Trist når venner ikke lenger forblir venner..

[ungmortil3]

Har aldri vært en av de med den største vennegjengen, aldri vært en av de "populære". Har aldri vært noe viktig for meg å ha mange venner og rulere på, men ha gode venner man kan stole på, betro seg til og ha når man har det litt tøfft. Er ikke av de som har veldig lett for å få seg nye venner, men har alltid tatt godt vare på de vennene jeg har hatt.

 

Ble gravid for første gang da jeg var 17 år gammel. Gikk andre året på vidregående og var mye ute av huset, traff venner på kafe, dro på kino osv. Var mye sosial. Fikk intrykket av at vennene mine ville forbli. de snakket stadig om at de gledet seg til å bli "tanter", var opptatt av og kjenne på magen, kjøpte babytøy og var vceldig støttende. De fleste av disse jentene hadde jeg hatt et nært forhold til siden barneskolen..

 

Sitter nå å tenker.. hvor ble alle av? Under halvparten kom på barselbesøk, sendte gratulasjonsmeldinger eller viste noe som helst interesse da jeg ble mamma. Møter jeg de på gaten nå er det det samme gammle; "å så stor han er blitt, en ordentlig kjekkas. Er utrolig lenge siden vi har funnet på noe nå, får ta en kafe tur eller noe slikt snart..? Ringer deg!"

 

Syntes det er trist.. ikke det at jeg sitter igjen med færre venner nå enn før jeg ble mamma. Men fordi jeg trudde så godt om de, at de har så lite respekt og at det måtte bli sånn.

 

Setter nå mer pris på de som forble, mer enn jeg noensinne har gjordt. For meg er venner viktig. Men det viktigste er at de vennene man har fakktisk setter pris på deg også..

 

[ungmortil3]

Ser det samme inlegget kom 3 ganger her. Litt problemer med PCen der ja..

[Februargutten]

Skjønner godt du er skuffet. Men vi må nok bare innse at mange er sånn. Jeg har en stor venninnegjeng som har fulgt hverandre fra barne-og ungdomsskolen, med noe tilskudd på vgs. I det siste har jeg sterkt vurdert å kutte de ut, da jeg synes de fleste har blitt veldig overflatiske, samt at vi har utviklet svært ulike verdier i livet. Det er trist, men man må vel bare innse at alle modnes i ulikt tempo og at ikke alle venner er ment for resten av livet.

 

Jeg har få venner som er helt nære, men det er greit. De er til gjengjeld ekte venner som ringer om de vet jeg er langt nede og stiller opp og støtter uansett. Jeg velger heller å bruke all min energi på disse fremfor de som bare er der i gode tider.

 

Du har fortsatt venner, og det er kanskje det viktigste. La de andre være en fin del av din fortid, og bygg heller sterke bånd med mennesker som virkelig er verdt det

[Blubblubb]

Venner kommer og venner går, sånn er det gjennom hele livet. Noen har man egentlig bare situasjonen til felles med - skole, barselgruppe, jobbsted o.l. selv om man kan bli veldig nære venner for en periode, forsvinner de når rammene rundt endres.

 

Antar noen av de tidligere venninnene dine føler seg veldig fremmed for din situasjon og tror at du er blitt veldig "voksen" og anderledes.

 

Andre er der uansett hva som skjer, og selv om man ikke har sett hverandre på mange mnd er det som om man møttes igår. Slike venner er det verdt å ta vare på!

[Fru.Antonsen]

Jeg skjønner deg veldig godt. Og jeg tror mye av årsaken til at dette skjer er fordi vi som blir foreldre blir brått voksne og mer låst fast bl.a Og det er mange som ikke klarer å sette seg inn i det før de er der selv.

For min egen del kan jeg bare nevne min 6 år eldre storebror som jeg har mistet nesten all fysisk kontakt med etter at jeg ble mamma.

Og nå etter at jeg har blitt mamma har jeg også fått mange andre nye venner og vi har jo hvertfall visse ting til felles: barn og forståelse over visse situasjoner som gjør at det er ikke bare bare å løsrive seg fra hus og hjem lenger.