Er dere sinte og vil ikke tilgji folk som tar selvmord??? seriøst??

[Anonym bruker]

Så folk som har det jævligt og utholdeligt her i livet kan ikke ta selmord for de må jo tenke på stakkers dere som blir sinte?? Nei vet du hva, har de det så jævligt så kan de få slippe å leve i denne verden. En person som har blitt brutalt misbrukt kan få lov å ta selvmor for å slippe.

 

men er en mor burde vel leve for sine barn selv om hun ikke har det bra.

[Anonym bruker]

Har selv opplevd 2 selvmord i nær familie og 2 personer som jeg kjenner har tatt selvmord. Selfølgelig klandrer jeg ikke dem. Men ser jo hva selvmordet har gjort med de rundt

[Anonym bruker]

Tilgi selvmord? Nei aldri! Men jeg kan ha forståelse for at personen var syk og ikke så noen annen utvei.

 

Synst det er grusomt å se deg skrive: "...de som har det så jævlig kan få slippe å leve i denne verden..." Synst det høres ut som en oppfordring jeg. Slike mennesker trenger hjelp - ikke en person som skriver at det da er ok å ta selvmord. Skam deg!

 

Vil si at noen som sitter med slike tanker bør lette hjerte sitt til sine nærmeste.

[Anonym bruker]

Det som folk må tenke på er jo at det er ikke den døde som lider av mangelen på tillgivelse...

 

Broren min tok livet av seg, da var han 14, jeg var 10. Han tok livet av seg kort tid etter at min mor fant ut at han hadde missbrukt meg sexuelt over en lengere peridoe...

Jeg burde kanskje hate han? Både for hva han gjorde før han døde, og at han døde?

Det gjør jeg ikke, skal indrømme at jeg tillbrakte mange år med skyldfølelse, var overbevist om at dette var min skyld! Hadde jeg bare ikke sagt noe til noen, så kanskje....

 

Men med tiden har jeg innsett at han hadde flere problemer enn jeg på den tiden kunne forstå, og han tok sitt valg. Desverre var det ikke noe noen kunne gjøre med det. Når dette først gikk opp for meg forsto jeg også at jeg kan ta mitt valg, jeg behøver ikke leve livet mitt som en konsikvens av hans valg! La det påvirke meg i så stor grad som det det gjorde... Bære med meg hat, sinne og smerte hele tiden, overalt... Så da gav jeg slipp, ikke på han, men sinnet, hatet og skyldfølelsen. Da først kunne jeg endelig leve, være den jeg er. Jeg plages ikke av det han gjorde med meg, heller ikke at han tok livet sitt. Håper han har det bra der han i dag er, det er det eneste viktige.. self, hadde jo vert fint om han var med oss enda, men det var hans valg, et valg som han hadde retten til å gjøre over sitt eget liv....

 

Så til de som bærer med seg hat å sinne, husk at det skader bare deg selv, og de rundt deg...

 

[Anonym bruker]

klart folk skal holde seg i live fordi det gjør ting enklere for meg!!

 

en som tar selvmord gjør ikke det for moro skyld og bare fordi vi utenfor ikke skjønner hvordan personen kunne gjøre det (for de er jo så lykkelige med mann og barn fx) så kan det være mye som foregår i hodet på en person som ikke vises utenpå, destruktive tanker som gjør at de ikke på noen måte tror de vil bli savnet, hendelser som har satt seg så fast at det gjør det vanskelig å puste osv

 

er så lett å sitte utenfor å kalle folk feige osv men man vet sjelden absolutt alt om en person.

 

broren min tok selvmord, og jeg har ikke vært sint en eneste dag...jeg vet han slet og da han prøvde å få hjelp, fikk han ikke det fordi det var sommer og han "så" så frisk ut...

[Anonym bruker]

Etter å ha ha opplevd selvmord tett på, så har jeg fått en litt annen holdning til det. Tenkte før at det var egoistisk, men har ikke samme tankegangen nå. Den som tar livet sitt er veldig syk, og forvrengt virkelighetsoppfatning. Mange av de som tar selvmord, gjør det nok ikke bare for sin egen del, men for at de er overbeviste om at de er en belastning for andre. De er overbeviste om at det vil bli en lettelse for andre at de forsvinner fra jordens overflate.

 

Så faktisk så syns jeg ikke at det er så egoistisk. Men det er sykt, veldig sykt. Når du klarer å samle nok vilje til å trykke på den avtrekkeren når du vet at små barn kommer til å sitte igjen uten far/mor. Vite at du aldri kommer til å få holde barnet ditt igjen, se det vokse opp, høre de første ordene, oppleve første skoledag, følge opp kirkegulvet i bryllup, oppleve og bli besteforeldre osv. Når en har hatt så mye destruktive tanker at en klarer å overbevise seg selv om at en er så stor byrde at en velger å gi avkall på alt dette, så syns jeg ikke det er egoet som styrer dette.

 

Det er selvfølgelig lov til å bli sint på vedkommende i ettertid, det er helt naturlige følelser å få etter å ha opplevd noe slikt, men jeg har også sett hvor vondt det kan være for de nærmeste å få slike fordømmende kommentarer fra andre. Hva vet utenforstående om hva som foregikk i hodet til den avdøde? Å få slengt i trynet at den en savner og elsket var egoistisk og nærmest blir omtalt som en drittsekk oppleves forferdelig.

 

 

[Anonym bruker]

Ja, faktisk.

 

En nær venn av meg tok livet sitt for noen år siden.

Først var jeg bare lei meg, veldig lei meg. Jeg ble sint på folk som mente han var ego osv. Jeg syntes bare synd på ham. Og ble på en måte deprimert selv.

 

Nå er jeg bare sint på ham. Syns han var ego. Han har ødelagt flere år av livet mitt. Jeg har heldigvis kommet over det nå. Men han har sikkert på en måte ødelagt hele livet til familien sin.

 

Han ble ikke misbrukt eller var misbruker selv eller noe. Syntes bare veldig, veldig synd på seg sjøl av en eller annen grunn. Kunne fått hjelp om han ville. Både av helsevesen og en ressurssterk familie.

[BettyBoob]

Mamman min tok livet sitt for 2 år siden. Jeg var veldig sint på henne i begynnelsen, men det gikk over. Savnet og tristheten tok over.

Jeg forstår henne faktisk, for hun hadde det så utrolig vondt med seg selv, og dette hadde ingenting med pappa, meg eller søsteren min å gjøre i det hele tatt. Hun forgudet barna sine over alt.

[Anonym bruker]

Skjønte ikke helt innlegget ditt!

Så det er bare mødre som ikke får ta selvmord når de har vondt?

[Anonym bruker]

Tenk om dere hadde følt dere så jævlige og at dere bare var en plage og en byrde for resten av verden og at dere burde slutte å leve for at andre skulle slippe å ha dere rundt seg... Det er noe mange glemmer. Med forvrengt virkelighetsoppfatning tror de at mennesker rundt seg vil få det bedre om de dør. De føler at de letter livet for dem. Det nytter ikke å bli sint for at de ikke vil leve for sine barn, når de tror at det er for sine barn de gjør dette. Det virker som at mange ikke forstår dette.

 

Hilsen tidligere suicidal. (ville dø fordi jeg var et stort problem for mamma og pappa)

[sånn ca]

At folk blir sinte og ikke vil tilgi (tror nok de aller fleste gjør det med tiden), handler jo egentlig bare om kjærligheten til den personen og vanskligheten med å forstå hvorfor de gjorde det.

 

En av mine bestekompiser tok livet av seg for noen år siden, og det kom som lyn fra klar himmel. Det var et kjempe sjokk for oss alle og vi kunne ikke forstå hvorfor han ville ta livet sitt, uten i det heletatt spørre oss/noen om hjelp. Denne mannen hadde masse venner, god jobb og en strålende fremtid, hadde vi bare vist noe så er jeg nesten sikker på at vi skulle klare å hjelpe ham igjennom det.

Jeg var nesten kvalm av sinne på ham de første ukene. Men etter ting roa seg, fikk jeg høre litt mere av foreldrene om hva som hadde foregått de siste åra.

 

Idag er jeg ikke sint på ham og jeg har tilgitt ham, men jeg er fortsatt veldig trist over at han ikke ba oss vennene litt om hjelp. Brukte oss som støtte, slik han hadde vært våres støtte tidligere.