"Trist vri" for minstemann, ang mine, dine og vårt barn...

[Anonym bruker]

Her sitter jeg, midt i ett elskelig kaos av mine, dine og vårt barn :-) Trodde utfordringen ble stebarna og forholdet der, altså mellom meg og barna min mann har fra før eller mellom min mann og barna jeg har fra før... Men det går faktisk fint...

 

Så fikk vi ett barn sammen... Og dette er for meg meg blitt ett problem jeg føler er så utrolig trist. Dette lille barnet har som dere har skjønt flere søsken, alle er veldig glad i minste og minste er veldig glad i søskna sine og :-) Men, problemet er at søskna har familie "bortenfor oss", de reiser vekk med "den andre familien", de er på turer, i selskaper hvor de overnatter borte osv i tillegg til at de er på samvær og slikt, og den lille er da helt alene igjen hjemme. Vi har liten familie og deler av hans familie valgt bort å ha kontakt med oss da de mener jeg ikke er "den rette" for min mann og jeg er heller ikke "fin" nok så vi har ikke akkurat stort nettverk den veien. Min familie ser ut til å hele tiden "favorisere" barna jeg har fra tidligere, dette da minste barnet er fryktelig sjenert og ser min familie lite pga de bor en bit unna og det er derfor ikke noe tett forhold den veien for den minste heller. (ikke det at min familie ikke er glade i den minste, men de er på en måte litt fremmede og ønsker ikke trenge seg på barnet heller)

 

Jeg føler så for denne lille som alltid står igjen alene, barnet kjeder seg selv om vi har venner med barn vi gjerne besøker osv, vi kan jo ikke være på besøk hele tiden heller. Tiden hjemme med bare mamma og pappa blir strevsom, vi koser oss sammen og alt men det synes alikevel at den lille kjeder seg, barnet blir urolig og faktisk ganske krevende, noe jeg igjen er redd for at blir til bortskjemthet av dimensjoner om vi skal måtte fortsette "ekstra underholdningen" noe særlig lengre da vi føler vi alltid "kompenserer" ekstra hele veien for denne minste.

 

Jeg føler derfor at vi burde få ett barn til, slik at den som nå er minst får noen "å dele skjebne med" egentlig, noen å være sammen med, leke med osv som også er der når alle de andre er bortreist.

Problemet mitt er egentlig at vi var jo ferdig med å få barn, den minste skulle liksom være "krona på verket" og så ferdig finale. Men hjertet mitt blør så for dette lille mennesket som alltid ser ut til å stå igjen alene... Jeg vil ikke at barnet skal være alene, og jeg har derfor begynt å ønske meg ett barn til, ganske fort og slik at aldersforskjellen ikke skal bli veldig stor. Mannen føler ikke det er noe problem for den minste å være alene og at barnet bare bør venne seg da han mener det burde være nok at vi er der for barnet, mens jeg på min side føler at dette barnet er på "highwayen" til å kunne bli ett bortskjemt litet monster da lista for ekstra "kos og moro" ligger veldig lavt, men noe må vi jo gjøre og, vi kan jo ikke la ungen bli begravd i kjedsomhet og ensomhet heller....

 

Finnes det noen der ute som og har hatt ett ensomt barn og hvor ett søsken "til" har vært til hjelp eller vil det bare bli "en til" som må overkompenseres?

Jeg er egentlig ganske rådvill, jeg føler at ett søsken å dele "skjebne med" er løsningen men er redd jeg tenker mer med hjertet enn hodet.

Håper noen har noen gode råd til meg :-)

 

 

[Anonym bruker]

For det første; Man får ikke et barn - for å glede et annet barn. Man setter iallefall ikke et liv til verden for å lette på sin egen samvittighet.

 

Jeg er ikke i samme situasjon, men kan forstå deg. Du har et barn som savner søskene sine. Og han vil også gjerne ha noe å fortelle når de kommer hjem etter en ferie/helg med nye opplevelser. Hvorfor ikke gi ham det? Er jo ikke snakk om å underholde ham i all evighet, men dette er jo en ypperlig tid til litt egentid mellom deg og han, eller han og sin far. Hva med å finne en hobby til ham? Svømmehall i helgene eller noe i den duren. Det skal jo ikke være snakk om dyre ferier o.l. Greia er jo at han skal føle seg spesiell og ha en opplevelse han kan dele med søskene sine etterpå. Rideskole,sykkelturer....noe som han kan glede seg til når søsken reiser bort.

 

Ang dine foreldre må du gjøre det helt klart at dine barn stiller likt.

Kanskje de synst synd på dine eldre barn som er skilsmissebarn, men hva med han som sitter igjen? Det er din jobb å si ifra - ikke barnas.

 

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Vi skulle egentlig bare ha et barn til , da min mann har tre fra før, og jeg ønskte bare et. Så skjedde det at det kom en liten til, så nå har vi to fastboende barn og det er hærlig! :-)

 

Klart det er greit å få flere barn fordi man ønsker søsken for dem barna man allerede har. Greit man tenkte man var ferdig med å få barn, uten at sånt er skrevet i stein og aldri kan gjøres om på.

 

Dine særkullsbarn er hel søsken! Hans særkullsbarn er helsøsken! Så er det minstemann, han er halvsøsken.....

 

Våre barn og hans barn har veldig god relasjon, og er veldig glade i hverandre, og vi sier de er søsken, men fakta er at de er halv søsken. De deler ikke den samme oppveksten, de deler ikke de samme referanserammene. Man ser det helt klart, våre to er helt klart søsken. Hans tre er helt klart søsken, og de to og de tre er helt klart halvsøsken. En ser hvem som er nærmest hverandre, og de er de som tilbringer all tiden sin sammen. Det er ikke stygt ment eller ekskluderende ment, å bruke halvsøsken terminologien, det er jo ikke noe vi gjør til vanlig, da snakker vi jo om brødre og søstre. Men det er jo en beskrivelse av realitetene her i huset, og det er også et ord som dekker realitetene i ditt hjem.

 

Sett i gang å produser et eller to barn til, det er en god grunn å ville ha flere barn, å gi "enebarn" søsken. Finnes mange grunner til ikke å få barn, spørs bare om de utveier den grunnen at lillebarnet deres er ensom, ogl itt utenfor?

[Anonym bruker]

Takk for svar:-) Vi gjør alt mye med dette barnet, er derfor jeg er redd at det å gjøre mye og spenndende ting etterhvert vil bli ett krav..og at min lille kommer til å bli ett bortskjemt troll..

Mine foreldre gjør heller ikke forskjell fordi de setter de eldste foran, men den minste er rett og slett umulig å ha med seg for dem da barnet er så ekstremt sjenert, barnet klarer såvidt å se på dem selv om barnet gleder seg skikkelig til momo og moffa skal komme. Og av hensyn til barnet ønsker de heller ikke å trenge seg på.. Dette er nok noe som kommer til å endre seg med tiden og da vil selvsagt mistebarnet også få bli med på tur, men nå er det umulig.

 

Det er heller ikke snakk om å få ett "uønsket" barn for at lille-barnet mitt skal ha ei leke, det er mer det at jeg kunne tenke meg ett søsken til dette barnet og tror i hjertet mitt at det vil være til stor glede også for minsten å alltid ha noen rundt seg. Noen som ikke må "deles" med en annen familie så og si.

 

Men tusen takk for innspill.

 

Hilsen HI

[Anonym bruker]

Dette svaret trengte jeg! Tusen takk!

Du har egentlig satt ord på akkurat "greia", Vi og omtaler alle barna som søsken, men uansett hvordan man snur og vender på det er jo alltid minste som ender opp alene, alle de andre søsknene har alltid søsken rundt seg og en ekstra familie, i tillegg er søsknene endel eldre og og får jo litt andre interesser og enn å tulle rundt med minsten og da kan det jo uansett være veldig koselig med ett søsken som ikke er så langt unna i alder heller, jeg ser jo hvor stor glede de andre som er nære i alder alltid har hatt i hverandre :-)

 

Det er jo som du sier og, selv om vi i utgangspunktet bare hadde tenkt å få det ene barnet er det jo tross alt ikke skrevet i stein:-)

 

Hilsen HI

[Anonym bruker]

Er ikke i samme situasjon, men skjønner godt at du vurderer et helsøsken til minsten. Jeg tipper at minsten hadde vært mindre rastløs dersom han ikke hadde "søsken på deltid", det må være litt vanskelig å forholde seg til et liv med masse aktivitet i huset, og ett liv uten. Den aktiviteten som er helt spontan når halvsøsknene er i huset, må lages kunstig når de ikke er der. Det er ganske krevende for foreldre å underholde barnet hele tiden. Ja, barn har godt av å kjede seg, men her må man innse at det er vanskelig å være et lite barn og savne det aktivitetsnivået søsken gir, helt uten at man egentlig finner på noe.

Hadde helt klart tatt en skikkelig prat med mannen om dette. Tror det gagner både minsten og dere (og selvsagt halvsøsknene uten at de har "behov" for flere søsken).

 

Lykke til