Er det nedtur aldri å bli jentemamma?

[Anonym bruker]

Jeg er så redd for ikke å prøve på en til. Har tre gutter, føler at familien er "ukomplett" om du forstår.

[vaskedama+♂ 09 og 11]

Før jeg fikk lillemann tenkte jeg at man burde ha en av hver kjønn, men bryr meg ikke så veldig nå når gutten min kom. Tror ikke jeg mister noe søvn om natten dersom jeg ikke får jente.

[Anonym bruker]

Du er nok ikke alene med å føle det. Du kan jo prøve på en jente, men hva skjer da om siste blir enda en gutt?

 

Du kan forøvrig lese denne:

http://www.dailymail.co.uk/femail/article-1253869/Its-taboo-mothers-shattering--daring-admit-theyre-unhappy-healthy-baby-sex-wanted.html

[Anonym bruker]

Jeg har en gutt, har ingen ønsker om noengang å få en jente. Blir det flere barn håper jeg på gutt, men blir selvsagt ikke skuffet om det blir en jente

[Anonym bruker]

Nei, men om noen ønsker seg ei jente over alt i verden så kanskje. Har selv ei jente, ønsket meg ei jente og om jeg skal få en til ønsker jeg fortsatt jente. MEN blir heller ikke skuffet om det kommer en gutt. Tenker mer praktisk jeg da. Har alt til jente så greit med ei jente til :-)

[Anonym bruker]

Nei absolutt ikke! Har bare gutter og har aldri hatt en drøm om å være jentemamma, føler jeg slipper billig unna alt styret som følger med. (Dette med min egen oppvekst i tankene....)

[Anonym bruker]

Det er nok opp til hver enkeltes følelser.

Selv ønsker jeg meg veldig ei jente. Jeg føler meg som en jentemamma, så å få gutt må jeg være ærlig å si føles litt fjernt for meg, men det er jo ikke noe man kan kontrollere, og vi må ta det vi får.

Nå skal jeg kun igang med første barnet, og skulle det bli gutt så har jeg enda mulighet til å få en jente ved en senere anledning, så skuffelsen hadde nok ikke blitt av den største. Men hadde jeg hatt barn der alle var gutter, og skulle igang med sistemann, så hadde skuffelsen og sorgen satt utrolig dypt om det ikke ble jente.

 

[Anonym bruker]

Aboslutt ikke.

 

Jeg stortrives som guttemamma! Fotballtrening, Sabeltann og småbiler passer meg mye bedre enn tyllskjørt, Barbiedukker, fletting av hår, tiaraer og ballett

 

Så lenge barna er små spiller det liten rolle om det er en utover- eller innovertiss nede i bleia, det er liten forskjell. Når pubertet og tenåringstid kommer er det nok en vesentlig forskjell, men fremdeles passer guttetingene meg bedre enn diskusjoner om år man skal begynne med sminke og annet "jentedrama".

 

Jeg tenker at den dagen jeg får svigerdøtre må jeg gjøre en god jobb for å få et godt forhold. Leser jo bl.a her inne om svigermødre som blander seg for lite, som blander seg for mye, som er for bedrevitende, som passer barna for lite, som aldri tilbyr seg å passe barna, som gir for mange gode/dårlige råd, som aldri bryr seg osv osv. Må jo prøve finne en middelvei som passer akkurat DEN svigerdatteren så en kan få et godt forhold. Men jeg er villig til å svelge mange kameler for å få det til så det bekymrer meg ikke så veldig det heller

[Anonym bruker]

Jeg har både gutter og jenter, og når de er små er det ikke helt store forskjellen.

Men kom igjen i puberteten. Hjelpes, da er gutter SÅÅÅÅÅ mye enklere å ha med å gjøre.

[Anonym bruker]

Jeg har to jenter, og min beste veninne, samt begge søsknene mine har to gutter. Jeg må si det per dags dato oppleves relativt enkelt å være jentemamma :-) Ulydige gutter med rompa fulle av lopper og kløende fingre er ganske mye mer arbeid enn to jenter som sitter å leker med dukkene sine og gjør som moren sier :-)

 

MEN jeg får det nok vanskeligst når puberteten inntreffer, så da kan mine søsken og veninne lene seg tilbake og betrakte meg og mine humørsyke døtre, hehe :-) Men så kan jeg le sist når de får vanskelige svigerdøtre, og ikke får det samme forholdet til sine barnebarn som jeg gjør :-) Neida, det trenger jo ikke bli slik, men det er vel den generelle tendensen en ser. Men min svigermor har nok et nærere forhold til sine barnebarn enn min mor har, så jeg er fullt klar over at det langt fra alltid stemmer!

 

For meg føles det helt unaturlig at jeg skal være guttemamma. Jeg sa det til min mann når jeg var gravid første gang, at det var ikke mulig at det kunne være en gutt inni meg, det føltes bare helt rart å tenke den tanken. Og det var det ikke heller. Men jeg må si at det hadde vært veldig gøy med en gutt også. Vi bor på gård, og mannen min er skikkelig barneelsker. Og jentene våre er ikke det minste interessert i å være med i traktor, gravemaskin eller i fjøs, fordi de blir skitne, det lukter ekkelt osv. Tror nok det er litt sårt, han kunne nok veldig gjerne tenkt seg en gutt som gikk i hælene hans. Forstår han veldig godt, for det hadde nok vært slik med meg dersom jeg bare hadde gutter.