Grudde du deg mer eller mindre til fødsel nr 2?

[Anonym bruker]

Jeg grudde meg veldig til første fødsel. Har jo hørt så mange skrekkhistorier, og er en grublende, tenkende type, så jeg brukte aaaltfor mye energi på å rågrue meg til fødsel, og jeg var helt sikker på at jeg aldri kom til å greie det! Men, så gikk det jo ganske bra, tross alt!

 

Nå har jeg begynt å tenke at jeg kanskje var veldig heldig, og at det helt sikkert ikke går like bra neste gang. Jeg er altså i ferd med å begynne å grue meg igjen.., Nå vet jeg hvor sinnsykt vondt det gjør, selv om jeg hadde forestilt meg at det skulle være enda litt mer grusomt..

 

Jeg gruer meg på en annen måte.. Er kanskje ikke så redd, men gruer meg mer. Vet ikke hvordan jeg skal forklare det.

 

Hvordan har dere følt det?

[Anonym bruker]

Jeg grua meg mye mer, men det gikk ca 1000 ganger bedre enn 1 gang;-)

Men tror det er sunt å grue litt, å tenke gjennom det som skal skje:-)

[Anonym bruker]

Grua meg mer til fødsel nr. 2! For da visste jeg hva som var i vente.

Selv om min første fødsel var en drømmefødsel Men vondt gjør det, samma faen...hehe.

[Anonym bruker]

Jeg hadde fødselsangst i flere år før jeg ble gravid. Jeg grudde meg så fælt, og håpet at jeg skulle få keisersnitt. Det ble til at jeg fødte vaginalt. Det var så vondt som jeg hadde fryktet, og kanskje verre, men jeg gruer meg ikke til neste gang. Ikke foreløpig... kanskje to uker før fødsel eller noe )

 

Det er vanskelig å si hvorfor at jeg ikke gruer meg, men det var jo en spenning sammen med smerten, jeg visste jo hva smertene kom av og at de ikke var farlige. Hadde jeg fått slike smerter uten å være gravid, da hadde jeg dødd av skrekk muligens. Smertene er jo selvsagt glemt, det er kanskje derfor jeg ikke gruer meg, mulig jeg angrer på disse ord så fort fødsel nummer 2 er i gang igjen.

Jeg syns det er verre å f.eks ha migreneanfall, ikke i smerte nødvendigvis, men i den forstand at det er en smerte uten mening. Det er mulig det er tåpelig å kalle fødselssmerter for gode smerter, for det er ikke godt, men det er noe positivt som kommer ut av det. Andre type smerter kommer det ikke noe positivt ut av som regel.

Og den følelsen jeg satt igjen med da alt var overstått var himmelsk. Bare det gjør at jeg nesten gleder meg denne gangen. Håper at alt går like bra da.

[Anonym bruker]

Grudde meg ikke til første fødsel, siden jeg trodde på at det var så naturlig med fødsel... (hadde forhåndsbestemt at jeg ikke trengte smertestillende. DÅRLIG ide damer. Ikke gjør dette...) Grudde meg veldig til andre fødsel og ble nesten litt lettet da det ble keisersnitt. Heller ikke noen drøm akkurat. Denne gangen VET JEG at jeg skal ha naturlig fødsel, MED smertestillende og gruer meg ikke. Nyttig med litt erfaring gitt:)

[Gjest]

Jeg gruet meg ikke i det hele tatt til 1. fødsel. I ettertid ser jeg at jeg gikk i sjokk under fødselen noe som gjorde at jeg til slutt koblet ut og mistet riene når det var full åpning.

 

Til 2. fødsel gruet jeg meg sånn at hele svangerskapet ble preget av det, og brukte myye tid på å planlegge fødsel å få hjelp med å bli hørt av KK.

 

Svangerskapet var grusomt, fødselen vond, men myye bedre enn første med tanke på alle andre ting. Fikk tilrettelagt det jeg trengte og viste mer. Dermed ble jeg heller ikke så redd i situasjonen.

 

Ble hørt sett og respektert 2 gang, og ikke tvunget til¨å lete frem urkvinnen og føde uten smertestillende. Noe som var veldig veldig viktig for meg.

Rakk ikke epidural andre gang for plutslig gikk det så fort når jeg bad om den og fikk svar at vi ringer på det men en gang. Tror det psykisk sett gjorde at kroppen plutselig samarbeidet og på kort tid var det hele over.

 

Fikk foreste såvidt pluendalblokkade. Jordmoren jobbet på spreng og klarte ekkurat å sette den før det var for seint.

 

Kort oppsummert: Det gikk mye bedre andre gang for meg!

[Anonym bruker]

Igangsatt fødsel førstegang som var helt jævlig... Grua meg mye til neste fødsel, men trodde liksom ikke ting kunne bli værre enn sist, så var på en annen måte...

 

Andre fødsel ble sånn at da jeg skulle ha nr.3, fikk jeg innvilget ks pga angst og traumer etter 2 fødselen

[Anonym bruker]

Gruet meg ikke til noen av de og det hadde jeg heller ingen grunn til. Har født to friske barn uten smertestillende og har vært heldig med to fine fødsler. Om det noen gang blir en nummer tre, gruer jeg meg mest til svangerskapet.

Syns migrene eller omgangssyke o.l er myyyye værre enn å føde.

[Gjest]

00:24. er enig i at svangerkapene var myyye værre enn fødselen, uansett hvor fæl jeg syns fødsler er så varer det hvertfall ikke i 9 mndr.

 

Unner virkelig ingen andre 9 mndr med oppkast migrene og 5-6 mndr med skranglete bekken og måtte ha hjelp med alt fra å dusje til å få mat i magen (gjennom sonden)

[Anonym bruker]

Jeg har født to ganger, og to vidt forskjellige fødsler.

Første fødsel ville ikke ungen ut, ble tatt med vakum og endte med totalruptur. Jeg husker jeg var sliten, men ikke at det gjorde så veldig vondt. Følte meg veldig godt tatt vare på blandt alle legene og jordmødrene som kom til slutt.

Andre gang var det en ganske normal fødsel, men jeg måtte "jobbe" mer for å få barnet ned der det skulle. Jordmoren ville ikke det skulle endte som sist. Men jeg fødte helt normalt, jeg husker det som vondt helt til jeg endelig gikk med åp å få petidin eller hva det heter.

 

Jeg prøvdeå legge vekk takene om hvordan fødselene kunne bli, det som skjedde skjedde og da fikk jeg gjøre det beste ut av hva som skjedde. Jeg har en mor som var veldig grei å ha i forkant, for hun snakket endel med meg om hvordan det var å føde og hvor forskjellig det føles. Så uansett hvordna man forbereder seg, så forbereder man seg ikke bra nok. Så jeg tok det som det kom, noe som var hennes beste råd.

 

Legen og jordmoren min syns jeg var litt rar siden jeg ikke hadde noen spm eller så mange følelser rundt det å skulle føde.

[Anonym bruker]

Jeg hadde fødselsangst og grudde meg helt forferdelig. Det var smertene jeg grudde meg mest til. Men det gikk gradvis over utover svangerskapet. Mye av årsaken til det var en veldig forståelsesfull jordmor som tok meg på alvor. Hun sa ingenting om at keisersnitt var uaktuelt, men hun ville gjerne at jeg skulle snakke med folkene på sykehus. De var like forståelsefulle.

Jeg var forberedt på det verste, samtidig som jeg prøvde å stenge ut tankene om hvordan det kom til å bli. Jeg forberedte meg svært lite, bare at det kom til å gjør vondere enn helvete. Ellers måtte det bare bli som det ble.

 

Det var vondere enn verst, men alt det andre gikk så bra. Hele fødselsopplevelsen var fin og jeg følte meg godt ivaretatt, og det gjør at jeg ikke gruer meg til neste gang, selv om jeg vet at det det gjør forferdelig vondt.

 

Jeg tror det har mye å si hvordan fødselen ellers forløper seg, om den er uten komplikasjoner og om sykehuspersonellet ivaretar deg godt nok. Hvis alt dette er topp, så blir ikke tankene om smertene så ille. Jeg har inntrykk av at de som har en litt dårlig fødselsopplevelse pågrunn av helsepersonellet og komplikasjoner er det som gruer seg til 2. gang. Smertene er bare vonde, ikke farlige!

[Anonym bruker]

Før første fødsel grudde jeg meg ikke, tenkte at jeg bare skulle ta det som det kom, at der var jo ikke noe å gjøre fra eller til ved å gruble over det...

 

Første fødsel ikke gikk helt som forventet, det tok laaang tid, jeg fikk strepp b infeksjon og over 40 i feber, jeg mistet veldig mye blod fordi livmoren ikke trakk seg sammen og måtte få blodoverførsel, lille måtte tas med tang og jeg revnet skikkelig mye.

 

Så før fødsel nr. 2 grudde jeg meg mye de første månedene... tenkte på alt som kunne gå enda verre og i tillegg fikk vi vite at det var en "high risk" for at minste skulle ha downs eller andre typer av kromosomfeil. Men faktisk, mot slutten av graviditeten var jeg veldig avslappet, jeg hadde snakket med sykehuset om sidste fødsel og de hadde foretatt ekstra ultralyd og sjekket at alt fysisk var bra med minste så vidt de kunne se, så da hadde jeg på en vis gjort det jeg kunne og da var det jo bare å vente og se.

 

Fødsel nr. 2 var forresten mye lettere enn første, ikke helt lett men bra nok i forhold og minste hadde ikke noen kromosomfeil :-)

 

 

[Anonym bruker]

Jeg gledet meg og var spent begge gangene jeg. Det var forferdelig vondt, men ikke skremmende.

[Anonym bruker]

Jeg gruet meg forferdelig til fødsel nr. 2

Den første var grusom. Men gruet meg uten grunn.

Tok to og en halv tim fra vannet gikk til minste var født. Og hadde ingen veer eller vondt før vannet gikk.

[Anonym bruker]

Mer fordi jeg visste hvor utrolig vondt det var. Men det gikk bedre da:) Halvparten av tida bare og alt.

[Anonym bruker]

Leste om dette hos legen. Fødselsangst er nesten fraværende hos 1gangsfødende mens det er kjempevanlig for fleregangsfødende. Stakkars 1gangs som ikke vet hva de går til..hehe