Håper det er noen kloke som kan hjelpe meg...

[Anonym bruker]

Hei!

Dette innlegget tror jeg kommer til å bli langt, og jeg håper virkelig noen orker å lese dette.

Jeg sitter her - ensom, alene, sint, frustrert, glad, skuffet, ja, alle følelser på en gang er inne i kroppen min akkurat nå.

 

Jeg er gravid. Er i 8 uke (etter egne beregninger, etter siste mens.) men skal til lege 16 august.

Barnefar og jeg har to og et halvt år bak oss, og han har virkelig vært verdens beste kjæreste. Han er så omsorgsfull og forståelig, jeg har hatt det så bra.

Han har alltid vært klar på at han ikke er klar for å bli pappa enda, siden han er 26 år og fortsatt er student. Han har 1 år igjen på høgskolen. Han fikk vite om graviditeten på torsdag, og han vil at jeg skal ta abort. Han sier at det er det beste - for begge to. Han sier også at han har forståelse for at jeg synes dette er forferdelig vanskelig, hvorfor har jeg makt til å stoppe ett lite hjerte?

For meg er dette helt uvirkelig å gjøre.

Jeg vil virkelig ikke ta bort dette barnet.

Jeg er 20 år, jeg vet jeg er ung. Men jeg har økonomi, bor for meg selv, og vet at jeg har enorm støtte fra familie og venner.

 

Men klarer jeg å gå igjennom dette alene, uten kjæresten min? Uten å ha han ved min side, sånn som jeg har hatt de to siste årene?

Jeg er så redd... Redd for å være alene om dette, redd for å aldri bli elsket igjen. Redd for at jeg skal miste barnet, og at jeg da mister de begge. Redd for en fødsel uten å bli matet med motivasjon av kjæresten, redd for alt...

 

Men jeg la babyen vår få et liv. Jeg kjenner at jeg vil kjempe med nebb og klør for å beskytte babyen min. Babyen vår. Jeg har noe levende inne i magen min, jeg. En bittelitten spire, som skal få oppleve verden. Min verden, vår verden.

 

Er jeg egoistisk som vil beholde, egoistisk fordi babyen ikke vil ha en far?

 

[Anonym bruker]

Beklager skrivefeil forresten, vanskelig å se hva man skriver med tårer i øynene. Hehe.

[Anonym bruker]

Gi han litt tid.

Dere har vært to om det, så han må ta ansvar, selv vom det ikke passer.

[Anonym bruker]

kjære deg... på måten du skriv dette på virker du ikkje ung.

Eg forstår totalt den måten du tenker på.

 

Det eg trur er viktig er at du gjer det som magefølelsen din, og hjertet ditt seier. Er det ikkje ein mulighet at kjæresten din ombestemmer seg?

Livet kan ikkje alltid planleggast... ting skjer. Men dette er ein POSITIV ting! Tenk alle andre forferdelige ting som skjer med mennesker kvar dag!

 

Har du nokon du kan prate med dette om? Mamman din? Ei bestemor? Tante? Ei venninde eller søskenbarn som har barn?

 

Sender deg uansette ein stooooooor klem!!

[Anonym bruker]

Er nok mer moden enn de fleste på min alder, av mange forskjellige grunner. :-)

 

Jeg vet ikke om han kan ombestemme seg. Han har sagt at han vil at jeg skal ta abort, og at han ikke kommer til å angre på det.

Men hvordan skal JEG leve med det? Jeg klarer det ikke, enkelt og greit.

 

Jeg har mange, men ingen som sier det jeg vil og trenger å høre.

Jeg får beskjed om alt jeg kommer til å gå glipp av ang ungdomstiden min, og at jeg må leve livet nå. Det de ikke tenker på er at jeg bare klarer å se det jeg går glipp av dersom jeg tar abort. Som du sier er dette en positiv ting, og derfor er jeg så lei meg for at kjæresten min ikke kan dele denne gleden sammen med meg. Men, det er lov å håpe, er det ikke? For man klarer det man vil klare, uansett? :-)

[Anonym bruker]

ja eg er overbevist om at du kan klare dette

 

Det er uansett idiotisk at kjæresten din å seie at du ikkje kjem til å angre... kva i he***** veit han om det??

 

Eg fekk første barnet vårt da eg var 23 år. Blei gravid da eg var 22.

Vi venter no nr. 3. Eg føler ikkje at eg har gått glipp av noko. Livet kan ein vel "leve" medan ein har ungar?? Det kjem jo berre an på kva ein legg i å "leve livet"... eg lever livet mitt til det fulle med barna mine.. Men eg gleder meg selfølgelig også til at ungane blir store og eg og mannen min kan reise litt og kose oss, berre vi to.

 

Du seier kjæresten din er 27år? Eg trur nok han tek til vettet når ting er avgjort og magen din begynder å vokse... for ikkje å snakke om når han blir med på UL, eller får sjå bileta i etterkant.. For han er vel i bunnen ein god mann? Sidan du har valgt han som kjæreste?

 

klem

[Anonym bruker]

Slik som du skriver tror jeg en abort vil bli forferdelig traumatisk for deg, både nå og senere i livet...

 

Ok, kan hende du vil miste kjæresten din.. håper og tror ikke det!

Men vil du eventuelt noengang kunne tilgi ham visst han får viljen sin?? Jeg tror dette er noe som alltid vil bli liggende tungt mellom dere..

 

Jeg vet det er enkelt å si, men dersom han dumper deg FORDI du bærer frem deres felles barn, vel... er det en mann du ønsker deg?

 

Gi mannen tid!! Er han voksen, oppegående og elsker deg, så vil han etterhvert innfinne seg med situasjonen.. Og han vil helt sikkert elske barnet!

 

Lykke til !! Dette klarer du fint, med eller uten mann )

 

PS. Gratulerer med spire !!

 

(bare for å ha sagt det; jeg er FOR selvbestemt abort)

[Anonym bruker]

Han er dessverre ikke en så flott mann som du tror dersom han presser deg til abort, til å ta livet av barnet deres, et barn han har vært med på å skape, mot din vilje. Da er han ufølsom og ansvarsløs.

 

Og du, spørs deg selv, kan du leve med deg selv, og ikke minst HAM om du lar deg presse til abort? Hva vil det gjøre med dine følelser for ham?

 

Følg hjertet ditt!

[Anonym bruker]

Ja, alt handler jo om organisering og planlegging. Og uansett er ikke jeg av det slaget som går ut hver eneste bidige helg, jeg synes jobb og kosekvelder med kjæresten/venner er viktigere jeg. Men det er selvfølgelig artig med en fest i ny og ne! :-)

 

Nei, han er 26. Han er litt kroppsfiksert, (og det samme er jeg, men jeg GLEDER meg til å få mage) er til og med redd for at han kommer til å miste lysten på meg, fordi jeg er gravid og vil få mage. Men det er jo en bra mage å ha, ikke en dårlig. Utrolig hvor mange snåle tanker som dukker opp... I bunnen er han helt fantastisk. Han er helt herlig, og jeg er om mulig enda mer forelsket i han den dag idag, enn det jeg var i den første tiden.

 

Takk for klemmer og støttende ord, det er så godt å ha noen som man kan blåse litt ut til! :-)

 

Klem tilbake! :-)

[Anonym bruker]

Om jeg gir etter med dette og tar abort, kommer jeg ikke til å klare å fortsette forholdet med han uansett tror jeg. Da er han ikke like glad i meg som jeg er i han, når han ikke ser MINE behov. Det skal jo gå begge veier!

 

Nei, det er IKKE en sånn mann jeg ønsker meg. Både jeg OG spiren forjener bedre!

 

Takk, takk, takk! Herlig å få tilbakemeldinger, jeg sitter å smiler fra øre til øre på grunn av dere, og jeg føler meg uovervinnelig! :-)

[Anonym bruker]

uff, jeg blir helt lei meg av å lese innlegget ditt.

 

Hvis du gjør som han vil og tar abort, vil du da klare å fortsette forholdet med ham? du vil alltid ha et barn for lite om du tar bort dette, spesielt dersom du ønsker det selv.

 

jeg håper du lar hjertet bestemme og beholder babyen din. kjæresten din trenger antagelig bare litt tid.

 

lykke til, sender deg en kjempestor klem!

[Anonym bruker]

Nei, jeg tror ikke jeg klarer å leve med meg selv, og se meg selv i speilet hver dag om jeg vet jeg har stoppet et lite bankende hjerte. Og han? Han kommer ikke til å være noe for meg tror jeg.

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke si stort annet enn at du bør følge hjertet ditt. Hvis du tror at dette er noe du klarer på egenhånd så GO FOR IT!! Menn skjønner ikke hvor vanskelig det er å ta bort et liv som lever inni deg, ditt eget kjøtt og blod med et bankende hjertet. Dette klarer du

[Anonym bruker]

Men da vet du jo hva du har å gjøre da.

 

Og du klarer deg bedre uten mann enn uten barnet ditt!

 

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Nei, jeg tror at det vil ta knekken på forholdet vårt, jeg tror ikke jeg kommer til å føle meg noe bra videre i forholdet dersom jeg gir etter for hans behov.

 

Jeg har nok tatt valget mitt, tror jeg. Det er bare så ufattelig vondt at han ikke forstår hvor vondt det er at han ber meg velge. Men som du sikriver så trenger han kanskje bare litt tid?

 

Takk for god klem og gode ord. Takk for at du tok deg tid til å svare! :-)

[Anonym bruker]

Ja, jeg tror jeg vil klare det, men jeg vet det vil være vondt. Men det vil ikke være i nærheten så vondt som det ville vært om jeg tok abort. Så valget er vel satt, og valget er enkelt. :-)

Takk for at du har troa på meg, og takk for at du tok deg tid til å svare! :-)

[Anonym bruker]

Du er ikke egoistisk som vil beholde barnet! Du virker veldig oppegående og sterk, og jeg tror barnet ditt vil få det helt utmerket med deg, både uten og evt med barnefar. Du har støtte fra familien din og vennene dine, det teller sterkt. Og, som andre her sier, når barnet er født vil nok barnefaren ta til fornuft. Og gjør han ikke det, vel, da har dere det uansett bedre uten ham. Det er mange menn der ute som er bra kjæreste- OG fedreemner!! Du vil garantert finne noen å elske igjen. Men ta nå ikke sorgene på forskudd, det kan jo ordne seg med barnefaren.

Dersom du allerede nå sitter med de tankene du gjør omkring abort er sjansen stor for at en eventuell abort kan bli veldig belastende for deg følelsesmessig, og som du kan komme til å slite med. Nei, jeg hadde beholdt barnet var jeg deg! Stå på og lykke til :-)

[Anonym bruker]

Gratulerer! Så fantastisk at du får en baby. Det blir det største du har gjort i livet. Og det viktigste.

 

Selvsagt skal du få barnet. Det har du bestemt. Ikke tvil på deg selv.

 

Er faren mannen i ditt liv, så vil en abort ødelegge fremtiden deres uansett. Du skjønner det, men han tar ikke poenget før han ser barnet.

Menn trenger litt tid på å utvikler følelser for barn. Vi elsker dem og beskytter dem fra de er et frø i magen. Blå strek og løvemor våkner. Vidunderlige hormoner som hjelper oss å ta vare på barna.

 

Når du er høygravid blir du rimelig motivert for fødsel skal du se. Det er rimelig enkelt, du bare danser til du går i kne. Det går så bra så.

 

Uansett hva som skjer, ungen blir fantastisk, og den mannen må du slite med. Blir dette det verste som skjer, ja så får du det faktisk lett.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Takk for at det finnes folk som dere, som er så fulle av gode ord og som har tro på at jeg klarer dette uansett! Valget er mitt, og valget er tatt. Jeg blir mamma i midten av mars. :-) Takk for at du tok deg tid til å svare, du har nok ingen anelse om hvor mye det betyr for ei frustrert og forvirret 20åring! :-)

[Anonym bruker]

Det er din kropp og du bestemmer. Jeg er helt sikker på at du vil klare det vi jenter er mye sterkere enn vi tror. Jeg synes du skal gjøre hva du mener er det rette. Har du en i familien din du kan snakke med? Lykke til uansett hva du velger.

[Anonym bruker]

Ja, tenk at dette skjer med meg! Jeg føler meg så vanvittig heldig, heldigere enn alle menneskene i hele verden!

 

Ja, jeg håper han tar til fornuft og forstår hva han har vært med på å lage.

Føler meg som et skikkelig hormontroll, men mest av alt er det så rart at jeg allerede nå er så bestemt på at ingenting vondt skal skje spiren min. Det har aldri vært et tema for meg, å ta abort.

 

Takk for at du tok deg tid, og takk for at du svarte! :-)

[Anonym bruker]

Bortsett fra at jeg var 21 og eksen var 30. Han var veldig bestemt, og sa at han ville motarbeide meg på alle måter om jeg ikke tok abort. Han var ikke moden for barn, han skulle aldri betale bidrag, han skulle stikke av ... osv.

 

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har angret på valget jeg tok, og føler på ingen måte at jeg "mistet noe" eller at jeg kastet bort ungdommen min. Det eneste jeg angrer på er at jeg ble myk da eksen angret seg, og ble værende 3 år i et elendig forhold. For å være alenemor trenger på ingen måte å være en begredelig tilværelse. Kunne bruke tid på det du og ungen vil, kunne lage det du vil til middag, ingen surmuling osv.

 

Kanskje angrer kjæresten din seg, kanskje vil han aldri ta del i barnets liv. Uansett kan du klare det. Med rette innstillingen vil du aldri se på barnet som en hemsko, men heller som en stor berikelse. Følg hjertet ditt, det er det eneste som kan gjøre deg lykkelig.

[Anonym bruker]

Ja, men for familien min (og min mor som vet dette) er det et enkelt valg, for de er imot abort. Men det er ikke derfor jeg er usikker, og jeg vet innerst inne at det beste for meg, uansett hva alle andre føler og mener, er at jeg beholder spiren. :-)

[Anonym bruker]

Jeg vil aldri se på barnet som en grunn til at jeg gikk glipp av noe, eller bebreide det for at pappaen eventuelt ikke ville ha meg. Barnet kommer til å bli HØYT elsket, jeg kommer til å gjøre alt for at det alltid skal ha det best mulig. Jeg er så glad for at det finnes mennesker som deg og de andre som svarer, og at dere får meg til å tro enda mer på meg selv. Tusen, tusen takk! Håper du har det bra, til tross for elendig forhold, og at du nyter sommeren. :-)

[Anonym bruker]

Ingen lett situasjon nei, men kan hende at han endrer seg når han får se den nydelige bylten ligge i dine armer, og vite at dette lille miraklet har han vært med på å lage:-D

Tenk om du velger abort og når du igjen er klar for baby ikke kan få etter feks kopl etter abortinngrepet.....

Det er jo så mye hjelp å få som alenemor også nå og høres jo ut som du får hjelp av familie, og i tillegg høres du meget moden og fornuftig ut tross ung alder:-D

Tror du vil klare dette utmerket alene jeg, så får kjæresten din ta den tiden han trenger på å bli klar for å delta i barnets liv.

Men siden han ikke har hatt så lang tid på å fordøye eller tenkt på dette ennå, så kan det jo være håp for at han vil delta fra begynnelsen. Se magen din vokse, være m ppå UL å se den lille sprelle rundt der inne, kjenne spark osv.....hvem kan motstå noe slikt?? Han er jo 26 og kan fortsatt fullføre sin utdannelse uten problemer. Man trenger ikke å stoppe alt her i verden bare for at man skal bli forelder.....

 

Stå på du og om du virkelig er klar og ønsker den lille, GO FOR IT!!!

Ønsker der masse masse lykke til, U GO GIRL:-D

 

Stooore varme klemmer fra meg