Klarer noen å få meg overbevist?

[stearin]

På at et barn trenger faren sin i oppveksten. Og at ikke alle mannfolk er dyr som svikter en. Jeg klarer dessverre ikke å se vitsen i en far i oppveksten siden jeg hadde en som sviktet farsrollen og heller påtok seg en meget upassende rolle..

 

Men nå er det altså min egen baby. Klarer noen å få meg overbevist på at hun trenger faren sin hele livet? For nå har de minst mulig kontakt pga. min angst på at han skal svikte henne som min far gjorde mot meg og min mor.

[Vikinghuldra ♂04♂10♀13]

Først og fremst vil jeg si at jeg forstår angsten din, men at jeg samtidig syns det er veldig feil og urettferdig overfor datteren din at du overfører din angst på henne i form av at hun derfor får se faren sin minst mulig. Det er ikke riktig at hun skal lide for de samme tingene du led under, for det er en annen pappa, altså en annen situasjon.

 

Når det er sagt - et barn trenger en farsfigur under oppveksten, men denne trenger ikke nødvendigvis å være faren (hvis det ikke fungerer, eller han ikke er tilstede). Så lenge farsfiguren er en trygg omsorgsperson som bryr seg om barnet, spiller ikke blodsbånd noen rolle. Men det er jo litt viktig at det er samme personen da...er vel ikke så heldig med mange forskjellige.

 

Jeg har en gutt på 5 år som jeg har vært alene med siden han var baby, nå har han riktignok jevnlig kontakt med faren og det fungerer greit, selv om han ikke alltid tar like mye ansvar som jeg skulle ønske. For et par år siden fikk Adrian en fantastisk stepappa (som jeg venter nr 2 med og skal gifte meg med), som stiller opp for ham som en pappa skal. Så han er heldig som har to farsfigurer, og jeg tror ikke han hadde hatt noe godt av å ikke ha det i det hele tatt.

 

Alle mannfolk er ikke dyr som svikter en. Det vil være trist for datteren din å "lide" under den der... Syns nå jeg. Man må svelge slike ting for å gjøre det riktige ift barna sine, fokuset må være på deres beste, ikke dine vonde erfaringer.

[Gjest]

Vel, la oss si det sånn da at et barn hadde overlevd og vokst opp til å bli et flott menneske uten mammaen sin også ... Det betyr ikke at det ideelle er å vokse opp uten mor.

 

Så jeg mener du må gi far og barn en sjanse. Sjansen for at far gjør en god jobb og at de får et godt og viktig forhold er mye større enn sjansen for at far svikter. Ja, det er en mulighet for at far ikke gjør som han skal, men sånn som du holder på nå så gir du ikke stakkaren en sjanse.

 

For det første gir du ikke barnet muligheten til å bli kjent med sin far. Og for det andre holder du far borte fra barnet ditt. Hvordan hadde du opplevd det dersom det var omvendt, at far bodde med barnet og avspiste deg med minst mulig besøk selv om du ønsket å se og bli kjent med barnet ditt? Jeg synes egentlig det er en veldig slem ting du gjør her, både mot barnet og mot pappaen. Så mitt råd er å ta kontakt med lege/helsestasjon som kan henvise deg videre til psykolog slik at du får noen å snakke med om denne angsten, for det er helt feil at du skal la den gå utover to uskyldige parter.

[Formerly known as Tina]

Jeg er veldig enig med de andre som har skrevet til deg. Jenta di trenger faren sin også. At han "muligens/kanskje/osv" kommer til å svikte henne er en risiko du må ta. Det er desverre en del av livet du ikke kan skjerme henne mot. Jeg tror i det lange løp at det er verre for henne å ikke bli kjent med faren sin. Jeg ser risikoen for at det er deg hun kommer til å skylde på...

 

Alle barn trenger både en morsrolle og en farsrolle i livet sitt. Dattera di har en far som lever og som hun har muligheten til å treffe. rettigheten til å bli kjent med sin far på godt og vondt har ikke du rett til å ta fra henne. Synes jeg

[Gjest]

Det er klart ikke alle mannfolk er dyr som svikter! Trist at du har måtte oppleve en far som svikter. Jeg håper du kan få hjelp til å takle angsten din.

 

Men du har ingen rett til å frarøve ditt barn en far!!!

 

Kanskje harde ord men dette syns jeg er enormt egoistisk og feil av deg.

 

Med mindre du har en god grunn som at faren er uskikket omsorgsperson pga rus, vold etc. begår du ett slags overgrep ved å frarøve barnet ditt pappaen sin. Og du bør jobbe med deg selv så ikke dine holdninger til menn smitter over på barnet ditt når h*n blir større.

[Ugl@]

Leit du ble sviktet av din far, men nå er langt fra alle fedre slik. Jeg har selv vokst opp med en helt fantastisk pappa som jeg snakker med nesten hver dag og ser nesten daglig når han ikke er ute på plattformen.

Livet mitt hadde helt klart vært mye fattigere hvis jeg ikke hadde pappa, selv om jeg også har en fantastisk mamma. Uansett så har jeg alltid vært og vil alltid være litt mer pappa-jente siden pappa og jeg har litt bedre kjemi og er likere som personer.

Ser også jentene mine med pappan sin ( min mann), jeg har også en sønn fra før som av gode grunner ikke har kontakt med biologisk far, men jeg skulle virkelig ønske det var anneledes, heldigvis har han en god pappa i mannen min som fyller det behovet, for barn trenger en farsfigur i oppveksten, være seg om det er pappan eller noen andre hvis pappan enten er borte eller ikke av forskjellige andre grunner kan fungere som far.

 

[Let's hear it for the boys!]

Overbevise deg? OK, no problem.

 

Datteren kommer til å hate deg hvis du fortsetter som du gjør nå.

[Gjest thricane]

hvis du kutter ham fra datteren deres nå, så gjør du jo egentlig det du frykter han skal gjøre.

 

jeg har et supert forhold til min pappa. han var hjemme et helt år da jeg var liten pga prolaps i ryggen, så jeg har tette bånd fra tidlig. vi kan gå turer, snakke sammen og lage mat sammen. dra på camping, ha vannkrig. jeg kan ikke tenke meg en oppveks uten pappa. hadde sikkert klart meg, men det er ikke det samme.

 

 

 

 

[stearin]

Tusen takk for svar alle dere!

 

Mye av det dere sa traff meg i hjertet, og jeg er redd det at om jeg ikke lar datteren min treffe faren sin igjen leder til det en av dere sa her at jeg vil bli hatet for det av min datter og at det splitter oss.

 

Vet heller ikke om det er bra eller dårlig at jeg såvidt kjenner faren hennes, men han virker ihvertfall ikke slik som min egen far. Men det er egentlig ikke det som er saken her. Jeg vet jo at jeg virkelig må ha hjelp med angsten.

 

Er glad for at dere er ærlige med meg, for folk i min omgangskrets som jeg har åpnet meg for sier bare at det ikke er nødvendig med far om jeg ønsker det slik. Kanskje var dette det jeg trengte siden bf har planer om å komme hit ikveld.

 

Når bf kommer over hit og vi skal snakke om situasjonen. Han vil gjerne være sammen med meg (datteren ble unnfanget i en one night stand) og se jenta vår vokse opp. Får se om følelser kommer opp, men godt mulig han er helt seriøs. Har litt sommerfugler i magen for møtet.. Hihi.. Kanskje er jeg ikke alenemamma lenger om en stund!