barnefar sin fortid plager meg

[Anonym bruker]

da jeg gikk inn i ett forhold med samboeren min gikk jeg i meg selv og tenkte nøye gjennom dette da han har 2 barn fra tidligere forhold. barna er i seg selv ikke noe problem, jeg trives som stemor for de. men nå som fødselen nærmer seg for mitt første barn har det blitt ett problem for meg. jeg takler rett og slett ikke tanken på at han har delt noe så intimt og lykkelig øyeblikk med en annen kvinne. og hver gang jeg "glemmer" det begunner den eldste og fortelle om sin fødsel og minner meg på hvordan ting er. tenker mye på om jeg skal være alene under fødsel, men vet at da blir han kjempe lei seg og skuffa. jeg er redd for å føde, jeg er redd han skal tenke at jeg er dårliger på å føde. han vet hva han skal gjøre, hva som er hans "jobb" under en fødsel og hvordan han reagerer på det. men jeg aner ikke hvordan jeg vil reagere, vet knapt hva jeg skal gjøre.

 

må bare lufte tankene. og håper andre har erfaring eller råd å komme med for dette påvirker både humør og alt.

[Anonym bruker]

Tror du må gå i deg selv og prøve å glemme det. Du må huske på at en fødsel av et barn er det største man opplever, han kommer ikke til å tenke om du er bedre eller dårligere til å føde. Dette er deres barn, og han kommer til å være helt oppslukt i situasjonen din. Det har vært mange innlegg i det siste ang stemor/stefamilie-situasjoner. Samlet til alle så vil jeg si: Husk nå på hvem han er sammen med. Han er sammen med deg, og det er deg han vil være med på fødselen til. Han elsker deg, og du var jo klar over at han hadde en fortid. Tror du bare må bite i det sure eplet å "glemme" det, det blir mye bedre for deg hvis du klarer å godta det.

 

Lykke til med fødselen. Det er sikkert bare hormonene som herjer litt:)

[Anonym bruker]

Dette er da helt urimelig av deg!

Du har valgt å få barn med en som har et liv fra før, litt sent å begynne å straffe han nå. Skjerp deg!!!

[Anonym bruker]

Min samboer fikk en datter da vi hadde vært sammen oppunder et halvt år (datteren er et resultat av en kortvarig flamme rett før vi møttes). Den opprinnelige planen var at han skulle reise til eksenes hjemsted en uke rundt termin, bo hos henne og forhåpentligvis være med på fødselen.

 

Jeg gikk MANGE runder med meg selv før dette ble ok, men det var selvsagt aldri aktuelt å forsøke å snakke ham ut av det. Nå ble det ikke noen fødsel mens han var der, og han måtte dra før planlagt fordi han røyk uklar med mora, men jeg kan meget godt forstå hva du føler. Tanken på at kjæresten min skulle bli far for første gang, og at jeg ikke fikk lov å være tilstede... Det var ikke morro.

 

Nå fikk han jo ikke vært med på fødselen, men jeg tror ikke det ville spilt noen rolle. Det verste var å tenke på det i forkant. Og etter at vårt felles barn ble født, har jeg innsett at det ville ikke spilt noen som helst rolle. En fødsel er en så spesiell opplevelse for både mor og far at jeg tror du skal slappe helt av. I beste fall kan du nyte godt av at han har litt erfaring og kanskje holder hodet litt kaldere og er litt mer til hjelp enn førstegangsfedre flest, men sannsynligvis er det å være med på din fødsel så fjernt fra de han har vært med på tidligere at han er akkurat like rådvill som en uerfaren pappa ville vært. Og om han sammenligner deg med eksen - så vinner jo du. For det er deg han er sammen med, ikke henne

[Anonym bruker]

Hva kan jeg si. Det er dritekkelt å tenke på. Heldigvis er det slik at når riene begynner og fødselen er i gang er det ikke lett å tenke på annet enn at det er jævlig vondt, og at det er deilig så lenge man har litt pause mellom riene.

 

Etter at barnet er født står dermed utfordringene i kø. Kosestunder med babyen, å være sammen om den lille, da har man tid til å tenke, og det er leit at han har gjort det før. Han kan jo lett få ekspert tendenser, det må du bare gi grei beskjed på at du ikke vil ha noe av. Gjør ting så annerledes som dere kan.

 

Det er heller ikke særlig kost når du ønsker at dere skal fokusere på lille sammen, å han stikker rundt for å passe på stebarna, det er ensomt. Det er heller ikke særlig kost når du ikke kan få den avlastningen du trenger for han er med stebarna i stedet for. Selvsagt kan han ha alle barna, men da vet du at han ikke setter like strenge grenser som deg for uansvarlige stebarn, og skitne barnehender. Så det er ikke noe praktisk alternativ for de fleste.

 

Men det går seg til.

[ellen-propellen]

Det er en grunn til at Gud gav menneskene øyne i hodet og ikke i ræva:-)

Man skal se fremover og ikke dvele ved fortid.

En mann vet uansett ikke hva han skal gjøre under en fødsel, han føder for faen ikke! Samtidig er ingen fødsler like,selv for fleregangsfødende.

 

 

[Anonym bruker]

Min samboer er far til fire fra før!

Han hadde altså vært med på fire fødsler før jeg fikk min lille. Det var litt sårt å tenke på at det ikke var den samme spesielle opplevelsen for ham som for meg - men herregud så fint det var å ha med en erfaren mann på fødestuen. En som ikke besvimte av blod eller ble hjelpesløs når kjæresten hans hadde det vondt, men som bidro med det han kunne og tok i mot alle befalinger

 

Og etter at babyen kom har han vært en helt utrolig far, en som er trygg i rollen som pappa, som ikke er redd for å skifte bleier, gi mat eller være alene med barnet.

[Anonym bruker]

Nå er det vel neppe fordi han har fått fire barn fra før som gjode at han var flink på fødestua, og at han både turde å være alene med barnet og skifte en bleie.

Du snakker jo som om de fleste fedre er helt udugelige på fødestua og i barseltida. De fleste fedre er jo ikke det, de fleste fedre deltar både med barn, mating og skifting også med første barnet.

[Anonym bruker]

Oi oi, har noen stått opp på feil fot i dag?

[Anonym bruker]

Kjæresten min hadde ingen barn fra før, og han besvimte IKKE av blod da jeg fødte, og han ble slett ikke hjelpeløs. Han bidro med det han kunne og tok imot alle befalinger, og han er dessuten en utrolig far som er trygg i rollen som pappa, ikke redd for å skifte bleier, gi mat eller være alene med barnet.

 

Og det HELT uten å ha vært med på noe av det før. Wohow, så utrolig!

 

Eller har det kanskje mer med mannens personlige egenskaper å gjøre enn hvor mange barn han har fra før?

[Anonym bruker]

Det var da litt av et syn på stebarn!

[Anonym bruker]

Ingen som har sagt noe annet, jeg bare forklarte mitt syn på hvordan det føltes trygt å ha en erfaren mann og pappa - i et forsøk på å muntre opp trådstarter. Beklager hvis det såret deg personlig.

[Anonym bruker]

Var ikke ment på stebarna ,men på det at far har vært med på fødsel før

[Anonym bruker]

Nå er ikke jeg trådstarter, men jeg vil tro at av og til er den beste oppmuntring å få litt aksept for sine følelser. Få lov til å være lei seg, føle at ting er litt sårt. Det gjør det lettere å akseptere en vond situasjon, for det er jo vondt å leve med en mann som har barn fra før, særlig om det dreier seg om flere barn med samme kvinne, en annen kvinne han har opplevd det meste med. Klart det er vondt! Og det vet du sikkert selv også? Først når man greier å akseptere at det er vondt, gjerne at mannen også kan akseptere at han medører ikke bare glede, men også sorg, da først er det lettere å gå videre med alt det vonde.

Dette er i alle fall mine tanker om denne problemstillingen. Er litt irritert på samboeren min fordi han ikke venta med å formere seg til han fant den rette, nemlig meg. Jeg gikk ikke rundt og fikk barn med andre før jeg var sikker i min sak.

Det er tross alt mye å be om, at en annen skal ta i mot deg når du stiller med et slikt handicap, og da må man kunne respektere at den andre synest det er litt sårt.

Jeg har selv en annen ballast med meg, som påvirker vårt liv, som begrenser vårt liv. Min ballast snakker vi om, hvordan vi best skal takle, hvordan det påvirker oss. Vi kan prate om at det står i veien for drømmer og mål. Han var jo klar over problemet, han har jo akseptert problemene med meg, sammen med resten. Da mener jeg at vi også må kunne snakke om problemene hans bagasje fører med seg, og hvordan det begrenser oss, og også gjerne hvordan vi kan minske den negative innvirkningen på vårt liv i forhold til hans barn. Men det blir liksom litt verre. Det er ikke rettferdig.

 

Siste delen av innlegget mitt var en forklaring på mitt standpunkt i forhold til hi sitt problem. At man må kunne erkjenne hva som er vanskelig, akseptere det, og jobbe rundt det. Da er man sett og har full kontroll på eget liv.

[Anonym bruker]

Ja, som sagt syns jeg også det var sårt, men har valgt å se på de positive sidene ved det her.