hjelp meg, er så lei meg nå!

[Anonym bruker]

har en sønn på 8 år. Når vi setter oss i bilen for å kjøre på butikken, og sambo på trening, får sønnen min et drops av sambo. Etterpå spør sønnen min om han kan få en egen slik dropspose når vi kommer på butikken.

Sambo kjefter å sier at han er lei av at sønnen min alltid spør om noe så fort vi sitter i bilen. han legger videre ut om hvor lei han er av det osv.

Jeg sier ingen ting. Så blir det en lang pause, og sambo kjefter plutselig ut at han angrer for at sønnen min fikk dropset. Nå er det nok for meg, og jeg greier ikke å ti still, men sier at nå er det nok. da vender sambo sinnet sitt mot meg, og begynner å kjefte på meg.

Det hører med til denne hendelsen, at sambo ikke har sagt et eneste positivt ord til sønnen min, men har "sagt ifra" om småting hele dagen.

 

Sambo er sur og råkjører med bilen, og jeg ber ham roe ned. han kjefter videre, og jeg gjentar igjen og igjen at jeg ikke vil krangle med ham. Han fortsetter med sur tone (kjefter) at han skal stoppe bilen og snakke med meg, ellers vil han bare bli enda surere (vanligvis klager han på at jeg vil snakke om ting så vi ikke krangler. dette bruker han nå imot meg.)

jeg står på mitt, sier at jeg ikke vil snakke om det når vi sitter i bilen og sønnen min hører på, og at vi kan snakke om det senere når han har roet seg. Jeg gjentar at jeg ikke vil krangle med ham. Jeg ber ham slutte. Han sier at han ikke vil sluytte. jeg sier at da VIL han jo krangle. Og da svarer han at det vil han, men det er MIN feil. Han sier at hele krangelen er hans feil, men at det er MIN feil at det ER hans feil.

Han kaller meg TOSK, og jeg ber ham stoppe bilen, for sønnen min begynner nå å gråte. Han kjører veldig mye lengre enn han må for å stoppe, men til slytt stopper han. Jeg trøster sønnen min og sier han ikke har gjort noe galt og at det ikke er hans feil. Han sier at det går bra, og slutter å gråte,. Når jeg setter meg foran i bilen igjen, og sambo begynner å kjøre, fortsetter han i samme dur som tidligere.

 

Vet at jeg skal stå på sambo sin side, overfor sønnen min. Men jeg greide det ikke mer, for jeg synes det er så vondt å høre/se på det jeg oppfatter som konstant hakking på sønnen min.

 

Ble langt dette, men jeg er lei meg, og sjelven nå.......

[Anonym bruker]

Vet at du skal stå på sambo sin side? Nei, absolutt ikke! Her skal du støtte sønnen din, for en sånn oppførsel ifra sambo, er ikke akseptabelt!

[Anonym bruker]

Fy fader! For en følelse sønnen din må ha hatt på den bilturen, og sikkert enda. Det der er ikke allright og utsette barnet sitt for. Du skal absolutt stå på barnet ditt sin side. Hva var så galt med å spør om det han gjorde??

Du burde komme deg vekk fra denne mannen om han pleier å være sånn som jeg får inntrykk av ut fra innlegget dit. Ellers vil du ødelegge sønnen din!

 

[Anonym bruker]

Med stå på sambo sin side, mener jeg at hvis foreldrene ikke står sammen, blir det lett for barna å sette foreldrene opp mot hverandre......

Men jeg følte selv at det ble feil her. Tusen takk for svaret ditt.

Er så lei meg at jeg bare griner her. Gravid er jeg jo også, så hormonene hjelper på kan en si.

Trengte VIRKELIG å høre at det ikke bare er meg det er noe feil med, så ble veldig glad for svaret ditt.

 

Er så usikker på om det er meg det er noe "galt" med.....

[Anonym bruker]

Jeg er også, som du påpeker, kjemperedd for hva dette gjør med sønnen min.

Kunne tilgi det om dette skjedde 2 ganger i året, og han innså det etterpå og ba oss begge om unnskyldning. Men i hans øyne er det jo "min feil". Og om det er hans egen feil, så er det min feil det også.....som han sa....

[Anonym bruker]

Hva faen er galt med deg HI som tillater et annet menneske å behandle ungen din på den måten? Er du så egoistisk at du setter egne behov for et forhold foran sønnen din sin trivsel?

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke jeg gjør det. Men jeg er ganske usikker på meg selv. Jeg har ikke familie eller slekt (har slekt langt ute, men jeg kjenner dem ikke)

Jeg er oppvokst med en veldig dominerende far, som jeg ikke lenger har kontakt med. Tok meg lang tid å bli så sterk at jeg greide å kutte kontakten helt med ham. jeg er oppvokst med at alt jeg gjør er feil. Derfor har jeg lett for å tro andre når de skylder på meg.

 

Jeg er kjempeglad i sønnen min, og ønsker å gjøre det beste for ham. Jeg vil ikke velge en kjæreste framfor ham - ALDRI. Men jeg vil jo heller ikke overreagere på det sambo gjør/sier.....

Siden jeg har blitt dårlig behandlet og overkjørt hele livet mitt, er det vanskelig for meg å vite hva som er normalt og ikke, derfor skrev jeg dette her, på dette forumet.

 

[Anonym bruker]

Ja, så hva som er galt med meg......? vet ikke....det meste kanskje...?

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal ta en ordentlig kikk på forholdet ditt, og se om det egentlig er et sunt forhold... Det høres ikke ut som om han samboeren din er helt god, han virker umoden og slem.

Tenk på hva dette kan gjøre med sønnen din, ødelegge selvtilliten hans for alltid - slik som din egen er ødelagt, kanskje? (Jeg gjetter, men det kan virke som om du ikke har verdens beste selvtillit når du lar deg behandle på den måten.)

[Anonym bruker]

Dette er IKKE normalt.

 

Om dette er vanlig reaksjon fra han hadde du ikke overreagert ved å flytte heller.

 

Du/dere ødelegger sønnen din om dette er vanlig kost for han. Han kommer til å vokse opp å bli som deg. Er det det du ønsker?

 

Virker ikke som du har hatt det noe bra selv. Ønsker du virkelig sønnen din den samme oppveksten og følelsene etterpå?

[Anonym bruker]

Du velger jo kjæresten fremfor sønnen din. Du tillater en mann å behandle sønnen din som dritt, du tillater en mann å gjøre sønnen din ulykkelig. Det er uhørt.

[Anonym bruker]

synes synd på både deg og sønnen din... Hvis oppførselen til samboren ofte er slik må du kansje veie opp de gode sidene hans mot de dårlige. Denne hakkingen på din sønn gir ikke noe annet enn dårlig selvbilde og dårlige minner fra barndommen. Samboren er ikke en god forebild for din sønn. Både du og din sønn fortjener å bli behandlet med respekt. Det høres ut som at samboren din er frustrert å tar ut dette på din sønn og deg - enda dere ikke har noe med det å gjøre. Kan han være sjalu på din sønn? Det er i vært fall ikke normal reaksjon å bli så sinna for en drops!

 

Det finnes mange fine menn, man må ikke finne seg i dritt! Et samlivsbrudd er veldig vanskelig, men kansje er det mer skade å være sammen med en mann som får deg å føle deg utilstrekelig og ydmyket. Er forelskelsen over og nå kan du se hans sanne jeg? Ikke mye å ha hvis det er dette han har å by på...

 

Se det an noen uker til, skriv ned possitive og negative ting han sier og gjør mot deg og din sønn. Skriv også ned følelsene dine rundt sjølve hendelsen, både possitive og negative hendelser, og se det svart på hvitt etter ca en måneds tid hva som overveier. Er det verdt det?? Du bør også snakke med samboren din om hvordan du opplever samlivet med han. En liker jo ulike personligheter men "humørsyk" er som oftest ikke en kvalitet som er oppskattet... Si hvordan du føler det og stå på det. Han må forholde seg til dine følelser, og din sønns følelser, hvis ert liv skal kunne fortsette sammen.

 

*trøsteklem*

 

 

[Anonym bruker]

Det siste jeg vl er at han skal vokse opp å sitte igjen med de følelsene jeg sliter med.

Til dere som ikke bare hakker på meg her - tusen takk!!!

Jeg vet vel innerst inne at om jeg hadde hatt en familie som støttet meg, hadde valget vært enkelt......

Føler meg så mislykket...

føler jeg feiler hele tiden.....

Jeg elsker sønnen min over alt på jord!!!! Og dersom jeg må være alene med ham, så er jeg det. Da er valget enkelt!

Synes jo selv at sambores oppførsel er egosistisk og umoden.

Og det er FRYKTELIG vanskelig å være alene. Men jeg vet jo at jeg greier det, for jeg har jo greid det før også...

 

[Anonym bruker]

Er samboeren din faren til gutten?

 

Virker som du har funnet deg en akkurat like dominerende og "slem" samboer som du har far desverre.

 

Foreslå familierådgivning for samboeren din, fortell at du mistrives i det mønsteret dere har fått på kommunikasjonen dere imellom, at det ikke skal være sånn at dagene skal bestå av hakking og klaging.

 

Er han den mannen jeg tror han er vil han nekte rådgivning fordi det er din feil og ikke hans...!

 

Da synes jeg i tilfelle du skal prate med fastlegen din og få en henvisning til psykolog. Du trenger å bearbeide mye, og lære at selv om du har vært hakkekylling hele livet har du også et egenverd, du er også verd noe, du fortjener å bli behandlet med respekt. Du fortjener omsorg og gode ord du også!

 

Med støtte og hjelp fra en god psykolog kommer du deg ut av dette forholdet, eller lærer deg å sette krav du også.

 

Ønsker deg masse lykke til!

[Anonym bruker]

I utgangspunktet er jeg litt enig med deg, i utgangspunktet skulle du stått med din samboers side. Vi har våre fellesbarn og vi har ofte diskusjoner om hva de skal få, jeg spesielt er ikke overbegesitra for at de alltid skal mase om å få noe, alltid skal de ha noe. Hver gang de er ute med sin far, så får de ting. Det irriterer meg.

En skal ha en samlet front.

 

Ellers bør en jo begrense kranglinga forran ungene. Fordi om du ikke sa noe, så forsto nok mannen din at du var passe irritert og ville at du skulle si noe, ville at dere skulle ta krangelen. Om han er drit lei av at du aldri støtter han, er det jo litt forståelig på et vis, fordi om han gikk langt over streken.

 

Du skal heller ikke la noen mobbe sønnen din, aldri være hyggelig, aldri være snill, bare krangle hakke og klage. Ikke engang mannen din, eller særlig ikke mannen din, for da blir det inne i deres hjem sønnen din blir plaget.

 

Men nå antar jeg jo at det ikke er mobbing det dreier seg om du har jo valgt denne mannen, du har valgt å bo, leve å få barn med han. Så dette er vel utslag av noe annet? Terapi, samtaler og konstruktiv kritikk er sikkert beste løsningen her.

 

Vurder om du er kommet inn i et spor der du aldri støtter han, viser din misnøye med han og han som oppdrager av ditt barn i blirr, holdninger om ikke i ord. Om han er kommet inn i et spor der han skal gå rundt å ta seg av all oppdragelse av gutten din, for du ikke tar tak i noen verdens ting i hans øyne. At dere er kommet inn i en negativ spiral som bare blir verre og verre. Det virker som dere har kommet til et klimaks (anitklimaks) og kanskje bør ta tak i ting fremover både for deres skyld, gutten sin sin skyld og barnet i magen.

[Anonym bruker]

Huff....tilgi meg, men jeg tenker på han stakkars Christopher (mulig det staves på annen måte) :-( den saken som var i media for en stund tilbake.

[Anonym bruker]

Nå må du gi deg! Det var et ekkelt svar, og sannsynligvis helt usaklig.

[Anonym bruker]

Ekkelt er det ikke, men jeg begynte å tenke på den stefaren....æsj...det har det sikkert begynt på den måten der....men greit, jeg skal holde stryta mi igjen ;-)

[Anonym bruker]

Siden du hele tiden skriver at det er din sønn regner jeg med han ikke er faren til denne gutten. Du skal da selvfølgelig sette ungen din først.

 

Og nå venter du unge med denne mannen som ikke kan oppføre seg.

 

Det beste hadde nok vært å flytte fra han før neste unge kommer og ikke finn deg en ny.

Bruk tiden din på å skape en god oppvekst for ungene dine.

[Anonym bruker]

Du hadde nok ikke funnet deg i sånn oppførsel om ikke du var vant til det hjemmefra. Det er vanlig at barn gjentar mønsteret de er vokst opp med. Om du ikke vil at sønnen din skal få denne arven så må du gå fra mannen din. Han vil ikke komme til åbli bedre, bare verre.

 

Jeg forstår at dette er vanskelig, men lover deg atdu kommer til å se tilbake på denne tida og riste på hodet over denne fyren. Ta kontakt med fastlegen din og be om timer hos psykolog. Du må "reprogrammeres" før du evt. treffer en ny mann.

 

Ta dette på alvor. Lykke til!

 

Stor klem,

 

[Anonym bruker]

Ei veninne av meg hadde en type som var slik, hviss noe ike funket fks playtstation, så var det hennes sånn sin feil på 6 år. Men det var kun når han ble sur/irritert for noe det var konstant hakking på hennes sønn.

 

Det er lov og spørre, men man skal akseptere et Nei.

 

Hun gjorde det slutt med han, hun orket ikke lenger at hun skulle få det prakket på seg at det alltid var hennes sønn sin feil. han gjorde aldri dette når sønnen var tilstede. Men alltid ellers, og sønnen hennes var stokk dum, han kom aldri til og lære noe når han begynner på skole osv osv.

 

Var vitne til en slik episode en gang..

 

Du får sette foten ned og be han klabbe igjen. ellers går du. høres ut på innlegge ditt at det er din sønn fra et tidligere forhold?

[Anonym bruker]

Vurder om du er kommet inn i et spor der du aldri støtter han, viser din misnøye med han og han som oppdrager av ditt barn i blirr, holdninger om ikke i ord. Om han er kommet inn i et spor der han skal gå rundt å ta seg av all oppdragelse av gutten din, for du ikke tar tak i noen verdens ting i hans øyne. At dere er kommet inn i en negativ spiral som bare blir verre og verre. Det virker som dere har kommet til et klimaks (anitklimaks) og kanskje bør ta tak i ting fremover både for deres skyld, gutten sin sin skyld og barnet i magen.

 

 

Joda, dette stemmer helt sikkert det også.

jeg tar min sønns parti fordi han alltid får "nei" fra samboeren min. Samboeren min lover ham ting han ikke greier å holde. osv....

Når jeg tar opp ting med ham, stiller han seg på samme nivå som sønnen min i det ene øyeblikket (med å si sånt som; hvorfor er det greit at han....men ikke at jeg....), for i det neste øyeblikket å kreve å bli behandlet som en voksen....

I mine øyne er det helt latterlig. jeg kunne aldri ha satt meg på nivå med et barn, med tanke på å kreve å bli behandlet på samme måte. Dette prøver jeg også å forklare ham, men han snur det døve øret til......

 

Er så sliten og lei. Nå har han dratt ut på fest. Håper han har det og at han ikke kommer tilbake før imorgen. jeg lot ham tom ta bilen, selv om vi bor på landet langt unna folk, så vi ikke kommer oss noe sted. Men det har ingenting å si, så lenge han holder seg borte til han er blid igjen, og DET sier vel kanskje sitt.

 

Han er bare min sønn ja. Han er snill med ham også - han rører ham ALDRI FYSISK, så ikke sammenlign med noe sånt - værsåsnill.

Men han er mer lekekammerat enn far for ham, samtidig som han skal "oppdra/"disiplinere" (legg merke til hermetegnene) ham. Noe som selvfølgelig ikke fungerer hverken for ham eller andre barn.

han er ikke en person man kan sette seg ned å prate med heller, da kommer han bare med barnelyder, eller gjentar et ord i det uendelige, til det er bare å stoppe!

Han ser bare SIN side av saken. Når vi skal snakke om ting, kutter han veldig på hendelsesforløpet mht hva han har sagt/gjort selv, for at det skal se ut som jeg reagerte lenge før jeg gjorde. Noe som jo er meningsløst, fordi både jeg og han selv VET at det han sier ikke er sant.

Men det handler bare om å "VINNE" og "ha rett", tror jeg.

 

Kommer ingen vei med ham jeg. Er nok best å bare dra ja.

men som sagt, det er vanskelig når man ikke har noe familie å støtte seg til.

Har vært alene før, og det er veldig slitsomt.

Jeg har bedt bv om pmto-kursing av ham, slik at fagpersoner kan fortelle ham hva det er han egentlig driver med, men det tar sånn tiiiiid.

 

Gutten min er en god gutt. Han kan bli sint når han ikke får det som han vil. men jeg skjønner at han blir frustrert når han alltid blir kommandert.

Skulle ønske samboeren min kunne snakke med ham i en vennlig tone. men han snakker alltid til ham som om han "VET" at sønnen ikke kommer til å gjøre som han sier. Og da er det kanskje ikke så rart når han ikke hører på ham heller.

Men det er selvfølgelig ikke samboeren min sin feil - ånei-det er MIN feil det.

[Anonym bruker]

og ja, sønnen min er fra et tidligere forhold.

Og for meg er han verdens beste gutt

snill - omtenksom, og ikke vanskeligere enn andre barn i hans alder.

Han er min eneste familie.

Kanskje jeg er for snill med ham. Men jeg blir jo ikke mindre beskyttende og snill av å se på det som jeg mener er urettferdig behandling av ham.

da får jeg jo bare mer behov for å beskytte ham.