Jeg er ufrivillig sjefen i forholdet

[Anonym bruker]

Jeg må ta alle beslutninger i forhold til barna, hus, lån, ferier og økonomi. Dersom jeg har det fælt på jobben eller med noe privat, nytter det ikke å snakke med ham. Han gir null respons på det jeg sier alikevel.. Det føles som jeg er den eneste voksne og jeg blir ei ordentlig heks i huset. Frustrasjonen er på topp. Dette påvirker forholdet mitt på en negativ måte. Jeg har snakket med ham direkte, men kommer ingen vei. Samtaleterapi vil han ikke. Jeg blir snart gal og føler meg bunnløst ulykkelig. Måtte bare få ut noe gørr.

[Anonym bruker]

Jeg har vært der. Jeg var administrator for AS Familien Vår i mange år.

 

Kan bare si ett råd: slutt å ta avgjørelser. La det bli et vakuum der ingen ting skjer. Når dritten treffer vifta og det blir spørsmål om hvorfor det ikke er diesel på bilen, så spør: "Er det penger på konto til diesel, da? For sist jeg sjekket, var det tomt." Arrangerer han ingen ferie, så ikke gjør det du heller. Vent til han spør hva det blir til (han spør neppe før ca 15 juli til neste år) og svar "Har du bestilt noen ferie, da? Jeg har ikke tid til å tenke på sånt, så jeg overlot det til deg. Regnet med du ville være hjemme siden jeg ikke hørte noe."

 

Dette høres slemt og rigid ut, men jeg MÅTTE ta disse grepene for noen år siden. Leste om det i en bok som het "Hvis menn kunne snakke" av en mannlig psykolog. Han mener at dersom den ene parten bevisst eller ubevisst inntar en rolle, må den andre parten ta den rollen som blir ledig.

 

Min rolle var f eks å sørge for at vi hadde alt vi trengte på tur, mens mannens var å piske opp stemningen, mase og herje for å få oss ut av huset innen et visst klokkelsett. (Ca en time før vi strengt tatt behøvde å dra... men det betydde at hvis vi lyktes i å dra så tidlig som han helst ville, manglet vi 30 % av tingene vi burde ha hatt med. Så sa han alltid at vi heller skulle kjøpe nytt!)

 

Påtar du deg å ha alle kofferter og vesker pakket, vil mannen din ikke se på dem en gang, men sitte i bilen med nøkkelen i tenninga og vente på at du blir ferdig med å velge hva som skal medbringes.

 

Setter du deg i stedet i bilen før ham, og sitter og glor til han kommer, vil han muligens spørre "Hvor er veskene?". Og det er da du sier:"Vet ikke, har du pakket noen du? For jeg har ikke det."

 

Spør han ikke, vil han kjøre uten oppakning. Så kommer tiden da det trengs en matpakke, en bleie eller noe annet. Da er det du IKKE skal påta deg å løse problemet - bli bare sittende til han har skaffet det dere trenger.

 

Er det alltid din jobb å holde prat og hygge i gang, og hans rolle å avbryte en gang pr måltid med noe kjeft eller noe annet irrelevant, så øv deg på å holde munn.

 

Er det din rolle å være sjef for sosialkomiteen og handle gave til svigermor og til din manns søstre: slutt med det straks. Og lurer han på hvor det blir av gaven hennes, så si som sant er; det er hans egen mor, han kan da for fillern spørre hva hun ønsker seg uten din innblanding, eller greie å gå innom blomsterbutikken rett etter jobb.

 

Er det din jobb å sette i gang et sexliv, så slutt å stresse med det eller tenke på det. Tenk at du er en doven og vakker løvinne eller leopard, som hviler seg i solen og og lar sin vakre pels gløde... Nyt deg selv - det er opp til ham å se deg.

 

Og så videre, og så bortetter: der en rolle blir stående ubesatt, eller der du "stjeler" hans rolle, vil det tvinge seg fram en løsning. Konkret var det min manns rolle å bestemme når en krangel var slutt, for da gikk han nemlig hjemmefra. Noen ganger gikk han på pub og ble full. Så stavret han hjem sent på natta, og brukte hele neste dag til å syns synd på seg selv for noe han selv kunne for!

 

Det plagde meg å bli forlatt som en slags barnevakt hver gang han var tilstrekkelig sur, og jeg ble lei meg over fylla hans. Derfor knabbet jeg rollen hans. Dvs jeg drakk ikke, men jeg forlot huset før han selv rakk å gjøre det; hver gang det trakk opp til krangel! Så gikk jeg en lang tur på 2-3 timer; med ham bundet hjemme som barnevakt. Jeg lot ham riktig steke i eget fett, så han var ydmyk og stille hver gang jeg kom hjem.

 

Jeg synes nemlig det er noe litt sånn primadonna-aktig i det å etterlate partner og barn i et halvt døgn først, og så etterpå ligge på rommet og sture over tømmermennene det neste halve døgnet: Når var det JEG liksom fikk tildelt en ekstra frihelg bare fordi jeg var sur? Når var det noen bestemte at jeg kunne gå på byen og dessuten ha neste dag helt barnefri til å pleie meg selv og bakfylla mi? Det var jo aldri. Så det der gadd jeg ikke finne meg i.

 

Den taktikken gjorde oss veldig mye mer likestilt. På mange fronter byttet vi roller, f eks at jeg alltid måtte avklare om han gadd være hjemme med barn før jeg dro ut; eller på middagsfronten, der han faktisk etter hvert utviklet stor interesse for matlaging!

 

For den som melder seg ut har også mye makt, merkelig nok. Den andre er sjef over alt som skjer, men den utmeldte er kritikerkorpset; men makt til å furte og være misfornøyd ("du tok en dårlig avgjørelse" eller "du bestemmer over hodet på meg"). For ikke å snakke om makt over egen fritid ("bare stell hagen du, dersom en ryddig plen er viktig for deg, jeg tar meg en blund") og makt til å spille martyr ("det er umulig å leve sammen med deg, du er en tyrann!).

 

LYKKE TIL! Ta en ny rolle i dag og overlat den gamle til kællen!

[Anonym bruker]

For et fantastisk innlegg! Dette skal settes ut i livet fort som faen, og boka skal sporenstreks i hus. Takk!

 

(Ikke HI)

[mor til to søte]

Fantastisk! Skal begynne å leve etter dette selv

[LillaPilla]

Og dette kommer faktisk til å virke.

 

Det er jo satt litt på spissen, men det er helt riktig. En annen måte å se det på er jo at når HUN tar på seg alle roller, alle avgjørelser og all makt, så er det faktisk ingenting for HAM igjen å gjøre. Han blir passivisert og tilsidesatt. Når HUN så gir slipp på litt av sin definisjonsmakt, og definerer seg selv en ny rolle vil i de aller fleste tilfeller han, etter hvert, fylle de nødvendige rollene.

 

MEN. Hun må også gi slipp på retten til å definere hvordan, når og av hvem alt skal gjøres. Hvis du etter IKKE å ha vasket klær på en stund fremdeles tviholder på retten til å definere hva som er riktig og gal klesvask, så vil det ikke funke.

 

Og det fine med alt dette er jo at HAN vil føle seg mer verdifull, være en viktigere del av familien av dette. Han kommer til å like det.

[Einige]

Føler meg usigelig truffet.. For et godt innlegg - takk!