Om mitt barn hadde

[Anonym bruker]

ekskludert meg, bare villet være med pappan sin, så var det noe vi måtte tatt tak i. Da ville jeg som mor ha snakket med faren og forsøkt å finne ut årsak og også løsninger.

Om mitt barn ikke ville komme hjem etter skolen, og stakk andre steder hver dag så ville det ha vært noe jeg som mor hadde villet ta tak i, finne årsaker og løsninger.

 

Om noen av ungene kommer inn i en mamma-dalt periode, eller en pappa-dalt periode, eller andre ting de måtte finne på, er det noe som vi som foreldre ville snakket om og funnet løsninger på.

 

Jeg ser ikke at det er grunn til at barn skal få gjøre helt som de vil, uten at foreldrene skal ta tak i ting, tiltross for at de er 12 år, eller tiltross for at de er skilsmissebarn.

En skulle vel tro at særlig skilsmissebarn har behov for trygghet og stabilitet, og ordnede rammer. Forutsigbarhet om hvor man skal være og hva man skal gjøre hver dag?

Hvorfor reagerer alle bare negativt på at HI i den andre andre tråden om mannen sin jente som stikker innom hverdag, og ikke tilbringer avmålt tid med mamman sin får innskrenket frihet. Det er tross alt mye mere negative aspekter med en slik ordning som få ser ut til å reagere på.

Det synest jeg er rart.

 

Om det var mitt barn som jeg kun hadde halve tida, og som stakk av hele ettermiddagen hver dag, så hadde jeg tatt tak i dette, og tenkt temmelig alvorlig om det. Hadde det vært mitt barn som stakk til meg på den måten og unngikk faren sin, så hadde jeg tatt tak i dette og behandlet det temmelig alvorlig.

 

Faste rammer for et barn er faktisk like viktig som frihet. Barn skal ikke ha full frihet, for barn er ikke i stand til å ta ansvaret som følger med full frihet. Det er voksne som skal legge opp både dagen og livet. Ikke barn, om de er 12 år eller ei. De skal i alle fall ikke ha frihet til å velge vekk en forelder, slik som denne jenta gjør.

[Anonym bruker]

Du har helt rett. Egentlig er det moren og faren til tolvåringen den andre tråden "handlet" om som burde fått pepper. Ikke stemora som blir sittende med ansvaret i fanget uten å ha bedt om det.

 

Når det er sagt synes jeg barn i den alderen skal ha rett til å velge bort en forelder hvis det er gode grunner til det og jeg håper faren til jenta det er snakk om undersøker om datteren har det ok hjemme hos moren.

[Anonym bruker]

Skjønner ikke hvorfor du må opprette en ny tråd for dette. Hold deg til den diskusjonen som faktisk går!

[Anonym bruker]

Det er jeg helt enig i :-)

Noen må jo ta tak i ting, ikke bare være "snill" og tenke alt er greit, uten at man ordner opp og kommer til bunns i ting.

 

hi

[Anonym bruker]

Fordi innlegg der drukner i alle de andre. Den tråden reiser mange under diskusjoner og det blir lett rotete.

hi

[Anonym bruker]

Men det er vanskelig da. Vi har en sånn sak gående i slekta og der er det at den ene forelderen er flinkere med barn og finner på ting med dem mens den andre overlater dem til seg selv og tv. Barna sier det rett ut at de synes det er best der de får oppmerksomhet og hjelp med lekser ... men det er jo veldig sårt for den som kommer til kort og vedkommende blir bare sint (altså tar det ikke til seg). Sukk, jeg håper foreldrene finner ut av ting.

[Anonym bruker]

Hvilken tråd er det snakk om?

[Anonym bruker]

Stebarn i huset hver dag. Ligger litt lengre nede.

[Anonym bruker]

Jeg er veldig engasjert i denne debatten, ettersom jeg var i samme situasjonen da jeg var barn. Foreldrene min var skilt og jeg bodde halvt hos begge. Men jeg kjedet meg forferdelig hos pappa. Jeg satt alene hele dagen og han var enten på jobb, så på TV eller satt med arbeid. Jeg ble så deperimert av å være der, og følte meg helt uten betydning. Av denne grunn ville jeg aldri sendt stedatteren min hjem.

 

Mine foreldre tok tak i det, mamma ville gjerne ha meg hjem, men sa at skulle jeg være der hver dag, skulle hun ha meg på full tid minus annenhver helg og en dag i uken. Jeg ville ikke såre pappa og sa nei, og at jeg skulle slutte å komme hjem til dem hele tiden. Jeg gikk over til å være hos venninner helt til leggetid i stedet for, og ble kjent som hun jenta som gikk rundt i nabolaget og ringte på til alle helt til jeg fant noen å være i lag med. En liten raring, tenkte de vel. Jeg burde flyttet til mamma. Jeg vet ikke hva som er årsaken i den tråden du viser til, men synes det er en uting at stemoren vil nekte ungen å være der fordi hun vil ha alenetid. Jeg kan gå med på andre argumenter, som at skal hun være der, så må hun bo der og derfor få mer i barnebidrag, men selv om man bare tror at pappaen er far på deltid når man blir sammen med ham, kan man ikke holde på på den måten. Far er far alltid, og det vet man når man blir sammen med noen.

[Anonym bruker]

Jeg er en dattern som blir nektet å komme hjem til min far av min "stemor" fordi hun synes jeg er slitsom. Det er ufattelig trist, selv nå som jeg er over tretti.