Er det noen der ute som har levd med en psykopat?

[Anonym bruker]

Og som føler seg alene?

 

Jeg tør ikke fortelle alt til venner eller familie. Ting jeg og barna har opplevd er for ille.

 

Føler meg veldig ensom. Er det noen andre i samme situasjon?

Hvor har dere funnet "hjelp" ?

[Anonym bruker]

Kom det vekk! Om ikke for din egen del, så for barna. De fortjener bedre. De fortjener en barndom. Psykopater blir ikke bedre.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har dratt men sliter ennå. Jeg har heldigvis kommet meg unna men kjenner jeg noen ganger har behov for å snakke med noen som har vært i samme situasjon

[Anonym bruker]

Ja, vi har levd med en psykopat.

 

Har du vurdert psykolog?

 

Jeg har hatt god nytte av psykologhjelp,og vil gjerne anbefale dette. Helsestasjon/fastlege kan henvise til dette, enten til kommunepsykolog/familievernkontor el.l

 

Man trenger egentlig ikke henvisning til familievernkontoret, men ventetiden blir drastisk kortet ned hvis de får en henvisning fra helsestasjon/fastlege, og særlig hvis det er barn med i bildet:)

 

Jeg fikk god hjelp hos psykolog på familievernkontoret.

Med hjelp fra denne psykologen, så klarte jeg å bryte ut av dette forferdelige forholdet.

Har også i ettertid klart å fortelle om mye av det som vi opplevde, til psykologen, men det tok lang tid før jeg klarte å fortelle alt og det var tøft.

 

Familien og venner vet noen få detaljer, men mye av det er for vanskelig å snakke om, så det blir forbeholdt psykologen:)'

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har nå vært 3 ganger hos en psykolog. Jeg føler at jeg ikke har klart å si så veldig mye ennå fordi det er for sårt.

 

Føler meg veldig skyldig overfor barna og at de har fått oppleve dette.

 

Hvem blir liksom låst inne og løpt etter med en øks, spyttet på og herjet med?

 

Noen ganger sliter jeg med å tro at ting jeg har opplevd er sant. Har jeg kanskje ikke inbilt meg dette. Han sier hele tiden at ting ikke har skjedd til andre ( han etterforskes nå)

 

Jeg sliter med virkelighetsfølelsen men det er kanskje normalt?

 

Takk for svar hilsen HI

[Anonym bruker]

Ja jeg har. Heldigvis er det mange år siden jeg kom meg vekk, men vi delte nesten 10 år sammen. Barna husker lite fra den tiden, men har nå som tenåringer sett faren for det han er og ønsker ikke å ha kontakt med ham. Han klandrer meg for dette.

 

Det verste med å gå fra en psykopat er ikke bare det å moderere styrke, men også det at ingen kan forstå hvorfor du velger å forlate en sånn flott fyr. Mine venninner, venner og familie forgudet ham, han visste nøyaktig hvordan han skulle manipulere og sjarmere dem. Selv nå mange år etter får jeg høre fra venner at jeg må snakke med barna mine om å ta kontakt med sin stakkars far som savner dem så veldig. Jeg blir helt kvalm av å tenke på det.

 

I den verste perioden da han drakk og slo som verst fikk faktisk han sympatien og det ble påstått at jeg overdrev. Jeg kunne vise til blåmerker osv, men han var ekstremt flink å snakke for seg og var den som møtte forståelse, jeg er kjent for å ha temperament og kan være vanskelig. noe som forverret seg da jeg ikke ble trodd.

 

Pga min natur (hissig, sta osv) så ville ikke mange tro at han kunne bryte meg ned slik han gjorde. Men som en venninne i samme situasjon sa: når noen har fortalt deg flere ganger daglig i lang tid at du ikke er verd noe og at du er totalt dum så tror du det selv etterhvert. Det var det det endte opp med hos meg. Hadde jeg ikke møtt min nåværende mann som støttet meg vennskapelig i starten, så vet jeg ikke hvordan det hadde gått til slutt.

 

Takk Gud for at jeg traff mitt livs kjærlighet i mitt livs verste periode.

[Anonym bruker]

Faren min var ikke snill med moren min. Han var litt syk etter at jeg og mamma flytta. Men alt roa seg etter at dem fant seg nye.

Et barn har det bedre med to hjem enn et hjem som er ødelagt. Vet hva jeg snakker om, for jeg er en av de barna!

[Anonym bruker]

Herregud anonym 17.24 skulle tro det var meg og mitt liv du beskrev nå.

 

Jeg har ingen venninner igjen. Familien støtter meg heldigvis men det er sårt at alle venninner har tatt "hans side" Han er jo så flott både å se på og være sammen med.

 

Jeg er oppegående, kommer fra en ressurssterk familie og har høy utdannelse og sier hva jeg mener, hvordan kan det ha seg at jeg har blitt mishandlet spør de seg.

 

Jeg har i så mange år følt meg så lite verd, har grått meg i søvn i årevis og hørt på kjefting mens jeg sovnet inn. Gått på tå hev og ryddet hus, vasket for å unngå kjeft.

 

Men jeg merker at jeg er usikker. Klarer ikke føle meg trygg. Har møtt min livs kjærlighet som hjelper meg men jeg har det så vondt ennå...

 

 

[Anonym bruker]

Det skal vel noe til å få diagnosen psykopat, men jeg har vokst opp med en lignende far.

 

Han har diagnosen bipolar, men de psykopatiske trekkene hans gjør at han nekter å la seg medisinere. Det er jo ikke noe galt med HAN, det er hele resten av verden det er noe galt med om det oppstår konflikter eller problemer.

 

Hadde vel en helt ok oppvekst, mamma skjermet oss for mye og da han hadde sine værste perioder var han mye borte.

 

Men da mamma valgte å ta ut skilsmisse startet et ubeskrivelig helvete!

 

Det var utrolig vanskelige år for oss alle, han drakk, han sparket og slo, han byttet låser på dørene så vi ungene plutselig ikke fikk nøkkelen til å passe etter skolen en dag, han dro fra oss, han spionerte på mamma utenfor jobben hennes, han truet med selvmord og bare forsvant i flere dager osv osv osv

 

I dag har han minimal kontakt med den ene søsteren min, vi andre "barna" har ingen kontakt med pappa.

 

Du har all min medfølelse, håper du får god hjelp og får stablet deg skikkelig på beina igjen. Min mamma sliter enda..

[Anonym bruker]

Takk for det anonym her over. Jeg har blitt forfulgt, han har åpnet posten min, sjekker alt om meg for så å sende meg meldinger og mail om at han vet hva jeg foretar meg osv.

 

Ofte sier han at det er jeg som har provosert han slik at han slo og snakket stygt.

 

Jeg merker til tider at jeg blir usikker når jeg kommer i konflikter...

 

Dere som har opplevd dette føler dere ikke at dere vil snakke med noen som har opplevd lignende?

 

HI

[Anonym bruker]

jeg følte det også sånn , men skjønte i ettertid at det var psykopatens verk. dem virker svært troverdige og hjernevasker deg/andre. men uansett, prøv å ikke la han ha påvirkning på virkelighetsfølelsen, stol på det du selv vet;)

[Anonym bruker]

Kanskje jeg er i en litt lignende situasjon,bare det ikke er så gale..?

 

Er samboer,men føler egentligav hele mitt hjerte at dette er feil!Men jeg klarer ikke å bryte ut av forholdet,har vært på vei noen ganger,men har alltid gått tilbake:-/

 

Før jeg traff han var jeg en noenlunde blid jente,men nå er jeg innesluttet,trøtt og sliten,har et utrolig dårlig selvbildet og føler meg generelt stygg og dum..

Og alt dette er fordi han putter disse tingene inn i hodet mitt,tror jeg..Jeg har aldri før opplevd å få så mye negativt og sårt slengt i trynet,som etter at jeg flyttet inn med han.

 

Jeg bør bla operere meg fordi jeg er tykk (55kg) og har slappe pupper(har før fått spm om det er silikon pga "spretten"),jeg bør gå til psykolog,jeg bør overgi hele økonomien min til han,jeg bør oppdra datteren min slik han mener,jeg må holde huset ryddig og lage all mat,da han er trøtt og sliten(jeg jobber selv 100% i en tung jobb,samt har ansvaret for datteren min),jeg skal godta alle humørsvingningene hans,jeg går aldri ut og treffer venner(som jeg ikke har lenger) fordi jeg vet han ikke liker det,og det verste er at han ikke trenger å si noe lenger,for jeg vet hva han mener,ikke har vi besøk av familie heller,for han liker ikke det heller++

 

Men det er ingenting fysisk,han slår litt i vegger,bord o.l. når han er sint,men har til nå aldri slått meg.Selv om jeg noen ganger nesten venter det..

 

Jeg aner ikke hvorfor jeg ikke går,hvorfor jeg har blitt så "avhengig" av han og hvorfor jeg tror jeg elsker han..

Han er nok ingen psykopat,men han har kanskje noen av tedensene..?