nabobarn igjen

[Anonym bruker]

Jeg er så utrolig glad for at jeg, da jeg var liten, hadde en "nabomamma" som delte ut brødskiver og middag uten å si at jeg måtte gå hjem og spise, og som ikke forventet at hennes barn skulle få spise hos oss. Jeg var ikke gammel da jeg skjønte at det å ta med hjem venner ikke var så lurt, og nabomammaen har faktisk gitt meg noen av mine beste barndomsminner. Jeg tror det er viktig å huske på at det aldri kan være helt likt, verden er ikke sånn.

[Anonym bruker]

Jeg er HI i det innlegget lengre ned.

Jeg er vokst opp i et hjem hvor vi barna fikk ha så mye besøk som vi ville og mamma var nok en slik nabomamma du beskriver. Tilogmed i tenårene, når jeg syns mamma var verdens teiteste ønsket mine venner at vi dro hjem til meg, noe jeg alldeles ikke kunne forstå.

Husker noen av disse vennene mine hadde forbud mot å ha venner inne. Skikkelig trasi for dem, og husker jeg syns det var rart, samtidig som jeg var veldig nysgjerrig på hvorfor, og ikke minst, hvordan de hadde det. Et par av mine venninner hadde det heller ikke bra hjemme. Jeg tror nok at dette er grunnen til at jeg syns det er vanskelig sette grenser.

[Anonym bruker]

Da jeg var liten, var det ikke så problematisk hjemme hos oss, men det var liksom ikke noen hyggelig stemning der, mamma var ikke noe "grei" med de jeg hadde med hjem, hun foreslo aldri at de skulle bli til middag, og hun var VELDIG opptatt av at vi ikke måtte rote. Rundt middagsbordet kunne hun fint finne på å "spørre ut" vennene mine. Da jeg ble ungdom, ble det verre. Foreldrene mine hadde det vanskelig, pappa ble deprimert og alkoholisert, og de krangla så busta føyk, så det var uaktuelt å ha med venner. Så lenge du har overskudd, synes jeg bare du skal fortsette å ta deg av disse barna, det kan være at du representerer en trygghet de ikke finner andre steder. Det eneste jeg ønska meg da jeg var 13-14 år var en koselig "fungererende" familie.

[Anonym bruker]

Og jeg som skrev 18:20 er altså HI.

[Anonym bruker]

Uff trist å høre om hvordan du hadde det.

Når det gjelder den andre tråden tok jeg dette opp nå da vi har hatt hjemmeferie noen uker og det har toppet seg. Ang. overskudd så føler jeg ikke at jeg har det. Faren til jenta er i bildet overhodet så jeg er helt alene med henne. Går bare fint det men jeg jobber fulltid. Jobber ekstra om kveldene hjemmefra for å kunne hente tidligere på fredager og ta en og annen fridag, og føler generelt at jeg har lite tid med henne. Avogtil ønsker jeg at vi kan ha litt tid for oss selv, og jeg føler heller ikke at det blir rett å skal hele tiden se etter andre sine barn. Syns også at det blir helt feil at mitt barn skal se at man skal ha lov oppføre seg uforskammet, og til tider kan hun være så slem at jenta mi er lei seg resten av dagen.