Kjære alle mødre!

[Dodraugen]

Det har vært så utrolig mye om "Elendige mødre" her osv idag. Og dagen før det. Og dagen før det igjen.. And so on.

 

Jeg fyller 20, så jeg vil kalle meg selv "ung mor". Selvom jeg hater å bli kalt det, eller å kalle meg selv det. "Ung mor" eller "Eldre mor" spiller ingen rolle, for begge parter har fått positiv graviditetstest, gått gravid og født. Om man er mor som 16 åring eller 35 åring, så har man fortsatt samme rollen, samme ansvaret. Selvom situasjonen ikke alltid er lik.

 

Det å være mor ser jeg på som en rolle, ikke en livsstil. Jeg har mange roller, blant annet er jeg mor, jeg er en datter, jeg er en søster og jeg er en venninne, ikke minst er jeg ansatt.

 

På en side føler jeg meg truffet av tråden "Elendige mødre", men på en annen måte ikke. Jeg fortjener kvalitetstid med venninner for å bare være "meg", jeg trenger litt space mellom meg og minsten engang iblant slik at jeg kan fylle lungene med ny luft. Jeg kan fint la minsten være i barnehagen litt lengre etter jobb, slik at jeg kan få den friheten å gå på butikken fredfull alene uten skrik, hyl og stress. Dessuten har barnet mitt det mer morsomt i barnehagen, enn å henge i beina mine på butikken, mens jeg setter på vaskemaskin, henger opp klær eller tar oppvasken.

 

Regner med at alle vet hva behov er, og hvilke behov vi trenger for å leve. Fysiske, psykiske, sosiale og åndelig/kulturelle behov. Alle disse behovene henger sammen, og for å ha et godt liv, god livskvalitet og god selvfølelse så må alle behovene dekkes. Og for at jeg skal kunne dekke barnet mitt sine behov.

 

Jeg synes alle mødre trenger litt tid for seg selv, uansett om man er gift, samboer, kjæreste eller alene.

 

Mange mener sikkert de har det kjempe bra, men tenk nøye om. Er det noe man kan gjøre for å ha det enda bedre? Bare én tur på café med venninner en dag kan gjøre sååå mye med en. Noen ganger kan man faktisk føle seg som en helt ny person når man kommer hjem, mange ganger er jeg blidere enn vanlig, og jeg får et nytt dytt i hverdagen. Det har vært dager, uker jeg nesten ikke har sett venner, eller gjort noe spesielt alene uten minsten, og da føler jeg faktisk at ting går så tregt.

 

Selvom man er blitt mamma skal man ikke sperre seg inn mellom fire vegger, man skal ikke hoppe opp av sengen, løpe til barnehagen også til jobb. Og deretter fra jobb, til barnehagen og rett hjem for å underholde barna. Man skal ikke forfalle helt, og bake boller hele tiden.

Vi lever jo trossalt i 2010.

 

Jeg vil ikke bruke barna til å fylle opp livet mitt, jeg vil veldig gjerne fylle opp livet mitt med mer. Jeg mener at livet består av mer enn å være en vandrende babymachine, og man er en helt utrolig god mor om man tar litt hensyn til seg selv også. Man må bare stabilisere det. Jeg mener ikke å løpe fra morsrollen og finne på annet gøy, men det å faktisk leve livet samtidig. Ung og dum, eller gammel og prippen. Spiller ingen rolle!

 

Når jeg har det bra, har barnet mitt det bra. Og jeg vet selv, at ingen andre kunne vært noen bedre mor til mitt barn enn det jeg er. Et cafébesøk, litt pusterom og en tur ut på byen med gode venner gjør meg ikke til noen dårligere mor for det om. Jeg har jo ikke bare et barn og ta meg av, men også meg selv.

 

Alle er forskjellige, men jeg håper det er et litt oppmuntrende innlegg til at mange kanskje vil sette av litt tid til seg selv. Og gleder meg allerede til å få høre hvor "elendig" jeg er av enkelte. =)

Mulig dette er litt rotete, så jeg vil avslutte med en nattaklem til alle sammen, fast eller rynkete spiller ingen rolle!!

[Anonym bruker]

KJempebra skrevet! Jeg kunne ikke være mer enig

 

hilsen "eldre førstegangsmor" på 35

[Anonym bruker]

Jeg er enig med deg HI.

 

Om alder er av betydning, jeg er 30 og har to barn. Ikke "ung førstegangs på 18" som noen snakket om tidligere.

 

Men egentlig tror jeg ikke alder har noe med saken å gjøre her.

[Let's hear it for the boys!]

Jeg hater å skrive "jeg er enig med HI", men nå må det til.

 

Jeg er enig med HI!

 

Forøvrig bryr jeg meg virkelig ikke om mange betegner meg som en dårlig mor fordi jeg gjør ditten og ikke datten. Jeg vet selv hva slags mor jeg er og det er kun det som teller. Jeg sluttet heller ikke å være et individ med personlige behov da jeg ble mor, så jeg passer på å ta vare på meg selv også.

 

Det er opp til hver enkelt hva som er best for dem, men det er ingen som kommer til å gi deg en medalje om du aldri drar ut på byen eller tar en langweekend borte fra barna dine.

 

Nå er jeg lei av å diskutere dårlig mor vs. god mor, så nå legger jeg denne ballen død for min del.