Bekymret for 6 åringen...trenger synspunkter!

[Anonym bruker]

Har en gutt som nettopp har fylt 6 år. I barnehagen har han blitt beskrevet som en snill, men tidvis skøyeraktig/rampete gutt. De har fortalt at han ofte har problemer med å høre etter de voksne(later som han ikke hører/ignorerer beskjeder).

 

Hjemme opplever vi ham som veldig god, snill og følesom, men også sta og viljesterk. Han har lett for å finne på "tull" og jeg synes også han har vanskelig for å høre etter. Dersom han får konsekvenser av å være ulydig, spør han etter nye sjangser. Som om han ikke forstår hva det vil si å få en advarsel, med påfølgende konsekvens. Har snakket med ham om dette mange ganger, men vet ærlig talt ikke om han bare "prøver" seg, eller om han ærlig talt ikke forstår? (At noe er galt med ham??)... Han er oppegående og reflektert ellers. Han kan både lese,skrive,sykle, svømme og snakker godt engelsk, så ikke noe i veien med intelligensen sånn sett.. Han har god fantasi og man kan ha lange samtaler med ham som viser at han tenker og er "på nett"...

 

Problemet for meg er at han kun hører etter når det passer sånn. Han kan få umiddelbare konsekvenser når han ikke gjør som han blir bedt om, men da gråter han og/eller blir sint. Dette med sinne har dukket opp det siste året. Han er nesten umulig å ha med seg på restaurant eller butikk, fordi han greier ikke stå/sitte i ro, eller la ting stå ifred. Da vi var i syden nylig, kunne jeg aldri ta øynene av ham, for han var høyt og lavt hele tiden.

Var vi ved bassenget, skulle han til stranden. Var vi på stranden,skulle han til bassenget. Og var vi et sted det var begge deler, ville han på hotellrommet. Alltid noe for å få oppmerksomhet o.l. enda han fikk nesten all av den fra oss begge.

 

Dette er mitt første barn, så jeg er usikker på hva som er normalt og ikke. I skrivende stund er jeg veldig lei meg. Fordi gutten min "sjokkerte" halve nabolaget idag, da han knuste ei rute på et lekehus for å tøffe seg, mens de andre barna bare sto å så på. Jeg tok ham med, han fikk si unnskyld til de det gjaldt og han fikk ikke ut å leke mer. Alt skjedde så fort så jeg fikk ikke tenkt ut noen annen passende "straff". Selv sier han at han ikke tenkte seg om og at han var lei seg for det, følte seg dum. Men jeg ser at det han ble mest lei seg for, er at jeg tok ham med inn. Vi har snakket om episioden og er ferdig med det, men jeg ser ikke store tegn til anger akkurat... Og jeg vet ikke hvorvidt dette er normal atferd for en 6 åring...

 

Har jeg ikke oppdratt ham riktig? Jeg forsøker hele tiden å lære ham om rett og galt, hvordan te seg til voksne mennesker og til andre barn. Jeg føler virkelig at jeg har gjort mitt beste, så hvorfor er han sånn? Han kan ofte være litt obsternasig i munnen til både meg og til andre, ofte bare le når han blir irettesatt, noe som irriterer ihvertfall oss og besteforeldre. "Du bestemmer ikke over meg" er en vanlig replikk han har brukt til andre voksne.

 

Jeg skjemmes.

 

Han er et vakkert barn, så jeg vil jo gjerne at det indre skal stå til det ytre. Vil ikke ha en bortskjemt "trollunge", som vi så fint sa det da vi var små....

 

Hjelp!

 

 

[Anonym bruker]

Jeg glemte å legge til at han er alenebarn. Og at han også er en populær lekekamerat, og aldri er "slem" med andre barn eller en som går rundt og plager andre. Bare så det er sagt også

[Anonym bruker]

dytt..

[Anonym bruker]

Dytter igjen med håp om svar her ...

[Anonym bruker]

Har du snakket med helsesøster? Skal han begynne på skole nå i høst? Kan jo kanskje være greit med en sjekk hos ppt hvis du går å bekymrer deg.

Kanskje han "kjeder" seg? Siden han hele tiden prøver å få oppmerksomhet? Hvordan er forholdet ellers i hjemmet? Er det en plutslig endring eller har han alltid vært slik?

 

 

[Anonym bruker]

Har snakket med barnehage og helsesøster tidligere og vi kommer ikke frem til at noe er "feil" med ham, annet enn at han er svært egenrådig. Men tidvis er han også et drømmebarn. Så åpen og flott og flink, det er vanskelig å sette fingeren på ham.

 

Han starter skole nå til høsten, vi har valgt en kristen privatskole til ham, siden det er en veldig god skole, med små klasser. Tenkte på at han skulle få best mulig oppfølgning. Ellers i hjemmet har far vært mye borte gjennom jobb. Måneder av gangen. Nå er han hjemme da og har vært i et halvt år, har søkt ny jobb. Han har vel egentlig alltid vært slik, med mye energi og sånt ja... Litt ukonsentrert kanskje.

[Anonym bruker]

SMå klasser er veldig bra med tanke på oppfølging.

Bra man tar tak iting tidlig hvis det skulle være noe, men vi er jo alle forskjellige. det trenger jo ikke "være" noe galt i den forstand.

[Anonym bruker]

Prøvd å gi han masse oppmerksomhet når han gjør bra ting, eller bare leker fint uten å gjøre noe. Prøv å overse han når han er bøllete, kan være for å få oppmerksomhet. Han vet sikkert meget godt at han får oppmerksomhet fra deg når han gjør noe galt.

 

Når det gjelder den ruta kan du forklare at hvis man ødelegger noe, må man gjøre opp for seg. Finn på noen kjedelige jobber han kan gjøre for å tjene peng, og ta han med for å kjøpe en ny rute.

 

Ved å bruke like mye energi på å gi han positiv oppmerksomhet når han leker fint, enn når han gjør noe upassende, vil du sikkert se forskjell etter en stund. Men vær konsekvent. Han kan sikkert reagere en del i begynnelsen, siden han ikke skjønner hvorfor du plutselig reagerer annerleds, men hold ut!

 

 

Han høres forresten veldig smart, god og flink ut den gutten din, så det kommer sikkert til å gå bra med han på skolen

Vet om mange i den alderen som kan oppføre seg sånn til tider.