Lite problem med mamma...

[Musemor med tre søte små]

Siden vi har mistet 2 ganger har vi bestemt oss for å ikke fortelle noen det før vi har sett et bankende hjerte på UL.

Så var det mamma da......

Jeg husker dengang jeg var liten. Mamma viste alltid når noen var gravide før de sa det. Hun kunne se det på dem fra de var rundt 6 uke på vei (6+x). Hun hadde alltid rett.

Vi skal besøke henne i dag. Er 8+3 i dag.

Har ikke lyst til å fortelle enda.

Å fortelle skal man liksom gjøre jublende og full av glede.

På grunn av de tidligere MA'ene, og de småblødningene jeg har hatt, klarer jeg ikke å glede meg enda.

Vil vente med å for telle til etter en UL når jeg er glad....

[Nea og juniors mamma]

Vel da har du en oppgave foran deg Klarer du å avlede henne hver gang du føler hun vil ta opp temaet?

Jeg skjønner uansett du vil vente, men om mammaen din er så følsom for gravide rundt seg er det jo en mulighet hun skjønner det og hva gjør/sier du om hun spør?

 

Uansett, gratulerer med mulig graviditet nr 4. Fantastisk å ha muligheten til å sette så mange barn til verden

[Musemor med tre søte små]

Tror jeg klarte det.

Ja, dette er min 4. graviditet, men dersom det går bra, er det bare mitt 2. barn siden 2 endte i MA. Vil ikke kalle det mange...

[Med Søtepi i magen;-)]

hvorfor holde det hemmelig for mamma? Er det ikke kjekt om noen støtter deg i ei vanskelig tid?? Vil ikke hun være forståelig for hvordan du takler et nytt svangerskap??

Vil ikke hun få vite det uansett om det skulle gå feil denne gangen også??

[Musemor med tre søte små]

Ingen får vite med unntak av ei veldig god venninne.

Og nei, hun vil ikke få vite noe om det går galt heller.

Jeg føler rett og slett ikke at det skal komme ut.

[Siena76]

Skjønner deg virkelig godt, jeg har hatt de samme tankene. Har mistet en gang før i uke 10, da fortalte vi ikke noe før det faktisk hadde skjedd. Denne gangen var jeg fast bestemt på å vente til etter ultralyden, jeg ville se bankende hjerte, armer og ben og begge hjernehalvdeler. Man kan faktisk bli stilt overfor veldig vanskelige valg etter ultralyden og vi ønsket ikke å involvere noen som helst andre i det, i tilfelle det skulle gå så galt. Det gjorde det heldigvis ikke, alt var tilsynelatende bra - og jeg ga mamma et bilde fra ultralyden som fikk henne til å gå helt fra konseptene (dette er hennes første og veldig etterlengtede barnebarn). Dette skjedde sist uke, nå er vi i uke 20, altså halvveis.

Det er mange som har sagt at de ikke forstår hvordan jeg kan ha holdt det hemmelig i fire og en halv måned, men når de hører forklaringen, har jeg blitt møtt med stor aksept og forståelse.

 

Lykke til videre, jeg håper og tror det går bra - og at mammaen din vil reagere akkurat som min.