slitsom svigermor!!!!

[❤lilleprinsentilmamma❤]

Jeg holder på å bli sprø av moren til samboeren min. Jeg er 3 mnd på vei og hun har allerede begynt å snakke om når babyen skal sove hos henne. Hun stopper ikke med å fortelle meg, hvordan jeg skal gjøre ting og hva jeg ikke kan gjøre. Hun fortalte at jeg er gravid til alt og alle , før jeg og samboeren min i det helle tatt fikk summet oss til å fortelle den gode nyheten. Hun presterer å si ting som "jeg har jo vært mor FØR deg og har mer erfaring enn det du har"

Hun gjør meg så sint og stresset. Hun får meg til å føle , at hun er bedre enn meg. Hun gjør meg sikkelig trist og lei meg.

Jeg vet at jeg kommer til å bli en super god mamma:-).....men det er sikkelig slitsomt med en person som henne, som henger over skuldrene min hele tiden. Det har blitt slik at jeg unngår kontakt med henne og drar aldri på besøk lenger. Det er sikkelig synd at det må være slik, men det er jo faktisk hun som har skapt en slik situasjon. Jeg synes at situasjonen er ille nå, lenge før min lille baby har kommet til verden....lurer på hvordan det kommer til å bli etter at jeg har født? Blir stresset at å bare tenke på det.....

 

[Miss Snow]

Jeg har ikke en svigermor som din, men jeg blir helt stressa av kommentarene som kommer om "når babyen skal være hos dem" som kommer allerede.. Det er snakk om åssen seng som skal stå der, åssen barnesete de skal kjøpe og ha i bilen og blir sagt at dem må låne babyen litt innimellom.

 

Selvfølgelig skal de få passe babyen, men det blir når VI er klare for det. Jeg er redd for at jeg skal føle meg pressa til å la de passe uten at jeg er klar for det selv og at det bare blir gråt og krangel ut av det mellom meg og samboeren min. Det her er også vår første, så jeg vil ha litt tid til å finne ut av ting bare oss tre i familien _vår_ imellom før vi begynner med barnepass. Og jeg ser IKKE for meg at jeg vil syns det er ålreit å ha pass før det har gått en god stund. Jeg får heller manne meg opp og si at jeg ikke er klar for det, om det blir spørsmål om det før jeg vil det selv.

 

Det er våre babyer! VI er de som bestemmer hvordan hverdagen rundt VÅRE babyer blir. Vi får bare holde på det og heller si ifra på en pen måte om at det faktisk er sånn det fungerer om det ikke går inn.

[❤lilleprinsentilmamma❤]

Jeg er helt enig!!! Det er sykt irriterende å høre "når babyen skal sove hos meg" ol.

Det er våre babyer og det er vi som bestemmer:-) Hvorfor kan de ikke bare forstå det? Jeg føler også at presset kan bli så stort at jeg sier ja til at babyen kan overnatte hos svigers, før jeg i det hele tatt er klar for det.

Men jeg må nok også manne meg opp litt , og si i fra .

Dette er også min første og jeg gleder meg enormt til å bli mamma . Det blir fantastisk skape mine egne erfaringer ol. Om jeg vil ha råd og tips, så ber jeg om det...Svigermor får holde seg unna og slutte å mase.

Det er så utrolig godt å få ut litt agresjon:-) det er godt at vi har en side som denne!!!

[Miss Snow]

Helt supert å kunne dele frustrasjoner, ja! Ikke minst når det er ting som andre har opplevd også.

 

Jeg har allerede sagt til samboeren min at det her med barnepass blir på VÅRE premisser og at han ikke får si ja til noenting uten å sjekke med meg først. Jeg vil ikke være den store, stygge ulven heller liksom, for jeg har et godt forhold til foreldrene hans og veit at de vil ta godt vare på nurket. Men om jeg får fullstendig angst av å tenke på å gi henne fra meg, så får jeg bare si at vi ikke føler oss klare til det. Det tror jeg igrunn de aksepterer, det er bare så ekkelt å si.

 

Forhåpentligvis venter de med å snakke om det til vi tar det opp, men hvis ikke har jeg ikke annet valg enn å si at det er for tidlig. Det er jo ikke noe vits med barnepass om man ikke klarer å slappe av den tiden man er alene. Det får heller begynne med at samboeren min tar henne med seg til dem uten meg, så jeg får "øvd" på å være uten henne også får vi vurdere korte passeøkter etterhvert. Overnatting blir det leeeeeeeeeeeeeeeenge til er aktuelt!

[Blubblubb]

Kjenner meg veldig godt igjen. Særlig med førstemann følte jeg at svigermor kritiserte absolutt alt vi sa og gjorde og tenkte. Første gang de skulle passe ham begynte jeg å sette opp en lang liste over hva hvert minste lille knirk eller ynk kunne bety, hvordan de skulle holde ham, legge ham osv, men heldigvis stoppet min egen mor meg fra å faktisk gi den videre ;-)

 

Det er helt vanlig at man er engstelig, følsom og hårsår (jeg sier det, for jeg har vært der selv) særlig med det første barnet. Man kan egentlig ikke tenke seg at noen andre kan forstå og dekke barnets behov like godt som en selv...

 

Man skal selvfølgelig ikke gi fra seg barnet før man er klar for det, og det får man bare si ifra om, men husk at også svigermor får et barnebarn hun ønsker å bli kjent med. Det er jo også sant at hun har hatt barn selv - og det har vel gått bra? Selv om noen sannheter har endra seg de siste tiårene er babyer ellers ganske like før og nå. De aller fleste besteforeldre (finnes sef noen unntak...) ønsker å bli godt kjent med barnebarna sine, være viktige i livet deres og hjelpe og avlaste sine barn og svigerbarn.

 

Begynn med å bare gå ut av rommet, ut i hagen, i dusjen, en tur på butikken. Gi svigermor litt tid til å bygge en egen relasjon uten at du skal henge over henne. ;-)

 

Det er vanskelig, men prøv å legge noe positivt i all innblandingen fra svigers. Det er som regel godt ment, og det er opp til deg om du vil føle det som et overtramp. Jeg har hatt "verdens verste svigermor", men nå går det egentlig ganske greit ;-)

[Plutten ~Fødeklar~]

Jeg er faktisk ikke sikker på om mine svigerforeldre kommer til å få passe vesla på fryktelig lenge, de klarer ikke engang å følge meget enkle instruksjoner ang HUNDEN vår NÅR vi er der! Og jeg har sett hvordan svigermor oppfører seg mot sine andre barnebarn, hun tenker kun på det hun selv vil (å bli så godt likt som mulig av barnebarna) at hun overkjører foreldrene totalt. De sier ja, og selvfølgelig, og så gjør de noe helt annet, alt fra å proppe ungene så fulle med godis at de blir dårlige til å gjøre ting som faktisk har ødelagt "pottetreningen". Og svigerfar er ikke langt unna, han holder seg mer i bakgrunnen enn henne, men finner han ut at han vil noe så spiller det ingen rolle hvor mye foreldrene protesterer.

 

Jeg kjenner jeg blir både stresset og aggressiv ved tanken på å i det hele tatt besøke de med vesla. I tillegg blir jeg ikke tatt på alvor i det hele tatt om dagen, hvis jeg sier ifra om noe (f.eks at de tar med seg hunden løs der det er sauer, det er båndtvang, de har ikke kontroll på han da han omtrent bare hører på oss, og han har et kraftig jaktinstinkt) så får jeg bare beskjed om at "dette ikke er deg" og at "det bare er hormoner"! Heldigvis støtter mannen min meg, men han er jo vokst opp med at deres meninger ikke har noe å si i forhold til meningene til svigerforeldrene mine, så han tenker ikke så mye over det.

 

Besteforeldre kan jo være en stor ressurs for barnet og foreldrene for den saks skyld, men jeg er ikke så sikker på om det er så godt for ungen å skulle være på besøk hos besteforeldrene når mamma bare er stresset og "rar" hver gang man skal dit.

 

Jeg har også begynt å unngå å være sammen med de, hvis svigermor ringer gir jeg alltid beskjed til mannen min om at jeg ikke orker å snakke med henne. Vi var en hel uke sammen med de i sommer, og det var 6 dager for mye.... Det er sikkert en stor posjon hormoner som er ute og går, men det har også vært et problem tidligere: grunnen til at vi ikke har forsøkt å få barn før er at jeg har vært livredd for svigermor som bestemor. Det har faktisk blitt så ille at jeg ikke ønsker at de skal komme på besøk når vesla er nyfødt, føler at jeg trenger litt tid med henne før de kommer og "overtar". Akkurat dette vet jeg at ikke er mulig å gjennomføre, mannen min hadde blitt utrolig såret hvis jeg hadde krevd det, pluss at svigers mest sannsynlig hadde blitt dødelig fornærmet, og jeg ønsker jo ikke å såre mannen min, de er tross alt foreldrene hans, men at de hadde holdt litt avstand en periode hadde ikke vært så dumt. Vet virkelig ikke hvordan jeg skal få løst dette på en god måte for alle parter, mest har jeg lyst til å være egoistisk og begrense besøket av de til et minimum, men da føler jeg at jeg må gjøre det samme med mine foreldre, og foreløpig har jeg ikke det behovet. Mine foreldre kan man nemlig snakke med/til og så retter de seg etter det som blir sagt. Det skal ikke være lett bestandig.

 

En ting er ihvertfall sikkert, og det er at jeg gleder meg noe enormt til å bli mamma for første gang. Samtidig så slik situasjonen er nå, så lager svigerforeldrene mine et stort skår i denne gleden, og jeg må jobbe hardt for at det ikke skal bli for dominerende....

 

Puh. Godt å få "lettet litt på trykket". Dette ble veldig langt og sikkert fryktelig rotete og uforståelig skrevet, men det var ihvertfall fryktelig godt å få ut litt av gørra.

[skorpi81]

Det er sååå godt å høre flere som har det slik!

Jeg har ingen jeg kan snakke med om mine problemer med svigermor, det er tydligvis vanskelig for folk å forstå...!

Jeg har jo snakket litt med samboeren min om dette, men jeg vet at det er vanskelig for han. Og vi krangler omtrent bestandig etter at vi har hatt besøk av svigers eller vi har besøkt de...... Det er veldig vondt. Jeg prøver å skjerpe meg, men det er jammen vanskelig!!!!

 

Jeg har en svigermor som helt siden sønnen min lå i magen min har mast om hva hun vil og hva hun omtrent krever å få gjøre med barnebarnet sitt.

Dette har ført til at hun rett og slett ikke har fått gjøre noe særlig med barnebarnet sitt dessverre.... Jo mer jeg har følt at hun har mast om noe, jo mer avstand har jeg tatt til henne........

En gang sønnen min var baby og hun holdt han, så skulle jeg gi han mat, så hun skulle gi han tilbake til meg, vet du hva hun sa for noe?

- Han vil ikke til mamma,han vil bare være hos bestemor. (Og det var ikke noen tulle-tone hun sa det i. Jeg var sikkert litt følsom da, men sånn er nybakte mødre).

Du får ikke lyst å gi barnet ditt til sånne folk. Hun har alltid kommet meg i forkjøpet med å spørre om ting hun vil gjøre, så jeg har aldri fått gleden av å være snill mot henne og spørre om hun f.eks vil mate han, skifte på han osv.

Hun bare overkjører meg. Det er liksom hun som skal ha kontrollen. Hun får meg bestandig til å føle meg så LITEN.

Og en gang vi var på besøk der når han var baby, så hadde han sovnet i bilsetet på vei dit. Når vi kom inn døra og de fikk se at han sov, så snakket de fremdeles veldig høylytt og var overglade for å se han, så han våknet og begynte å gråte. Jeg ble veldig irritert og faktisk litt lei meg, da han "endelig" sov søtt og rolig, så jeg kommenterte det og sa at det hadde vært godt om han fikk sove i fred.

Da greide både svigermor og svigerfar å slenge fra seg: Han kan ikke sove når han skal på besøk til folk........ Vi vil jo se han!"

Er det mulig??!!!

Det er til å grine av!

Sånn har flere besøk hos de vært, så jeg begynte å begrense besøkene våre.....

Og dette er ikke bare for at de er svigerforeldrene mine at jeg er sånn, for hadde moren min holdt på sånn også, så skal jeg love deg at hun hadde fått høre det hun også! :-)

Men heldigvis har moren min slappet av hele veien og ikke vært frampå som svigermor. Så jeg har kunnet slappe av hos de.

 

Og nå venter vi vårt andre barn........du kan tro jeg har gått mange runder med meg selv om jeg faktisk vil få et barn til i denne familien........men jeg kan ikke la svigermor ødelegge vår lille familielykke.

Men jeg må si at jeg gruer meg...... men jeg greier ihvertfall å si fra til henne. Men det er ikke noe moro, for jeg blir jo den slemme hele tiden...... Vi har jo ikke noe godt forhold, for å si det sånn. Og det er leit.

Hadde hun bare tatt det litt mer med ro fra starten av, så hadde det ikke blitt sånn. Men slik hun holder på, så ødelegger hun for seg selv. Alt skal handle om bestemor og hva bestemor vil og hva bestemor "krever"........ herregud.

 

Så til alle dere som har skrevet inn her - ikke vær redd for å si fra til svigermor om hva dere vil og ikke vil!!!!

Svigermoren min maset også om at hun ville bli bedre kjent med barnebarnet sitt og derfor ville ha han på overnatting når han var baby (!), men det ville ikke jeg. Ikke hadde jeg behov for det, ikke skulle vi noe sted, og ikke kjenner jeg henne nok til at jeg følte meg trygg på det!

Så jeg sa nei.

Si fra hva dere vil og ønsker/ikke ønsker! :-) Det går an å si ting på en fin måte uten at det er noe galt i det.

[MissZanta]

Uff høres ikke noe hyggelig ut.

 

Det jeg gjorde tidlig med min første var å sette meg ned med svigers og fortelle de hvordan jeg hadde det og hva som var vår plan.

 

Jeg fortalte at vi vil gjøre det slik vi mener er best men HVIS vi trenger råd eller hjelp så kommer vi og spør om det.

 

Fortalte at jeg syns det er plagsomt at "alle" skal fortelle meg og oss hva vi skulle og ikke skulle gjøre .

 

Dette har de alltid respektert og jeg har et veldig godt forhold til svigers.

 

De elsker å være besteforeldre (har kun et barnebarn) og sønnen vår har eget rom, egne klær og leker, egen sykkel og sånn hos de. De ringer for å låne han men respekterer hvis det ikke passer. De sier aldri nei de få gangene vi spør om barnevakt.

 

 

En åpen og ærlig diskusjon er det beste, prøv det så vil dere ikke angre :-)

 

Lykke til :-)

[Smaaen]

Jøje meg. Håper du får en sønn som seinere gifter seg med en dame som ikke har tenkt å la dere på noen måte få kose dere og planlegge hvor kjekt det blir med barnebarn! Tenk litt større.

[MissZanta]

kan ikke si at jeg helt skjønte hva du mente nå i forhold til det jeg skrev i sted....