Trenger alle barn "alenetid" med foreldrene?

[Anonym bruker]

Og hvor mye mener dere er nødvendig?

 

Mine to er alltid sammen og ønsker selv å alltid være sammen. De skiller 1 år, går i samme avdeling i bhg, har samme interesser og foretrekker hverandre som lekekamerater. De har de samme vennen og henger sammen hele tiden både hjemme og borte. Ser ikke helt hvorfor jeg skal skille dem for å få alenetid. Føler jeg klarer å se hver enkelt og fokusere på begge selv om de er i samme rom.

[Anonym bruker]

Det er skilsmissebarn som trenger alenetid. Hadde ikke noe alene tid når jeg var liten, ungene våre har heller ikke noe alenetid med meg og i alle fall ikke med faren. Hans tre barn fra tidligere har derimot alenetid, og har kjent til begrepet alenetid fra de var temmelig små.

 

Når det er sagt så kommer det jo gjerne litt naturlig dette med alenetid. En av dem oppsøker meg i det rommet jeg er i, og prater med meg fem minutter her eller der. Men vi stikker aldri på kino, bading, cafe eller andre ting bare meg og et barn, for å få alenetid. Virker for meg helt sprøtt.

 

Men jeg tror nok alle barn trenger litt alenetid om en har problemer å se det enkelte barnet, eller et barn har spesielle behov. Men sånn normaltsett løser det seg nok greit i de fleste familier vil jeg tro. Barna mine henger også sammen som erteris, både hjemme og ute. Skulle jeg avvise et av dem for å pleie forholdet med det andre barnet? Sært!

[second_time]

Jeg lever i en mine, dine og vår familie. Jeg mener det ikke har noen sammenheng om det er skilmissebarn eller barn som lever i "kjernefamilien" -barn bør få litt tid alene med sine foreldre (begge eller den ene) fra tid til annen.

 

Jo eldre barn blir, jo større behov har de for å snakke med oss foreldre. Og da er det deilig med litt tid alene med mamma eller pappa.

 

Foreldre i dag skaper ofte for liten plass i hverdagen til nære, gode og ikke minst lyttende samtaler med barna sine.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

For et superbra innlegg!

Jeg har selv to gutter som elsker hverandre. Det er 2år mellom dem og de er alltid sammen. Jeg har venninner som lurer på når jeg har alenetid med hvert barn. Forstår ikke hvorfor jeg skal ha det. Hadde jeg hatt en gutt på 2år og en jente på 7år så ser jeg det, men ellers ønsker dem å finne på ting sammen.

 

Jeg spurte min 5-åring om vi skulle på kino her en regnværsdag. Og da svarte han: "Men jeg er jo så glad i lillebror, skal ikke han få være med?" Jeg svarte at det kunne være en spesiell tid bare oss to sammen. "Nå er du slem" svarte han:)

 

Alenetid med dem får jeg når en av dem sovner før den andre på kvelden.

[Anonym bruker]

Tror du misforstår med vilje her.

At barna som din mann har fra før, vil være alene med faren litt ser jeg på som helt forståelig. Deres felles barn har ikke det behovet siden de bor med foreldrene sine og selv om dere alle er sammen er de da med foreldrene sine. Det er jo ikke hans barn om du hele tiden er sammen med dem. Såklart ønsker de ha faren litt for seg selv.Når det er sagt er jo disse barna eldre og det kan ikke sammenlignes.

HI: jeg tror ikke små barn har så stort behov for dette. Tror det kommer når de er eldre. Har 2 gutter på 11 og 13 som har hengt som erteris men det siste året har det vært mye krangling. Mannen min, altså deres far, tar da gjerne den eldste med på en del fisketurer, mens han har tar den yngste med på en del andre sprell. Nå har de forskjellige intr og til tider klarer de ikke trynet på hverandre;) Vi har 2 yngre jenter og der er ikke behovet meldt seg på samme måten men ser intr begynner å bli forskjellige så da blir nok jeg å gjennomføre samme saken etterhvert:)

[Anonym bruker]

Tusen takk for hyggelig tilbakemelding og fine svar. Fint å høre andres erfaring.

 

hi

[Anonym bruker]

Jeg med stebarna igjen. Det er forsåvidt greit nok for meg at han har alenetid med sine barn, men lenge før vi fikk barn sammen bestemte jeg meg for å IKKE adoptere denne ordningen. Det var totalt fremmed for meg, ikke noe jeg var vant med fra min egen oppvekst, og jeg ble ikke videre imponert over det heller. Alenetid med bare et barn er ekskluderende, samme hvordan man snur og vender på det.

 

Å stikke ut å kose seg med kun et barn, og si nei du får ikke være med i dag, for det er ikke din tur?! Hva er det med den greia da? Vet også om en kjernefamilie hvor de praktiserer dette, siste var at de tok med seg eldstemann på helgetur på barnetspremisser og ikke tok med 2 år yngre søsken. Hjerterått spør du meg.

 

Samboeren min også, tok med seg ene barnet på fjelltur, tok med seg ene barnet på fisketur, å andre barnet fikk ikke være med. Mange flere eksempler også. Man må vel klare å bonde med hele familien og ikke bare en og en. Kan også legge til barna ikke er blitt særlig harmoniske etter en sånn løsning, ikke verdens beste samhold, men det kan man da ikke forvente heller om det skal være en konkuranse om alenetiden som er det viktige.

 

Alenetid skjer naturlig når man trenger det, det er ikke noe som skal settes i svært system.

 

 

[Anonym bruker]

Å ta med største på fisketur når ikke minste har intr for det er ikke ekskluderende. Og hvem er du som sier at alenetid ikke skal settes i system? Her ser vi at det har vært veldig viktig samtidig som vi klarer å "bonde" familien!

 

 

15.28

[Anonym bruker]

Jeg er jo ikke noe oppdragelses ekspert, jeg er bare en mor som er av den oppfatning av at det er en noe kunstig løsning, og også av den oppfatning av at det ikke er en særlig gunstig løsning.

 

Det har jo med verdier å gjøre, jeg synest denne damen ovenfor som skulle forsøke dette med alenetid med sitt eldstebarn, og fikk passet påskrevet for å være "slem" som ikke lot lillebroren være med, har gjort en fin jobb i oppdragelsen. Barnet hennes har rikelig med empati og omsorg for sitt søsken.

 

Gjør selvsagt det som funker for dere, men det er nok en løsning som passer for de ferreste familier, og det er nok de ferreste foreldre som ønsker å drive med en sånn løsning. Systemer er jo som regel verktøy for å hjelpe en familie med problemer, og ikke noe man anbefaler velfungerende familier å holde seg til.

[Anonym bruker]

Så snedig tilnærming dere har til dette! Hos oss gjør vi som følger: I helgen kan dere på Lørdag a) være med pappa på fisketur, være med mamma på fotballkamp feks. Neste helg kan vi fint bytte om på hvem som gjør hva. Ungene deler seg naturlig opp, om de vil, og ellers får vi familietur. Får de alenetid utover dette er det feks på følgende måte: En og en inviteres til mormor, den andre alene hjemme med oss. Kun en blir med på butikken, noe som gir mulighet for prat i bilen og en kaffe/is etterpå.

 

Det er altså aldri slik her at vi planlegger noe stort med bare ett barn, noe også jeg synes virker ekskluderende. Er det samtale man vil ha med dette barnet får man det fint til hjemme også. Nå har vi nettopp fått tre da, så her blir det nok lengre mellom alenetiden fremover, men det er ikke dette jeg husker som spes fint fra min oppvekst, så jeg forstår det ikke helt!

[Anonym bruker]

Fikk ikke tid til å svare tidligere, men jeg ble litt inspirert av dette innlegget. da jeg leste det i dag tidlig.

Jeg er hjemme, far jobber, ungene har ferie fra barnehagen, de er 3 og 5 år gamle. Vi finner på en del ting nå i ferien, skal ikke reise bort før litt utpå høsten. Etter å ha lest innlegget spurte jeg barna om det var mest koselig å finne på ting alene med mamma eller når vi var sammen alle oss tre. Om de syntes det var dumt at vi alltid gjorde ting sammen oss tre, og at de aldri var alene med mamma.

Da svarte femåringen, "jeg synest det best når vi er sammen alle fire". Nå stunder helga til, og vi kan være sammen med pappan også, noe vi tydeligvis alle gleder oss til :-)

Har aldri tenkt på den alenetid problemstillingen, kanskje det gjør seg mer gjeldende med større barn. Jeg har aldri følt at søsken har stått i veien for forholdet mellom meg og mamma og pappa, husker ikke et savn om alenetid, og husker heller ikke alenestunder som kjære barndomsminner.

[Anonym bruker]

Kjære deg. Er jo akkurat det samme vi gjør. Er ikke sånn at minstemann blir sittende hjemme alene, da er han med søstrene sine og mamman sine. Han har også tilbud om å være med, men vi vet at han hater fisking. Eldste elsker det, samme gjør min mann. Mener du at eldste aldri skal få fisketur eller mener du at yngste skal tvinges med?

De deler seg veldig naturlig opp her også, kanskje vi bare er mer bevist på at det er alenetid. Da reagerer jeg nok heller på at de inviteres en og en til mormor;)