Nok en kveld hvor jeg føler at livet mitt er låst...hvordan få mannen til å forstå at jeg snart går på veggen..evt. ned i kjelleren?

[Anonym bruker]

Jeg og mannen har vært gjennom mange år med problemer; mye fordi han har vært overkjørende og jeg ikke har visst (har prøvd, men ikke klart) å si stopp, nei, jeg vil av dette toget.

Nå er jeg kommet til endeholdeplass og toget mitt kjører ikke mer. Jeg har klart å ordne meg et liv uten venner, uten sosialt liv, uten jobb men med fire nydelige barn som jeg er utrolig takknemlig for.

 

Men det er ikke noe igjen av meg. Jeg har flyttet meg bort fra familie og venner, for mannens skyld, og sliter med ensomhet. Jeg klarer ikke å bli ordentlig kjent med folk jeg møter, fordi jeg er blitt en kopi av meg selv, en som kun prøver å være slik jeg tror andre forventer at jeg er. Jeg er blitt innesluttet og redd...virkelig livredd for nye mennesker, nye ting som skjer.

 

Om en uke får jeg besøk av min eneste venninne, men hun er på gjennomreise med et vennepar og skal vise dem byen, og jeg gruer meg til dette møtet. Samtidig som jeg gleder meg litt for da skjer det i hvert fall noe i livet mitt.

 

Livet mitt er dødt og jeg aner ikke hvordan jeg skal komme ut av det. Hender jeg bryter ut i gråt for ingenting. Men jeg var på sommerferie hos min søster i beg. juni uten mann, og da hadde jeg det så deilig. Merket at jeg slappet av og nøt livet, fikk inspirasjon og det var godt å ha dette trygge rundt meg.

 

Men jeg vet at mannen min har fått det livet han ønsket seg, og nekter å flytte noe mer. Han sier at da får heller jeg ta med meg barna og flytte, men jeg vet jo at han sier dette fordi han vet at jeg ikke kommer til å gjøre det. Ellers klarer han ikke å si annet enn at han ser jeg er deprimert og synes jeg skal ta antidepressiva. Men jeg har ikke lyst til å dope meg ned (det er jo faktisk det som skjer!) - vil heller finne en løsning på problemet.

 

Men skal jeg bare tørke inn, jeg da, til det ikke er noe mer igjen av meg. Hvorfor klarer jeg ikke å finne en løsning?? Og tro meg, jeg har lett lenge.

 

Skulle ønske jeg var en annen person, en med en litt tøffere personlighet. En som ikke murte seg inne for å bli en martyr. En som ikke syntes synd på seg selv, men som tok tak i problemet.

 

Hvordan skal jeg komme meg ut av dette?

[Anonym bruker]

Kanskje du bør snakke med fastlegen din?

 

Ellers bør du komme deg litt ut av hjemmet. Hva med å melde seg inn på et treningsenter? Ta et kurs, gå turer i naturen, reise på ferie (alene eller sammen med familie). Du sier du er ensom....så gjør noe med det da! Ikke sitt inne med meninger om at dette er din manns feil - dette har du også vært med på å skape. Inviter dine barns venner med foreldre på grillfest. Arranger, planlegg, skap......ingenting kommer gratis.

Tror du vil ha det bedre med din mann om du var litt sosial.

[Anonym bruker]

Du er jo på god vei når du kan skrive ned hvordan du har det.

Enig med deg at medisiner ikke er løsningen på problemet. Det vil bare utsette ting som du før eller siden må gjøre noe med.

Ta kontakt med fastlegen din. Få en henvisning til psykolog så du kan få satt ord på ting og sortert tankene dine.

Prøv å skap et eget sosialt liv utenfor hjemmet. Trening, hobby, kurs el.

Hva med å få en liten deltidsjobb? Det er ikke så vanskelig å få en butikkjobb for eksempel. Da kommer du deg ut litt, treffer andre og skaper noe som bare er ditt utenfor hjemmet.

Tror ikke det skal så mye til før du får mer selvstillit og opplever at du mestrer ting utenfor hjemmet. Når mannen din opplever deg mer selvstendig kan det hende han forandrer seg også. Det er veldig lett å styre andre når de lett lar seg styre.

 

[Anonym bruker]

Prøv å skaff deg en jobb om så bare deltid så er det noe.

Tror det er lettere å sette foten ned når du ikke er enig med mannen din om du føler at du står på egene bein også.

 

Ser desverre i mange familier (ikke alle men mange) at når den ene personen tjener alle pengene så blir den andre lett litt underdandig og får ikke hevet seg og sine behov fram like mye.

 

Det virker jo som mannen din syntes at han selv er mye viktigere en deg i familien. Det er trist at det er slik. Og jeg er enig med deg ikke start på antidepresive ihvertfall ikke sånn med en gang prøv å få time hos psykolog/terapaut å få snakket ut litt.

 

Jeg var selv litt som deg, det ble at jeg utslettet meg selv omtrent for at barn og mann skulle ha det godt, men jeg hadde det desverre ikke godt.

Til slutt ble det så ille at jeg visste at bryter jeg ikke ut og finner meg selv blir barna mine uten en mor for jeg orket ikke mer.

 

For meg ble løsningen å bryte ut av ekteskapet, barna har det bedre med skilte foreldre en å leve med en far som setter de sist og ingen mor for å si det slik. Nå sier jeg ikke at det er løsningen for deg altså. Men det gikk desverre så langt for meg hadde jeg søkt hjelp tidligere hadde jeg muligens fått det til å funke.

 

Idag er jeg relativt lykkelig, jeg har tøffe dager og det har vært hardt å jobbe seg opp til å tørre å være sosial og styre eget liv. men det kommer seg. foruten noen harde dager innimellom går ting på skinner og jeg begynner å vite hvem jeg er igjen. (et år siden jeg gikk)

Nå har jeg alltid vært hovedforsørger i min familie da.