Er jeg virkelig så håpløs?

[Anonym bruker]

Som ikke vil sende barnet mitt på 12 mnd i barnehage enda?

Skal være hjemme 1 år og studere over nett, og vil helst ha lengre tid med barnet mitt. Har vært et tungt år og, dette er vanskelig og forklare, men jeg føler ikke jeg har fått vært nok "mamma". Det har vært så mye tull og problemer, så jeg har brukt nettene til og tenke på problemer og gråte og dagene til å prøve å kose og leke med barnet.

På helsestasjonen maser de om barnehageplass til barnet. Det virker som at de er helt oppgitt over at jeg enda ikke har søkt.

Jeg skjønner jo at barnet trenger andre barn og leke med, men det finnes da andre måter?! Finnes samlinger der barn kan leke sammen på dagtid mens foreldre tar seg en kaffekopp eller to.

Eller burde jeg bare sende barnet i barnehage og sitte hjemme og kope selv?

[Anonym bruker]

Hei HI!

 

Du er selvsagt ikke håpløs! Høres ut som om du sliter litt, siden du sitter oppe og gråter om nettene. Kanskje du ikke er den ideelle mamma for ungen din når du har grått hele natten? Litt hvile og "tenketid" på dagtid ville kanskje være bra for deg?

 

Kanskje vil det være en ide å søke om barnehageplass, slik at du kan sende ungen dit noen timer hver dag? Det trenger ikke å være fra 8-16, så lenge du likevel er hjemme. Ungen din vil ha godt av å få leke og være med voksne med mer overskudd, og så komme hjem til deg og kose sammen med deg etterpå.

 

En ting er å være hjemme med unger på 0-1 år, noe helt annet er behovene deres når de blir 1-2. Kanskje du ikke greier å henge helt med da? Kanskje det er dette de tenker på, på helsestasjonen? De vil jo bare det beste for ungen din vet du

 

Lykke til uansett hva du velger!

 

 

[Anonym bruker]

Hvis helsestasjonen på en eller annen måte blir klar over at en mor sliter psykisk, vil de bli voldsomt ivrige etter å få barnet i barnehage. Da de tviler på at mora vil kunne møte barnets behov.

Men det blir litt rart at de skal kunne "kreve" at noen sender en ettåring i barnehage. Er jo ganske tidlig, syns jeg. Og det må foreldrene få bestemme selv.

 

Men - sover du aldri når du er våken om nettene og leker med barnet om dagen?

[Anonym bruker]

Du er ikke håpløs:-) Jeg jobber selv i barnehage, og var ikke klar for å sende jenta avgårde da hun var ett år. Jeg forstår at mange er det og jeg vet at det ikke er farlig for barna. Men som mor ville jeg ikke sende henne fra meg. Jeg trakk det ut til hun var 18 mnd, da følte jeg at både hun og jeg var klar.

Det finnes mange åpne barnehager hvor barna kan leke/sove osv og foreldrene blir kjent. Man må ikke i barnehage for å bli sosial, men man må gjerne oppsøke andre barn mer aktivt enn man måtte da jeg var liten, da alle mødrene var hjemme og ungene lekte i gata:-)

På helsestasjonen min er de mer opptatt av at man skal prøve å drøye barnehagestarten litt, det er like mange meninger om temaet som det er mødre og helsesøstre.

Hvis du har mulighet til å være hjemme et ekstra år er jo det bare kjempefint! Barn må ikke i barnehagen, ihvertfall ikke når de er ett år. Lykke til:-)

[BlåBlå]

Synes ikke det er håpløst. Om du har råd til det og lyst - så go for it. Den tiden kommer ikke tilbake !

 

Åpen bhg er genialt når de blir så store, og sosialt for foreldrene også.

 

 

[Anonym bruker]

Nei, du er ikke håpløs, jeg ville heller ikke det, men hadd ikke noe valg, som det høres ut som du har.

Jeg er forøvrig fortsatt like "håpløs" som du da mitt barn er 4,5 år, og jeg nekter ennå å ha barnet på full plass i barnehagen.

Begynte med 50% plass da barnet var 10 mnd, har økt litt underveis, og må øke til 80% nå da jeg skal begynne på skole.

[Anonym bruker]

Jeg syns det er flott om du har mulighet å være ekstra mye med barnet ditt nå som du er liten.

Normen i landet sier det at mor skal ut i arbeid/utdanning når barnet er ett år og at barnet da skal i bhg/dagmamma. Det er nok grunnen til at andre reagerer på ditt valg.

 

Drit i hva andre sier, du gjør det som passer best for deg og ditt barn:)

[Anonym bruker]

Kremt, *nå som barnet er lite... ikke du er liten, hehe..

[Anonym bruker]

Sitte hjemme og kope? Du tror ikke det er mulig å få en jobb, eller bruke tid på studier?

 

Når det er sagt er jeg helt enig med deg, jeg ville også ha barna hjemme lengst mulig, men vi var to om å få barnepassen til å gå opp, så jeg jobbet på natt, så mannen hadde barna de dager jeg sov (ikke mange nettene som skal til får å tjene en ok lønn). Da vi fikk vårt første barn følte jeg at jeg måtte studere etter 1 års permisjon, da jeg ikke hadde noen utdannelse enda (ung mor). Da de andre barna kom var jeg ferdig med utdanningen, og med nattearbeid og godt samarbeid oss foreldre imellom, klarte vi å ha barna hjemme til de var 3 år, men vi hadde da 3 tette barn, så de hadde alltid lekekamerater.

 

En annen ting i ditt tilfelle er jo hvordan du har det, det høres ikke ut som du har hatt det så greit, når du beskriver tull og problemer, og at du har brukt nettene til å tenke på problemer og gråte.. Kan dette ha gått ut over barnet? Kan det være derfor du føler du ikke har fått være mamma nok? Kan helsestasjonen ha en tanke om at du trenger avlastning, og at barnehage hadde vært det beste alternativet?

 

 

[Anonym bruker]

Men hvis barnet ditt er 12 mnd, løper du vel ikke akkurat ned helsestasjonen?

Jeg ville ikke ha oppsøkt helsestasjonen i utide, men heller kjøpt min egen vekt eller gått til legen, om det var problemer med barnet.

Hvis du stadig går til helsestasjonen og krangler med dem der, og deres bekymring vokser, risikerer du nemlig at de sender en bekymringsmelding til barnevernet fordi de mener seg "pliktige" til det. På den måten kan du bli tvunget til å ha barnet i barnehage.

 

Derfor ville jeg vært føre var og redusert på besøkene til helsestasjonen. Det høres ut som du er der ofte, men det er kanskje et feil inntrykk.

[Anonym bruker]

Problemene har heldigvis begynt å avta nå, så nå er det ikke så ille som før. Nå er det mer sånn "ettertenking" på det tunge året som har vært.

Var utrolig lite med søvn en stund ja, og var totalt utmattet og deprimert. Jeg snakket ikke med noen om det, så de på helsestasjonen vet ikke at jeg har slitt.

 

Jeg "løper ikke ned" helsestasjonen, er der bare på de vanlige kontrollene. Men de begynte å nevne barnehage ved 8 mnd kontrollen, og har nevnt det ved begge kontrollene etter det.

Jeg synes det er alt for tidlig å sende bort barnet mitt enda. Og det er godt og se at flere er enig

 

Noen av dere spør om barnet kan ha tatt skade av problemene mine, og det er det jeg frykter.

Altså, jeg har jo stimulert barnet, og jeg får masse skryt av hvor flink og blid barnet er, men jeg føler selv at jeg kunne ha hatt mer ork og glede til å virkelig trives med barnet som jeg elsker over alt på jord.

 

Jeg tenker at jeg er en dårlig mor som bare sender bort barnet mitt når jeg nå heller kunne tatt igjen for den tiden jeg ikke fikk være den moren jeg ønsket å være. Nå har jeg tatt et stor valg som forhåpentligvis gjør livet mitt mye mer problemfritt enn jeg kjenner det. Det har vært tøft, da jeg i ettertid ser at jeg har vært dum som ikke har tatt det valget tidligere. Samvittigeten og tanken på hvor dum og naiv jeg har vært sliter meg snart i stykker. (Det er et samlivsbrudd det er snakk om.)

 

Men jeg så det ble nevnt at jeg kan sende barnet i barnehage i noen dager. Det var jo kanskje en god ide. Da har jeg en dag eller to i uka der jeg kan samle opp krefter til å være en god mamma og bruke litt ekstra tid på studiene.

 

Tror jeg har fått besvart alle spørsmålene deres nå?

 

HI.

[Anonym bruker]

Det aller viktigste ditt barn har er DEG! Det trenger absolutt ingen barnehage i en alder av ett år. De förste tre årene i ditt barns liv er de aller viktigste og det ar da det knyter an til deg.

 

Tro på deg selv og at du kan gi barnet ditt hva det trenger, for det kan du.

 

Mine barn begynte hos dagmamma 15 timer i uken först ved tre-års alder. Det har fungert veldig bra.

 

Lykke til og fölg ditt hjerte!