Barnløs veninne som vet "alt" om barn og oppdragelse...

[Anonym bruker]

Kjenner at jeg er skikkelig forbanna!

Har ei veninne som jeg har kjent i noen år nå. Hun nærmer seg 30 og har ingen barn. Tror ikke hun ønsker seg barn enda heller. Hun begynte på en førskolelærerutdanning, men fullførte ikke, og har jobbet i barnehage i to år.

Hvis hun er på besøk hos meg eller snakker med meg i telefonen, og jenta mi begynner å gråte (8 mnd), kan hun si i fullt alvor ; "ja, nå angrer du på at du fikk barn tenker jeg..."

 

En felles veninne av oss har en datter på 4 år. Hun er nyskilt, og datteren har litt problemer med å akseptere at pappaen ikke skal bo med henne mer. Dette resulterer i noen saftige raseriutbrudd med jevne mellomrom. Moren velger da å overse datteren til hun roer seg litt, for så å sette seg ned å snakke rolig til henne. Hun har blitt mye bedre og roer seg mye fortere nå enn i begynnelsen.

Vår pedagogiske ekspert-veninne, presterer da å bli sur på henne fordi hun ikke "tar" barnet for denne oppførselen. En gang jentungen ble rasende mens de var på besøk hjemme hos henne, ble hun skikkelig forbanna, og ropte til jenta. Det gjorde selfølgeli saken mye verre og endte i det rene kaos. Moren tok jenta med seg hjem, og eksperten skyndte seg å ringe meg for å fortelle at moren ikke har kontroll på barnet sitt i det hele tatt. Jeg sa som sant er at hjemme hos meg har hun stort sett oppført seg eksemplarisk, og roer seg med en gang slike ting oppstår. Hun mente fortsatt at man måtte vise barnet hvem som er sjefen.

 

Jeg blir helt svett, altså... Skal vi bare kutte henne ut begge to?

Jeg kommer ikke til å akseptere at hun irettesetter mitt barn på den måten. Om vi er aldri så mye i hennes hus. Hva mener dere om dette?

[Anonym bruker]

Du får le høyt og rått neste gang hun åpner kjeften, og fortelle henne at hun nok skjønner hva hun snakker om den dagen hun blir voksen og får barn selv. Og så ville jeg prata BARE babyprat hver gang hun er tilstede, bare for å få henne enda litt mer utafor:-) Dustedame!

[Anonym bruker]

Jeg har også jobbet i barnehage en liten periode og jeg må si jeg ikke liker måten pedagogene behandler barna. Noen ganger synes jeg det var helt hjerterått. Hadde respekt for pedagigikk helt til den dagen jeg fikk innsyn i barnehagen der jeg jobbet.

 

Synes de ofte behandlet ungene som hunder liksom "vise hvem som er sjefen" tilstander som ofte virket veldig urettferdige.

 

Husker bestemt en gang da noen av ungene hadde hoppet over gjerdet til barnehagens område for å leke på den andre siden. Da gikk den ene pedagogen inn for å finne syndebukken til dette "hvem som ledet ann til det hele" Vi skull ut på tur denne dagen og da måtte hun/han som ledet ann til dette bli igjen. Og pedagogen sa dette når vi sto forran porten for å dra...Syndebukken sto å strigråt da hun fikk beskjed om at hun ikke fikk være med og at det var straffen for at hun ledet ann til å leke forbi barnehageområdet. Jeg fikk hlt vont i meg:(

Og ja jeg protisterte faktisk til pedagogen om at jeg syntes det var urettferdig men hun svarte bare at "hun/han måtte få sin straff".

 

Nei, huff. Noen pedagoger må lære seg skikk og bruk samt medmenneskelighet. For det er små mennesker vi har med å gjøre, og ikke pittbulls!

[Anonym bruker]

Hvis barnehagebarna ikke vet hvem som er sjefen, blir forholdene i barnehagen fort uholdbare. Det er alvorlig at de hoppet over gjerdet. Nå mener jeg selvfølgelig at barn skal leke nokså fritt, men i dette tilfellet må barnehagen svare for hvor barna er hen. Plutselig kan barna bevege seg et stykke vekk fra barnehagen, og det hele kan komme i avisen eller politiet må tilkalles.

 

Akkurat når det gjelder skilsmisse eller annen sorg, må ikke barna bli kjeftet på når de har sine reaksjoner. Det er ikke sunt å stenge slike følelser inne. Men generelt mener jeg at det er foreldrene som skal bestemme hva familien skal ha til middag, og foreldrene skal ha det siste ordet.

[LillaGorilla♥♥]

Det der syndromet er ganske vanlig blant barnløse- de vet jo selvsagt mye bedre hvordan barn best skal oppdras enn vi som har barn.

 

Trøst deg med at hun vil få seg en heftig reality check den dagen hun selv får barn. Ofte er det jo de største selvutnevnte "ekspertene" som må svelge flest kameler når det er deres tur.

[Anonym bruker]

Syns det har blitt mye verre etter at disse supernanny realityprogramma begynte. Folk tror at det er kjempelett, bare man bruker rette metodene. For barn er jo ikke forskjellige...

[Anonym bruker]

Hvor irriterende den barnløse venninna enn høres ut, er det enda verre med folk som mener at kun de med barn er meningsberettiget!

 

Ingenting er mer irriterende enn de som vet best "fordi de har flere barn selv". Jeg er frista til å holde jenta på milelang avstand fra andre mødre, som liksom veit mer om ungen enn meg, fordi de har vert mødre lenger. Mange av dem har så godt som ødelagt barna sine, jeg er frista til å svare at "Ja, du har jo lært i praksis hva man ikke bør gjøre..."

 

Å si at barnløse ikke veit noe om barn blir av og til som å si at kun leger som selv har dødd kan behandle døende, eller at man ikke vil ha en jordmor som ikke har barn..

[Anonym bruker]

Jeg har det på absolut samme vis. Har ei venninne som jeg er oppvokst med, som kommenterer ALT! Som feks, for noen mnd siden, var hun her, og jeg måtte legge guttungen (han er 20 mnd) Det tok 20 minutter før han falt til ro og sovnet. Da jeg kom ut av rommet, ble hun helt hysterisk. "Herreguuuud...kan du ikke bare legge han i senga si å gå ut?? Han kommer jo til å bli kjempe avhengig av deg i alle år fremover!!!" Da prøvde jeg å forklare henne uten hell, at om jeg skulle gjort det nå (la han en halv time før jeg pleier) så hadde han bare liggi å ropt etter meg til han sovnet, og da hadde vi iallefall ikke fått pratet sammen. Da sa hun at jeg burde tenke på hva som er best for ungen min senere i livet. At slik jeg legger han nå er bare pining fra min side.

Kan også legge til når guttungen var ca 10 mnd, var hun på besøk hos meg. Guttungen sovnet, og venninnen min lurte på om vi skulle gå ut å ta en røyk og en kaffe utenfor. Vi kokte kaffe og satt oss utenfor med vinduet oppe, slik at jeg kunne høre om gutten min våknet. Det gjorde han idet jeg helte oppi kaffe. Så det ble ingen røyk eller kaffe på meg, men sa til venninnen min at jeg måtte gå inn, men at hun kunne sitte her og kose seg med en røyk og kaffe om hun ville. Da ble hun sur, og spurte hvorfor ikke min sønn bare kunne få ligge å skrike litt?!???! Da svarte jeg at kaffe og røyk går IKKE forran ungen min, og da smalt hun tilbake at...Jaja, du er den siste jeg trodde skulle bli så hysterisk. Han kommer til å fotfølge deg resten av livet. Du lager ris på egen ræv! Jeg bare smilte til henne, og gikk inn.

 

Det klikker for meg!! Kan hun ikke bare holde kjæft! Hun har ingen barn, ingen fremtidsutsikter med barn, eller noe kjennskap til barn what so ever! Nå er jeg gravid med mitt 2. barn, og jeg gruet meg faktisk til å fortelle henne det. Og slik ble det. Hun ble SUR!

 

Argh! Jeg er jo så glad i henne på alle måter, bortsett fra dette med ekspertrådene hennes ang mine barn. Jeg kunne slått meg til ro med tanken på at hun får føle det selv når hun blir mamma, men jeg tror helt ærlig at hun aldri kommer til å bli mamma.....

[Anonym bruker]

Helt på tryne hvordan enkelte folk kan oppføre seg.

 

Har ei veninne som mener jeg burde kunne komme på besøk til henne om kveldene, det er jo bare til og legge ungen i vogna så kan ungen sove der. Ehmm... Nei da går alle rutiner til H... og det gidder jeg ikke. Hun er 18 mnd og hun har hatt sine tulle perioder med "vil ikke sove".

 

Så har jeg en annen veninne som er så sjalu at jeg nesten får fnatt...

Ene øyeblikke er jeg heldig som har unge og mann, og at jeg har muligheten til og få mer unger med tiden.

Neste øyeblikk så er hun så glad hun ikke har unge og det er jo så stress, kan ikke sove lenge eller bare gå utfor og ta en røyk osv.

 

Ser frem til den dagen disse barnløse veninner som er på tryne får barn selv.

 

Før jeg fikk barn var det at ungen ikke ville sove ingen problem, i mine øyne var det bare og la ungen grine og gå innom hvert 2-3 min og gi smokk og legge ungen ned igjen. Men merker selv idag at slik har jeg ikke hjerte til og gjøre.

[Anonym bruker]

Ja, man vokser med oppgaven. Forskjellen på meg og min venninne, er at jeg ikke forklarte andre hvordan de skulle oppdra ungene sine. Jeg tenkte veldig sånn at, kan man ikke bare legge den ungen da? kan man ikke bare ta med ungen dit da? kan man ikke bare la ungen være? Men jeg SA aldri noe til mine venninner med barn. Hvordan de vil oppdra ungene sine, burde være deres valg, akkurat som jeg tar mine valg med mine barn. Det er frekt å blande seg inn, syntes jeg.

[Anonym bruker]

Åjo, jeg har nok også tenkt mye om mine veninners barneoppdragelse før jeg selv fikk barn. Men med mindre de gjør noe som er til skade for barna sine, så synes jeg andre skal holde kjeft. Iallefall veie ordene sine nøye før de kommer med velmenende råd. Er vel ingenting folk blir så hårsåre for som når det kommer til barna deres.

[Anonym bruker]

Haha. Jeg sa heller aldri noe, men tenkte mitt. Og gud så glad jeg er for at jeg ikke SA noe. Da må jeg ha virket FULLSTENDIG blåst

[Anonym bruker]

Vel, nå har det seg jo sånn at det er de ansatte som skal passe på at barna ikke går ut fra barnehagens område. Dette var like utenfor gjerdet og det var over 10 unger, da synes jeg det blir feil å straffe en av dem. Turen vi skulle på var avtalt i lang tid og det er da feil at EN av dem ikke fikk være med fordi han/hun ledet ann. Slike situvasjoner tror jeg ødelegger mye for et barn, det vil både føle seg uretferdig behandlet og kanskje mindreverdig. Ja, i det hele og store ødelegge dets personlige integritet. Så i dette tilfellt skulle ped leder snakket til alle barna på en gang og forklart hvorfor ting er sånn og sånn. Og om de skulle straffes så skulle de vært straffet kollektivt, og ikke kun en. Når kun EN straffes lærer barna at det er ok å ha en syndebukk eller hakkekylling. Og det er det jo selfølgelig ikke!

 

Selfølgelig vet barna i barnehagen hvem som er sjefen så man trenger ikke behandle dem som dresurhunder.

[Anonym bruker]

Jeg ville definitivt IKKE hatt ei jordmor som ikke hadde født selv og dermed ikke kunne sette seg inn i situasjonen!

[Anonym bruker]

Og hvordan skal du "kontrollere" at du får viljen din?

 

Det finnes mange jordmødre som ikke har barn, eller som har tatt KS. Det finnes også mannlige jordmødre..

 

En må ikke ha vært i en situasjon for å kunne sette seg inn i den.

[Anonym bruker]

Å si at barnløse ikke veit noe om barn blir av og til som å si at kun leger som selv har dødd kan behandle døende, eller at man ikke vil ha en jordmor som ikke har barn..

 

DETTE ER DET DUMMESTE JEG NOENGANG HAR LEST PÅ DE 6 ÅRA JEG HAR VÆRT HER INNE!

 

HAHAHAHA....Takk for at du gav meg dagens latter!

[Anonym bruker]

Nå har jeg vel aldri sagt det, da... Jeg beskriver et par situasjoner hvor denne veninnen frekt legger seg oppi hvordan andre velger å oppdra sine barn. Hun er ufin rett og slett, og tar seg til rette når det gjelder å skarpt irettesette et barn som har problemer hun ikke ser i det daglige, men som hun vet veldig godt om fordi hun har blitt fortalt om det.

 

Vidre spør jeg hva du/dere ville gjort i en slik situasjon. Det at hun er barnløs, tenkte jeg kansje ville være unskyldene for henne på en måte, da jeg (som mange andre her og skriver) før jeg fikk barn også hadde et annet syn på ting.

 

Det dummeste jeg har hørt er folk som ikke gidder å lese innlegget før de svarer frekt og brautete!

HI

[Anonym bruker]

Jeg forstår utmerket godt hva hun mener.

 

Om du ikke har lest dummere, du har nettopp skrevet noe langt tåpligere selv..

[Anonym bruker]

Ehhh....er dere helt tette i pappen eller? Jeg siterte et innlegg lengre opp her! Jeg er jo helt med på hva HI skriver! LES selv kanskje?

[Anonym bruker]

Jeg har lest hva du skriver, og det er tåpelig å svare slik, det hun før deg skriver er helt riktig. Man trenger ikke å være mor for å kunne noe om barn.

 

LES selv du, kanskje. Og legg av deg den sure minen...

[Anonym bruker]

Det eneste som er tåplig er å sammenligne leger som kan/kan ikke kurere døden og barnløse foreldre som belærer de med barn.

 

Dere skjønner vel det, at de med barn vet mer enn de uten barn?

[Anonym bruker]

Kurere døden? Seriøst?

[Anonym bruker]

Tror du virkelig man kan lese seg til å bli en god mor i teori vs en som er mor i praksis? Det skjer noe med kroppen når du får barn. En ansvarsfølelse man får som ingen har uten barn. Det er dessverre noen som ikke får denne følelsen, men det skjer noe med hodet og kroppen til de som blir mor, som ikke de uten barn kan forstå seg på. Slik er det bare!

[Anonym bruker]

Ja, det var det vedkommende skrev :

 

"Å si at barnløse ikke veit noe om barn blir av og til som å si at kun leger som selv har dødd kan behandle døende"

 

Det var denne setningen jeg syntes var det dummeste jeg noengang har sett her inne....Og syntes det enda! HAHAHAHAHA!

[Anonym bruker]

Kan hende du mener det, men forklar meg hvordan døden kan kureres..

 

Du er ikke tilfeldigvis religiøs?