Flere som får kalde føtter innimellom?

[AS3*]

Sitter og ser på facebook på bilder av venner som har små barn og får plutselig en skikkelig ekkel magefølelse. Hva om jeg ikke får til det her?

 

Har aldri hatt noe smeltende morshjerte som eksploderer hver gang jeg ser en baby. Syns de er søte, men fint å kunne gi dem tilbake til mor etter en stund.

 

Og nå er jeg altså gravid og må bare krysse fingrene for at det "alle" sier stemmer; at det blir annerledes med min egen. Og jeg tror jo virkelig det. Men av og til blir jeg redd for at det kanskje ikke skjer?

 

Noen som kan berolige meg med at det er flere som har det slik og alt blir bedre når babyen ligger i armene mine?

[*stjerna*]

Hei!

Jeg er ikke førstegangs,men likevel tar jeg meg i å tenke: hvordan kan jeg bli like glad i denne babyen som barnet jeg allerede har? klarer jeg/vi å ha to barn....tusen tanker! men tror det bare hører til den mentale forberedelsen til å bli foreldre. Og jeg hadde ikke den helt stor morskjærligheten med en gang jeg fikk babyen i armene,det gikk fort,barnefar rakk ikke frem i tide, og tenkte litt sånn; hæ? en baby? jeg gråt ikke, ble nesten litt sånn maskin der jeg lå, ringte rundt å fortalte nyheten, selvfølgelig glad! men det var mer rart og uvirkelig! og jordmor kunne fortelle meg at det er faktisk ikke de fleste som har den helt store morsfølelsen umiddelbart, det er helt normalt å bruke litt tid på å venne seg til tanken på å faktsik ha blitt mor og ikke minst venne seg til babyen som plutselig er der og krever alt. mitt beste råd er å ta det som det kommer,være forberedt på at ikke alt er rosenrødt og happy happy i begynnelsen:-) lykke til!

[AS3*]

Takk

 

Jeg har absolutt ingen rosenrøde forestillinger om den første tiden. Jeg ser for meg både frustrasjon og gråt og følelsen av utilstrekkelighet. En helt ny situasjon med et lite menneske som krever alt hele tiden.

 

Håper bare det er verdt det til slutt

[Fru.Antonsen]

Heisann

 

Dette er bare så som å høre meg selv for snaue 3 år siden når jeg ventet mitt første barn. Jeg har aldri før vært interessert i barn, barnepass, aldri skiftet bleie e.l og jeg gruet meg skikkelig til å bli mamma. Jeg ville helst ikke snakke om det eller "innse" faktum. Når jeg var ca 25 uker på vei dro vi på 3D UL og da snudde det veldig. Jeg fikk se at inne i magen min lå ei lita jente som sutta på stor tåa si, som smilte, klødde seg på nesa osv. Da fikk jeg litt anderledes synspunkt. Da innså jeg fakta for å si det sånn.

Og alt ble snudd på hodet når hun omsider kom ut. Det går så instinktivt og jeg syns det er helt utrolig hvordan jeg selv har forandret meg oppe i det hele Jeg som hadde nada interesse for barn, bleieskift etc får faktisk høre det gang på gang at jeg er en flink mamma og det er utrolig oppløftende å høre

[Frøkna vårbarn 2014]

Husk at alle mammaer er forskjellige, og alle barn er forskjellige. Du blir din helt egen type mamma til ditt helt eget barn, og kjærligheten mellom dere blir helt ulik alle andre

 

Men altså, jeg var sånn som gleda meg sykt til å få barn, men når hun først var ute så var jeg så sliten så sliten. Sleit veldig med å få sove, både hun og jeg, så var mye pappan som tok henne første dagene, og jeg følte meg helt klønete osv. I tillegg var jeg fryktelig hormonell, og det i tillegg til nada søvn gjorde at jeg var heller ustabil... Amminga fikk vi heller ikke til, så pumpa og styra og mata med kopp. Det var ikke før hun var ca 5 uker gammel og jeg innså at amminga ikke kom til å gå, så ga henne mat på flaske for første gang. Og det var en herlig følelse! Vi slappet av, både hun og jeg!

 

Morsfølelsen var der jo med en gang, men jeg fikk i begynnelsen helt noia av å skulle ha henne alene. Sambo og bestemor dro på IKEA og ble litt for lenge borte på ca dag 6, og jeg satt jo og grein da de kom hjem, selv om babyen lå og sov... En av de første dagene etter at sambo var tilbake i jobb måtte han komme hjem og roe oss begge ned, haha.

 

Men... etter ca 8 uker begynte hun å sove mer enn noen timer i strekk, og faktisk snudde døgnet så hun sov om natta! Og etter det har det bare gått oppover, og nå prøver vi på nr 2.

 

Lykke til, dette går kjempebra! Husk å be om hjelp FØR du blir helt utslitt. Du trenger søvn og litt alenetid du og! Bare det å gå på butikken alene er jo helt fantastisk, og ganske skummelt

 

*klem*

[Gulltopp&Lillebjørn]

Denne tråden var god å lese! Jeg har hatt mye slike tanker de siste dagene.. Ordene deres var akkurat det jeg trengte =D

 

KLEM til dere

[Blubblubb]

Dette er heeeeelt normalt! ) De aller aller fleste er bekymra for om de kommer til å klare det og redde for hvordan de kommer til å føle og tenke.

 

For å snu det på hodet, hvordan ville du reagert om en gravid sa at hun var skråsikker på at alt kom til å gå bra, at hun kom til å bli verdens beste mor og at hun garantert kom til å elske barnet sitt mer enn noen andre noen gang har gjort før!? ;-)

 

Det er en måte å forberede seg mentalt på den enorme omveltninga det er å plutselig ha ansvar for mer enn seg selv. Det tar tid, og det er ikke sikker at alt bare faller på plass når babyen ligger i armene dine. Men du kan være sikker på at det kommer etterhvert. )