Er samboer og stemor, har felles barn men tenker fortsatt ekstremt mye på x'en....

[Anonym bruker]

Og det er så frustrerende følelse å gå med!

X'en er egentlig ikke en x kjæreste, men en utrolig fyr som jeg startet opp som elsker med i mine yngre dager men utviklet både et fantastisk vennskap med og følelser for. Han er fortsatt singel og enda kjekkere enn før, og er bare fantastisk hyggelig. Vi er veldig like både med humor og interesser. Begge er høyt utdannet og tenker likt, noe jeg og min samboer ikke gjør, da vi er på forskjellig nivå. Misforstå meg riktig, jeg er ikke "hevet" over samboeren min, fordi han ikke har utdannelse og jeg har, men jeg merker det med våre totalt forskjellige interesser og tankegang innimellom.

 

Men så er det samboeren min; verdens snilleste, veldig omsorgsfull, fantastisk pappa og han gjør alt for meg og barna. Men følelsene mine har etter noen turbulente år som stemor sluknet litt etter litt....

Han ble med på flyttelasset da jeg byttet jobb, og vi kjøpte oss hus og etablerte oss i den nye byen, men jeg kjenner jeg savner virkelig livet mitt før barn og samboeren i "gamlebyen".

 

Jeg vet livet ikke er som før med reising, cafèbesøk, konserter og festivaler lenger ( noe jeg var med på mye av tidligere) etter man får barn, men jeg skulle bare så inderlig ønske jeg kunne dele interessen for dette med min samboer. Han virker ikke interessert i dette i det heletatt, og det er der jeg og x'en er like. Og jeg savner det!!

 

Jeg tenker på x'en nesten hver dag, mens jeg egentlig får dårlig samvittighet for tankene mine i det heletatt ovenfor samboeren. Og jeg kjenner samtidig at jeg har mindre og mindre følelser for samboeren (dette har vart mer eller mindre i 2 år). Hva gjør jeg? Hva gjør jeg ikke?

 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men jeg har ingen jeg føler jeg kan lufte tankene mine til, for jeg er så redd for at vennene mine dømmer meg....(nå er det vel heller ikke vanskelig å bli dømt nord og ned her heller, men men...)

 

Sitter og tenker at om noen år, ja da kanskje det er tid for meg og x'en....når sønnen min blir større osv. Men så har jeg jo egentlig lyst på en til om ikke så alt for lenge heller...men med min samboer eller ei? Han er vel i utgangspunktet ikke særlig gira siden han har to fra før. Og at det heller ikke går så kjempebra mellom oss....Følg ting er dødt innimellom, men blir i forholdet fordi han har ofret så mye for meg/oss og at jeg vet ting vil bli vanskelig for han dersom det blir slutt. Men mest av alt fordi vi har felles barn vi skal ta vare på sammen.

Vi har vært sammen i 4 år nå.

 

Takk for at du gidder lese:-)

 

[Anonym bruker]

Det er fort gjort å la tankene flyte til eksen når hverdagen og samlivet blir vanskelige og kanskje også litt kjedelige ? Har du tenkt på hva som fikk deg til å falle for samboeren din ? Har du prøvd å dra han med på ting som du interesserer deg for ? Kanskje blir han positivt overrasket, og ikke skjønner hvorfor han ikke hadde blitt med deg før.

 

Tenk deg godt om, det må da være en grunn til hvorfor det ikke ble noe mellom deg og eksen ? Noe som ikke stemte, og omvent - det må da være en grunn til at du og samboeren din valgte hverandre. Vet ikke om dette var til noe hjelp...

 

Håper du finner ut av det. Lykke til

[Anonym bruker]

Det høres mer ut som om du savner livet du hadde før, enn selve eksen.

Du og din eks var ikke ment for å bli. Hvorfor kan du ikke gå på konserter og festivaler fremdeles? Ikke sitt hjemme i babyklemmen. Ta med deg familien ut av huset og opplev noe sammen. Det er viktig å gjøre noe kjekt sammen.

[Anonym bruker]

Takk for svar!

Grunnen til at det ikke ble meg og x'en var av den enkle grunn at jeg traff samboeren min, og dumpet x'en... Nå var det ikke snakk om dumping i den forstand siden vi var enige om at vi ikke hadde forpliktelser ovenfor hverandre.

Men jeg gikk og håpet på at vi kunne bli kjærester, men situasjonen var ikke helt riktig for oss da...Så jeg "kjørte på" da jeg traff samboeren min, og var vel kanskje litt blendet av kjærligheten og ikke så alle utfordringene og problemene det å være stemor brakte med seg. For det er ikke enkelt for meg å takle rett og slett, selv om jeg gjør det beste ut av det.

 

Helt ærlig så kjenner jeg innerst inne at jeg ikke vil ha med samboeren på konserter osv. for han er ikke "gira" sånn som meg. Han kan stå i ølteltet hele kvelden, mens jeg står på første rad og digger musikker. Min x er slik som meg, og vi deler f.eks musikksmak og interessen der.

Ahhh....jeg må slutte å tenke sånn for det gjør meg småsprø.

I fare for å ende opp bitter som ikke fikk leve det livet jeg hadde sett for meg, så kan jeg ikke tenke sånn, men jeg gjør det likevel.

 

Kunne jeg gjort om på ting skulle jeg nok aldri ha gått for samboeren den gangen jeg møtte han...men det er ikke lett å endre på nå!

Jeg savner selvfølgelig livet mitt før også, veldig! Jeg er en rastløs person i utgangspunktet som elsker liv og røre rundt meg, men når småbarnstilværelsen er her kan man jo ikke drive å farte rundt slik som før. Det føles ikke riktig ovenfor noen.

Jeg ser jo at x'en har mulighet til å reise og dra på konserter osv. siden han er singel, så jeg ser nok begrensningene mine her istedenfor mulighetene....Ah...godt å lufte tankene!