Min aborthistorie...

[Gjest Lenchen J98, J08]

Jeg skjønner nå hvorfor det er så mange historier om SA og MA her inne. Det gjorde jeg ikke for kort tid siden. Å oppleve en SA eller MA vil jeg påstå er en like sterk opplevelse som det en fødsel er. Bare at dette er en negativ opplevelse. En opplevelse som man trenger å bearbeide.

 

Jeg hadde en SA på mandag. Jeg var 13 uker på vei, og jeg kjenner at det er noe jeg gjerne vil snakke om. Mange av mine venner/kollegaer er forsiktige og tør ikke spørre. Men jeg vil faktisk at de skal spørre. Jeg trenger å snakke om det. Det var en voldsom opplevelse, som jeg må jobbe med.

 

Det startet søndagsmorgen. Jeg oppdaget bittelitt brunlig blod på papiret da jeg tørket meg etter dobesøk. Dette gjentok seg hver gang jeg gikk på do den dagen, så jeg ringte føden, som sa at jeg skulle dra på legevakten for å få henvisning til UL. Jeg satt halve søndagen på legevakten. De tok en graviditetstest som var positiv, de sjekket om jeg hadde infeksjon (det hadde jeg ikke), og de undersøkte livmorhalsen, som var lukket og rolig. "Jeg mistenker ikke abort idag, men fortsetter blødningen så må du kontakte fastlegen din".

 

Hun kunne ikke sende med til ultralyd. Det kunne bare fastlegen, og siden det var søndag så kunne jeg ikke gå til fastlegen min. Jeg kunne bare gå hjem og slappe av og håpe på at det skulle gi seg.

 

Det gav seg ikke. Da jeg la meg på kvelden la jeg hånden over den lille kulen som hadde begynt å vokse over skambenet. Jeg brukte lang tid på å sovne, men sovnet tilslutt.

 

Klokken 03 våknet jeg som vanlig for å tisse. Men jeg turte ikke. Jeg var livredd for å reise meg opp av senga. Jeg visste det egentlig, men jeg ville ikke. Jeg ville ikke vite. Ikke enda. Jeg lå å holdt meg til jeg nesten tisset i buksa. Da måtte jeg bare gå. Jeg tisset, og pulsen steg sikkert til max-puls da jeg skulle se på papiret. Der lå det en svartlig klumpete blodklatt. Hele verdenen raste ned i hodet mitt.

 

Jeg lå våken til klokken 05 før jeg omsider sovnet. Jeg vekket ikke samboeren. Jeg lå bare der og følte meg helt tom. Samtidig begynnte det å verke i ryggen, og da jeg våknet kl 0700 hadde jeg rier. De bygget seg opp til jeg fikk en ganske kraftig en. Da gikk vannet.

 

Tårene trillet da jeg vekket samboeren. Min lille 2 åring hoppet oppå meg og spurte om jeg hadde sår og ville ha plaster, pga mine tårer. Hun ville leke. Kom mamma, kom så står vi opp!

 

Pappaen plasserte henne i sofaen foran tven mens han ringte til svangerskapsklinikken og fortalte hva som hadde skjedd. De sa at vi bare skulle komme. Jeg kastet meg i klærne, kledde to åringen og satte farten mot barnehagen for å levere henne der først. På veien ringer de tilbake og sier at vi ikke kan komme allikevel før vi har vært hos fastlegen for en henvisning. Vi ringte fastlegen som egentlig ikke kunne ta imot oss før kl 13, men da hun hørte hvor desperat jeg var så fikk jeg komme om en time. Legen undersøkte meg ikke, bare skrev ut henvisning og ristet på hodet av hvor firkantet det skulle være for å komme seg til UL.

 

Venteværelset på svangerskapsklinikken: Jeg må på do og oppdager at jeg har blødd igjennom alt. Har en stor rødbrun flekk i rumpa. Hurra! I tillegg sitter det to mødre med de søteste nyfødte babyene du kan tenke deg. Da bryter jeg helt sammen. Tårene spruter så jeg går ut av venterommet og venter heller i gangen bak rommet til det blir min tur.

 

Heretter blir jeg møtt av en kjempe hyggelig lege som med trøstende ord bekrefter det jeg allerede visste. Fosteret er ikke lenger inne i livmoren min. Det har trolig vært dødt veldig lenge. Kanskje helt fra celledelingen. Morkaken min har derimot vokst som normalt, og kroppen har derfor ikke reagert før nå. Jeg får stikkpiller med hjem for å få fortgang og sterke smertestillende.

 

Og så var jeg ikke gravid lenger. Det går bra med meg nå. Jeg skal snart prøve igjen. Jeg har to vakre døtre som gir meg masse glede, og jeg er tilbake i jobb.

 

Bekkenløsningen minner meg fremdeles på det som var, men den minner meg også på hva jeg har å glede meg til neste gang jeg tester positivt på en graviditetstest. Jeg skal ikke la dette ta motet fra meg.

[de tre bukkenebruse]

off;så trist=(

sender deg en klem og håper du snart blir gravid ijen!!

[zombie2be]

åh, neeeiii...

føler med deg en hel masse, oppi det selv nå, heldigvis omgitt av mange som tør å spør og ja-det hjelper enormt mye! Føles tomt og bare sitte igjen med bekkenløsning og ingenting liksom..

*klem*

[Gjest Lenchen J98, J08]

Uff, er så trist når dette skjer. Mange varme tanker til deg "vondtåikkevite".

[Nyttårsbaby?]

Dette var trist og vondt å lese. Jge ønsker deg lykke til videre.

[Fru.Antonsen]

Jeg er målløs, livets gang er vond iblandt...

Sender deg masse omtanke og varme klemmer.

[LoveInMyTummy]

Ja, det er helt forjævlig. Jeg skjønte heller ikke hvorfor det sto så mye om ma/sa før jeg opplevde det selv i juni. Legene sa at det 50% sjanse for å opplevde det i løpet av livet.

 

Håper vi blir gravide snart! Testet negativt i dag etter 2 pp etter utskrapningen:(

[Suverent]

Så trist, ikke gi opp, neste gang sitter spira.

[april79]

Dette var forferdelig trist å lese...

 

Jeg mistet også lillegull litt sent. I uke 17... Men jeg hadde ikke blødninger, den lille hadde bare ligget død inni lovmoren i 5 uker, og nyheten var helt forferdelig. Jeg måtte også ta stikkpiller og fjerne fosteret og fosterresten selv. Det var kjempetungt å oppleve alt dette, men jeg merket hvor godt det var å snakke med folk etter opplevelsen. I begynnelsen ville jeg helst være hjemme og ikke møte folk ( i frykt for hvordan jeg skulle reagere hvis noe ga en klem eller lignende), men etter hvert som jeg fikk bearbeidet det ved å f.eks skrive inne på forumet, snakke med de aller nærmeste, så merket jeg at jeg ble mer og mer klar. Reagerte veldig med tårer da jeg første dag etter fraværsdagene møtte kolleger og fikk klemmer i begynnelsen, men så merket jeg hvor mye sterkere jeg ble for hver klem jeg fikk. Mange kolleger var tydeligvis veldig usikre og gikk litt rundt grøten, det var de eldste som var mest direkte, og jeg takker for at jeg har disse erfarne rundt meg. Det var de som fikk meg i vater igjen etter denne grusomme opplevelsen.

 

Det jeg vil si, er at jeg føler veldig med deg! Du trenger masse tid til å bearbeide dette, og hvis du klarer det, så si det til de nærmeste på jobben. Si at du har lyst til å prate om det du har opplevd, si at du trenger det for å komme videre.

 

Det du har opplevd kommer du sannsynligvis aldri til å glemme. Det vil alltid være med deg, akkurat som et arr. Jeg opplevde altså dette selv i mai i år, og nå merker jeg at jeg har kommet meg videre. Vi kommer sannsynligvis til å prøve å få nr tre senere, men ikke helt ennå. Kanskje jeg går med stor mage om ett år? Håper det:)

 

Du må ha masse lykke til! Gråt alt det du trenger, skriv det du trenger, og snakk om opplevelsen så mye du orker og har behov for. Ta gjerne kontakt med jordmor hvis du føler at "alle andre" skygger unna og ikke vet hvordan de skal takle at du har abortert.

 

God klem

[Gjest]

Føler masse med deg. Hadde selv en MA i uke 17, fosteret døde i uke 11.. Var veldig rart og uvirkelig å se et dødt foster på ul. Følte meg veldig tom og deprimert etterpå. Sitter nå med en herlig gutt på 5 mnd så lykken kom til meg også til slutt. Lykke til videre Håper du blir fort gravid igjen Stor klem til deg.

[Cordelie]

Først av alt vil jeg kondolere!

 

Så vil jeg si at om det skjer deg igjen (noe det nok ikke gjør!), eller med noen andre så skal man rett på sykehus! Ring ambulanse! Det helsevesenet du har møtt i denne sammenhengen er kritikkverdig, går ikke an!

[Gjest poäng]

Dette var trist lesing Håper snart du får en spire igjen! En som holder seg fast i 9 måneder.

Har selv mistet 3 ganger, eller skal jeg si 2.5? Hatt to MA'er tidligere og en SA i dette svangerskapet. Egentlig skulle jeg hatt to i magen, men i uke 13 gikk det galt med tvillingen.

 

Jeg hørte engang at statistisk sett mister alle kvinner en gang, men som oftest vet man ikke om det selv engang. Men der ute i den virkelige verden så snakkes det ikke om spontanaborter, så da er det fint at de av oss som opplever det kan snakke ut om det på nett.

 

Håper det går bra med deg og her er en tanke som hjalp meg da jeg mistet gang på gang... "Jeg mistet denne for babyen jeg skal bli mamma til er ikke klar enda"

 

Stor klem!

[Gjest Lenchen J98, J08]

Oi, jeg er helt målløs over alle de støttende og trøstende ordene. Vi er mange som opplever dette, dessverre... Jeg trodde virkelig ikke at jeg skulle bli en av dem.

 

Støttende ord hjelper Tusen takk alle sammen

[ungmortil3]

Utrolig trist og lese historien din, kan ikke forestille meg hvor tøft dette er for deg. Sender deg en klem, en god tanke og håper du snart snart får det bedre .