Hvorfor må folk reise bort på ferie fra ungene for å være lykkelige?

[Anonym bruker]

Dette har jeg problemer med å forstå. Det er 52 uker i året. 5 av disse er ferie. Dvs 47 uker med "hverdag". Hvorfor må par av vår generasjon reise bort for å være lykkelige? Hvorfor klarer man ikke å pleie kjærligheten i det daglige liv? Det hagler på med unnskyldninger som; har mor og far det bra, har barna det bra. Eller; trenger å lade batteriene blir bedre foreldre av det. Jeg vet ikke hvordan det er hos dere, men min barn legger seg senest kl 20. Da har vi ca 4 timer med alenetid og kjærlighetstid hver eneste dag! Vi trenger ikke forlate barna våre når vi først har tid til å være med dem for å kunne kalle oss et par.

[Anonym bruker]

helt enig.rart at noen reiser fra barna sine:-(det er jo en glede for barna å få oppleve ferie og samhold som en hele familie...skaper trygghet og gode minner.

Ferien trenger jo ikke å være en rådyr sydenferie+++ men det er mange andre flotte ferier å finne på.

 

Men foreldre kan ha godt av en lang weekend alene;-)

[Anonym bruker]

Enig i at en weekend innimellom er deilig. HI.

[Trollemor75]

Det kommer litt an på alderen, synes jeg. Mine foreldre dro på "voksenferie" 1-2 uker hvert år. Det var i tillegg til full ferie med meg, og som regel om høsten mens jeg gikk på skolen. Jeg syntes det var kjempe gøy å bo hos en tante eller farmor i denne perioden, det var "ferie fra foreldrene" for meg!

 

De kom tilbake avslappet og blid, og jeg har aldri reflektert over at de ikke burde dratt. Men som sagt, vi hadde ferie sammen i Julen, til Påske og om sommeren, det tok ikke fra vår tid sammen.

 

Mine foreldre var veldig flinke til å pleie forholdet sitt, med blant annet kino+middag sammen hver uke og konsert eller teater hver måned. For oss er det ikke aktuelt å reise bort mer enn en langhelg så lenge gutten er under skolealder, men fra høsten har vi tenkt å gå ut en gang i uken bare oss 2, etter leggetid.

[Anonym bruker]

4 timer og 4 timer. Eldste her legger seg 20.30 (9 år), minste kl 19 (1 år), og minste både våkner om natten og vil stå opp kl 6-6.30 dagen etter. Skal jeg være menneske må jeg i seng senest kl 22.30 slik det er nå. Det blir 2 timer igjen hver kveld, ofte avbrutt av 1 åringen som våkner og skriker. Likevel reiser vi ikke fra barna, vi en familie og trives sammen. Skjønt noen fritimer i ny og ne er deilig ja

[Anonym bruker]

Etter 3 år som foreldre har vi nå i sommer hatt 2 netter borte fra våre 2 små. Det var ikke noe vi måtte ha for å være lykkelige, men du verden så deilig det var å bo på hotell, få frokost servert, sove til vi våknet, rusle litt rundt i vårt tempo uten et eneste MAAAAMMA!!!

Ut å spise på kvelden, kose seg med litt vin og bli fnisefulle sammen. Sex i bøtter og spann og bare pleie hverandre..

 

Resten av ferien har vi gjort alt sammen med ungene. Så hvorfor det er så galt å gjøre ting på sine premisser i 2-3 dager kan jeg bare ikke forstå.

 

Vi savnet selvfølgelig ungene når vi var borte og det var en sann fornøyelse å komme hjem igjen..

[Anonym bruker]

i 4 år sammenhengende måtte vi opp hver eneste natt minst 4 ganger for å ta oss av barna våre. Har du fortsatt ingen forståelse for at det å reise bort alene en uke, bare mannen min og jeg var nødvendig. Uansett er det mange gode opplevelser som ikke egner seg for barn. Hvorfor gi avkald på dem når man har gode barnevakter som barna elsker?

[Gjest Toxic]

Hvor finner du alle disse parene? Ingen jeg kjenner har noensinne antydet at de har slike behov.

[Anonym bruker]

Nettopp. Man ser barna 51 uker ellers i året, og kan vel ha én ferie alene? Jeg reiser aller helst fra mannen også, jeg!

 

Man skal ha det bra selv også, ikke BARE være en forelder.

 

Jeg reiser snart til langt vekk, uten mann og barn, og GLEDER meg!

[Anonym bruker]

Nå har aldri vi reist vekk fra barna våre. Ikke så mye som en natt, annet enn når et nytt barn er blitt født. Våre barn er 4, 2 og 1 år og dagene er slitsomme. Vi elsker å være foreldre, men det er travle og stressende dager.

 

Jeg må innrømme at jeg kunne tenke meg den luksusen det er å våkne når en våkner, kunne ligg i sengen og ha sex når det måtte passe i løpet av dagen.

 

Den partiden du sikter til, eksisterer ikke her. Mannen min legger seg en time etter eldstemann fordi dagen begynner tidlig. Jeg jobber som regel etter at barna har lagt seg (vil jo tilbringe tiden med dem uten å jobbe), siden min jobb følger med meg hjem. Da jobben er unnagjort må det mest nødvendige i huset gjøres. Når dette er gjort er det bare å finne senga og sove etter kanskje en "kjappis".

 

Vi har ingen besteforeldre, tanter, onkler eller venner som avlaster med barnepass verken en natt eller en time. Sånn er det bare. Vi trenger heller ikke forlate barna våre for å kalle oss et par, men det kunne vært hyggelig å bare være kjæreste for en dag eller to, og jeg (mis)unner de som får til dette.

 

I dagens samfunn får barn masse oppmerksomhet, foreldretid og opplevelser, og jeg tror ikke de lider om foreldrene ikke er rundt dem 365 dager i året. De har fremdeles ferie om noen dager tilbringes med andre mennesker de er glade i.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner ingen i min generasjon som reiser på ferie uten barna sine. Dette er totalt ukjent for meg, men vi har vel ulik omgangskrets.

[Anonym bruker]

Nå kjenner ikke jeg mange som reiser på ferie fra ungene sine. Kommer jo ann på hva du mener med ferie. Men en lang weekend vet jeg mange tar uten barn. inkl oss. Har gjort det noen ganger. Og jeg må si det er deilig å bare være kjærster og koble litt av. Det er ikke det samme og sitte slakt i sofaen på kveldstid med tv eller pc. Blir ikke mye kjærstetid for de fleste i hverdagen.

[Anonym bruker]

Jeg er forresten vokst opp med foreldre som reiste mye både uten og med barn. Da jeg var liten synes jeg det var like stas å overnatte hos besteforeldre, som det var å reise til syden eller andre storbyer.

Når jeg ble eldre synes jeg det var mer stas å være alene hjemme (selvom farmor kom på besøk litt ofte da jeg fortsatt bare var 12-13) enn å tråkke rundt i Barcelona, liksom.

Husker vel kanskje at når jeg var 8-12 år ville jeg vel aller helst være med.

 

Jeg har ingen traumer, og hater ikke foreldre mine pga det.

 

19:45

[Anonym bruker]

Fordi vi er slitne og trenger en velfortjent pause fra en travel og slitsom hverdag.

 

Vi har 5 uker ferie og fordeler den slik:

 

Langweekend nummer 1: (tors-søn) vi foreldre alene uten barn. Slapper av og samler opp krefter til resten av året.

 

Langweekend nummer 2: (tor-søn) Vi foreldre sammen med eldste barnet på hyttetur mens minstemann er på avlastning. Dette for å ha litt alenetid med eldsemann og kunne gjøre ting vi ellers ikke kan som en familie.

 

Resten av ferien har vi sammen alle. Det vil si over 4 uker ferie sammen totalt.

 

Klarer ikke se hvordan dere mener dette er egoistisk?

Hvordan er det egoistisk å pleie kjærligheten mellom 2 voksne alene 3 netter i året? Vi har da resten av helgene og resten av ferien sammen alle. Barna har det kjempekjekt hos besteforeldre mens vi er på langweekend :-)

 

Vi kunne hatt kveldene sammen, men desverre må vi begge jobbe så jeg jobber kveld og mannen jobber dag. Jeg kan ikke jobbe dag for en av oss må følge opp minstemann som har spesielle behov. (Lege, sykehus, samtaler barnehage, ppt, spes. ped, helsestasjon osv..)

 

 

[Anonym bruker]

Dere som lurer på hvor disse parene finnes, bare les i denne tråden. Mange som gjør dette ja. Og gjemmer seg bak at barna har det så fint hos besteforeldre. De trenger jo ingen tid med foreldrene sine, trenger ikke minner og ferie med familien. Neida, de storkoser seg hos besteforeldrene sine. Har sikkert godt av det og. Fra de er rundt året.

[Anonym bruker]

Mener du at 4 uker er ingen ferie med familien?

Seriøst?

3 netter borte fra barna i året er da ikke å la være å reise på ferie med barna...

[Anonym bruker]

Det er jo helt feil fremstilt. Du sier i overskriften at "disse parene" MÅ reise vekk for å være lykkelige. Det er jo ikke det det handler om. Jeg er lykkelig selvom jeg kan unne meg en helg eller uke uten ungene mine. Jeg er lykkelig selvom jeg kan ta med kjærsten min ut på middag og ha ungene på overnatting borte hos andre, komme hjem og legge seg, sove til vi våkner av oss selv. Jeg er ikke noe mindre lykkelig hvis jeg gir slipp på disse tingene.

Men man må ikke miste seg selv bare fordi man har barn!

[Anonym bruker]

Man må ikke miste seg selv bare fordi man har barn. Nok en bra unnskyldning. Hva er du egentlig uten barna dine? For meg defineres selve livet av ungene mine. Ikke HI.

[Anonym bruker]

21:22:

 

Tror du har et lite problem hvis du kun definerer deg gjennom barna. Hva skal du gjøre når barna flytter ut? Flytte med dem?

Syke menneske!

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hvordan du har vokst opp, men i min familie stiller foreldrene opp for barna også etter de har flyttet ut. Ja, denne er til deg 21:25. Selvom du har et voldsomt forsvarsbehov, er det ikke dermed sagt jeg er et sykt menneske. Begynner du å gå tom for argumenter?

Når barna mine flytter ut da kan jeg begynne å prioritere meg selv. Frem til da er jeg først og fremst mamma. Gudskjelov for det. Og den rollen skal jeg ha helt til jeg dør. En god mor er oppofrende for barna sine. Setter ikke sine egne behov foran andres.

[Anonym bruker]

Jeg er selv bare 20 år, er 1.5 år siden jeg flyttet ut ca.

Foreldrenne mine kunne ta seg en langweekend en gang i blant, men dette brukte/bruker de ikke ferien sin på, de avspaserer eller søker fri en dag eller to (pleier og reise torsdag til søndag som oftest) og verken jeg eller søskene mine har hatt noe i mot det eller vondt av det. søskene mine bor fortsatt hjemme. synes alltid det var kjekt når de kom hjem for og se hva de hadde kjøpt til oss:)

 

Men de har aldri og jeg kunne heller aldri reist vekk i 1-2 uker uten barn. langweekend er ok synes jeg.

uten barn får man gjort mye og opplevd mye på den tiden der.

 

Så uten om hadde vi påskeferie sammen med min far, og 4 uker ferie hele familien:)

 

Jeg synes at folk skal slutte og bry seg om andre velger og reise uten barn. noen plasser passer det seg ikke helt og ta med seg barn, ta fks og reise til las vegas og skikke rundt der og se på spilleverden fks. casinoene.. passer ikke akkurat og ta med seg barn der som er små.

 

Alle folk har forskjellige behov.

[Anonym bruker]

Litt digresjon:

 

Selv om barn "stues" bort på barnehage og skole, og av og til hos en slektning, har barna langt mer kvalitetstid med foreldrene sine i dag enn tidligere tider. De fleste tilbringer storparten av ferien sin med barna, ikke uten.

 

Mange barn som vokser opp i dag, vokser opp som sentrum i eget univers. Jeg kan ikke se at det er sunt for barna at ALT skal dreie seg om dem og rundt dem. Det er ikke for å lette på egen dårlig samvittighet (som nevnt tidligere har jeg aldri vært borte fra barna), men på hvilken måte skader det barna å bruke 3 dager / 1 uke av 5 uker med ferie i foreldrenes fravær?

 

Det jeg ikke skjønner er; Hvorfor er man en dårlig forelder, elle hvorfor burde man revurdere det å få barn fordi ikke all oppmerksomheten blir viet til barna 24/7? Jeg synes vi nesten har blitt et samfunn som "dyrker" barna våre. Hvor bra er det - for barna altså?

 

Jeg godtar glatt at enkelte supermødre er oppslukt i familien sin til enhver tid, og jeg godtar like glatt at andre også har rom til seg selv og sitt ego. Det får bli opp til hver enkelt. Jeg tror barna som vokser opp i de ulike hjemmene er like høyt elsket, men jeg har en mistanke om at møte med voksentilværelsen kan bli tøffere for enkelte.

[Anonym bruker]

vi har to barn, på 5 år og på 1år. Og vi skal nå i august dra ei uke på kjæresteferie alene. Da har vi vært på sommerferie i 3 uker først hele familien.

 

Jeg gleder meg til å kunne sove så lenge jeg vil, ikke engste meg for "baderinger, langt ut i vannet, solkrem" osv selv om jeg ELSKER det. Man kan faktisk bare ligge helt flat ut å gjøre ikke'no.

Ta en paraplydrink i solsenga og bare gorre, ha sex og gjøre masse sammen bare vi, som vi ikke har gjort på lenge (ikke alt egner seg å gjøre med barn)

 

Ungene skal være med besteforeldrene.

Tror ingen andre enn vi foreldrene som kommer til å lide nød. Jeg kommer til å savne dem vanvittig!! Har aldri vært uten dem, så det blir rart...

[Anonym bruker]

52 uker i året, hvorfor ikke ha EN eneste uke som er kun kjæreste tid?

 

Man ser jo barna ellers i året. Jeg er lykkelig ellers i året jeg, jeg har ikke noe i mot å dra en uke alene noe sted, for å være kun kjæreste og ikke husmor

 

Er ikke det litt deilig det da? Skjønner ikke problemet, det er så hysteri med å være supermamma... Jeg er supermamma for min sønn selvom jeg tar en ukes fri, herlighet.

 

[Anonym bruker]

Jeg gleder mg i alle fall som jeg nesten aldri har gledd meg før. Jeg skal på ferie i 4 dager, helt uten barnet mitt på 10 mnd, som skal være sammen med besteforeldrene.

Jeg er alene, og jeg er så sliten at jeg har drømt om denne ferien i over 6 mnd nå.

 

Trenger det. Trenger å sove ut, våkne av meg selv, ha full frihet og slippe å tenke over mating, soving og en unge som er godt over snittet grinete.

 

Jeg gleder meg helt villt, og er ikke flau over det!