Redd jeg mister barna mine.

[EtMirakel]

Jeg har det så fryktelig vondt.

Her kommer historien-

 

Jeg var 18år da jeg fikk min første, ble alenemor, men med en far som som stillte opp for barnet var det fint sånn sett, jeg fikk avlastning og syntes at ting gikk greit, ikke på kinner, men synes jeg klarte ting på min måte.

Jeg har aldri vært verdens flinkeste med økonomi og kan være ganske så susete, men jeg har alikevel følt meg som en god mor, og det er et av få komplimeter jeg noen gang har gitt meg selv.

Jeg har alltid vært snill og overrøst sønnen min med kjærlighet ( noe jeg savnet selv igjennom min oppvekst der jeg alltid var det svarte får) og han får da både mat og klær og det han trenger.

Jeg har bare vært utrolig flink og suse med regninger, men fått ting på rett kjør der nå, og får hjelp av min mormor faktisk ved og holde styr på konto, det setter jeg pris på.

Det burde jeg nesten fått i starten, da jeg aldri har forstått verdien av penger.

 

Her sitter jeg gravid igjen, og er snart 21, er jeg mer voksen enn da jeg var 18, ja det er jeg.

Men føler jeg meg alikevel voksen? Nei.

Klarer jeg ansvar? Ja.

Barnefar for dette barnet, vil ikke stille opp, greit nok, han er ikke en bra mann uansett.

Problemet er det at noen har sendt inn en melding på meg til barneværnet.

Den var helt anonym, ikke en gang barneværnet fikk vite navn.

Den var ganske enkel, og jeg jeg vet at den som har ringt inn har prøvd og ødelegge noe for meg her.

Det som sto i den mld var jo ikke sant, derfor tenkte jeg at barnefar eller noe hadde kommet opp med en smart plan til og få meg til og ta abort (men har jo ikke noe bevis)

Har hatt hjemmebesøk og det er ikke måte på. og jeg er en helt vanelig alenemor, værken mer eller mindre.

Jeg blir så lei meg for er redd for at selvom de ser at vi har det fint hjemme osv, og sønnen min er kjempe blid og en god smart gutt og veldig sosial at jeg mister han av den grunn at jeg er ung og redd jeg ikke blir hørt.

Jeg gråter hele tiden, og føler at livet mitt ikke er mer.

Og barnet i magen har jeg tenkt abort får pga dette, men sånn gikk det ikke, for jeg ville ikke det, jeg føler ikke noe følelser for den imagen for er redd for at jeg skal miste den og, med redselen for at noe er galt eller for og miste miste, sier jo igjen at jeg egentlig er glad i barnet.

Jeg kommer til og ligge og føde dette barnet helt alene, med en mamma som ikke er noe mamma, en pappa som jobber mye, venner som selv har barn så er jo ikke så lett for dem og være med, og besteforeldre som er i syden det tidpunktet, og små søsken.

Jeg gruer meg så til fødsel.

jeg har startet og vurdere adopsjon, men vil jo egentlig ikke det heller.

Sett litt på sider der og sånn.

Jeg vil egentlig bare være mamma til begge to.

Men føler at alt rundt meg nå gir meg en psykisk knekk, at jeg vet ikke om jeg orker noen ting etterhvert, jeg er redd, for det eneste jeg trekker pusten for er sønnen min.

Hvis jeg mister han, er ikke jeg lenger.

 

Jeg har mine feil, men vil bare rope ut at jeg er en god mamma jeg også..

 

Har ikke sagt akkurat dette til noen før, klarer ikke, for samtidig som jeg ønsker og snakke om det, ønsker jeg det heller ikke.

[MizzaM]

Jeg er på farten og har ikke tid til en lang utredning, men måtte bare si et par ord i full fart.

 

Du høres ut som en MAMMA, en mor som virkelig bryr seg om barnet/barna sine!

Du tenker igjennom alt på både godt og vondt og ser realistisk på de tingene du kunne blitt bedre til(økonomi) og tar imot hjelp til disse. Du ER ung og sikkert ikke like klar for diverse ting på samme måte som oss på f.eks 30, men samtidig er det MANGE på 30 som ikke tenker så nøye gjennom ting som du tilsynelatende gjør:)!

Jeg fikk mitt første barn som 17-åring og får mitt siste av 4 om 24 dager og JA, jeg var en anderledes mor som 17-18 åring enn nå, men jeg var like fullt en god mor den gang SELV OM jeg også måtte lære meg å håndtere bla økonomi osv;)! Jeg var et SURREHUE jeg også, tro meg;))!

 

Du mister ikke barna dine på det grunnlaget du beskriver, jenta mi:)! Det er jeg helt sikker på!!

Pust ut og hev hodet...Når alt kommer til alt er BV der for å hjelpe, ikke for å stjele barna våre...Det går nok helt bra skal du se:)!

 

Lykke til:)!

 

Stor klem

[emil06]

ta det helt med ro , det skal mye og da mener jeg mye til for at de tar barna dine . de må følge opp alle bekjymrings meldinger med et besøk det er de pliktet til ,

 

du høres ut som en god mor og har ingen ting og frykte , barnevernet prøver først og hjelpe deg hvis det er noe du trenger hjelp til.

 

 

Så bare pust og kos deg.

[WWJD]

hei kjære deg med et mirakel i magen;)

 

Jeg jobber selv som saksbehandler i barnevernet, og har dessuten vært alenemor for gutten min i flere år før jeg traff kjæresten min som jeg venter barn med nå.

Skjønner godt at du blir redd for å miste barna dine fordi du har blitt kontaktet av barnevernet. Du har sikkert lest og hørt mange skrekkhistorier og det er skremmende. Jeg vet jo ikke så mye om deg eller om innholdet i meldingen til barnevernet, men ut i fra det jeg leser tenker jeg at du er en mamma som elsker barna dine og som gjør så godt du kan. Jeg tenker at det er fint at du har innsikt til å se at du har trengt hjelp til å styre økonomien din, og at du har bedt om den hjelpen. Det høres ut som om du har en bagasje med deg og at du har tenkt over hva du har lyst til å gi videre til barna dine og hva du ønsker å gjøre anderledes. Jeg leser ingenting i innlegget ditt som kan gi grunnlag for at barnevernet kan eller vil at barna dine skal bo noe annet sted enn hos mammaen sin.

 

Når barnevernet får en melding, sier loven at de må gjennomføre en undersøkelse for å finne ut hvordan barna har det og eventuelt hva slags hjelp barna og familien trenger. Det betyr at de vil snakke med deg, kanskje dra på hjemmebesøk, kanskje snakke med helsesøster eller barnehage eller noen andre som kan vite hvordan barna og du har det (men ikke privatpersoner som familie og venner eller arbeidsplass). Det kommer ann på innholdet i meldingen og hva du selv vil gå med på (men det er alltid lurt å samarbeide ;-) ). De har 3 mnd på å gjennomføre undersøkelsen og etter det vil de enten henlegge fordi de ser at du klarer deg helt fint, eller de vil tilby hjelp. Som alenemor til to med lite nettverk kan det jo hende det ikke er så dumt å ta få litt hjelp hvis de tilbyr det? Det er mange som får hjelp fra barnevernet og det er jo faktisk slik at ingen klarer alt selv alltid.

 

Uansett syns jeg du skal prøve å slappe av, kose deg med graviditeten og barnet du har, og glede deg til å møte nurket i magen. Snakk med barnevernet om hvordan du har det og vær trygg på at du er den beste mammaen for dine barn, også selv om du trenger hjelp;) De er ikke ute etter å ta deg vet du. Jobben dems er å hjelpe...

 

stor klem

[Snuskomrusk]

Tror alt allerede er sagt, du høres ut som en god og skikket mor for dine små!

Sender en stor trøsteklem til deg for det høres ut som om du trenger

[de_to og den lille]

Først og fremst høres du ganske moden ut til tross for din unge alder, du har jo tenkt over, og vet hva du sliter med. Du vet jo selv at du er en god mor også!

 

For det andre er det slik at dersom barnevernet skulle ønske å ta fra deg barna dine så må de fremme saken for fylkesnemnden for sosiale saker, og da har du KRAV på fri rettshjelp av en advokat, uten at hjelpen blir behovsprøvd ut fra inntekten/ formuen din. Du kan da gå inn på advokatenhjelperdeg.no og søke opp en advokat som spesialiserer seg på barnevernsrett. Heldigvis er omsorgsovertakelse veldig langt unna, det skal MYE til før barnevernet går til det skrittet.

 

Håper det går bra med deg! Lykke til

 

[Fru.Antonsen]

Jeg støtter alle innleggene over her. Ikke bekymre deg. BV er pliktige til å sjekke opp når de får en henvendelse, akkurat det skal vi være glade for. Men det skal så veldig veldig mye til for at de tar barnet/barna fra deg. Hadde det vært mistanke om neglisjering, mishandling osv ja men her er det jo bare sendt en melding fordi du er ung virker det som.

 

[Gjest Lenchen J98, J08 og ny spire]

Jeg også støtter det som tidligere er sagt her. Jeg er selv pedagog og samarbeider med barnevernet ved jevne mellomrom. Jeg har sett familier der barna virkelig burde blitt tatt ut av hjemmet, uten at barnevernet har gjort noe. Hjem der barna ikke får tilsrekkelig mat, foreldre som kommer ruset å henter barnet i barnehagen og psykisk syke foreldre som sliter. Barnevernet ønsker aldri å skille foreldre og barn. De er der for å hjelpe foreldre som trenger hjelp, de bistår med råd, veiledning, ja til og med materielle ting som vaskemaskiner o.l.

 

De tilbyr avlastning, de tilbyr i noen tilfeller gratis barnehage og mer.

 

Barnevernet er ikke ute etter oss foreldre. De ønsker bare det beste for barnet først og fremst, men også foreldrene.

 

Du kan nok slappe helt av :-)

[Nagilimia]

Alt er sagt tidligere, og jeg vil bare gi deg en stor varm KLEM! Er lærer, og det stemmer det de sier over her.

 

Det er ensomt å oppleve det du opplever nå, men jeg kan trøste deg med at etter alle tårene og frykten er borte, er du enda sterkere enn det du var først. Tiden leger alle sår

 

Jeg hadde litt angst her en periode da en eks jeg har er veldig bitter og mente han skulle gjøre livet mitt til et helvete, og det klarte han jo! Han skulle ringe sjefen min og si en hel masse ting som ikke er sanne... Ikke mye moro når man er lærer og rektor skal få servert en hel masse løgner som ikke sanne. Det er ikke moro å renvaske seg! Vet det ikke er det samme, men du mister ikke barna dine! Skaff deg noen å prate/gråte med. Det må være fryktelig å bære på dette alene. Familievernkontoret kan være akuelt eller kansje bare sende meldinger med noen på nett! Bare å bruke postkassa mi! Håper jo det går bra med deg

 

[togutter-08og10]

Lykke til videre sier jeg bare og støtter det som er sagt over her.

Jeg har jobbet i skolen lenge (15 år) og på de årene har det kun vært to familier som har mistet barna sine- og det berettiget. Vi har flere familier som med fordel kunne fått hjelp av bv, men ikke fått det. Det skal så uendelig mye til for å miste barna sine. Så det skjer nok ikke.

Se heller på bv som en ressurs som kan hjelpe deg. Kanskje de kan hjelpe til em litt avlastning etc- selv om du er en god mor kan det være godt for deg og barna.

Lykke til.