Noen ganger angrer jeg på at jeg fikk barn .......

[Anonym bruker]

Jeg elsker barna mine over alt på denne jord og hadde død for de om jeg viste at de kom til overleve, men noen ganger angrer jeg på at jeg ikke ventet litt med å få de ..

 

Hadde jeg vist hvor mye ansvar og bekymringer det er med å få barn hadde jeg nok ventet et par år ...

 

Jeg var 27 når jeg fikk min første ..

 

Så alle dere som sier at man ikke angrer , noen gjør faktisk det .

 

Tror ikke det er så mange som sier det pga at det er tabu.

 

Og NEI ,jeg kommer aldri til å fortelle barna mine at jeg noen ganger angrer....

[Anonym bruker]

Jeg angrer heller ikke på det faktum at jeg har fått barn, men jeg angrer på tidspunktene jeg har fått de på.

 

Men igjen, det passer sjeldent å få barn! Jeg var 19 når jeg fikk min første, dette er 6 år siden. Enda er jeg ikke moden nok til å ha et så stort barn. Minste er snart 3 år, og jeg kjenner meg mer "sikker" i den rollen, på å ha det barnet som fortsatt er såpass lite.

 

Hadde jeg kunt velge (noe jeg strengt tatt kunne, om jeg ikke hadde blitt gravid på prevansjon, og heller tatt abort) hadde jeg ventet til jeg var sikker på meg selv som person, og ikke lot alt gli.

 

Men, jeg elsker barna mine over alt på jord, og ville aldri byttet dem ut for noe!

[Anonym bruker]

Da lurer jeg på om du angrer på de barna du har, eller om du angrer på tidspunktet?

I mine ører er det to forskjellige ting.

 

Eller ville du heller vært uten din førstefødte? Hvis du vil det, så angrer du på barnet.

 

Ville du hatt din førstefødte, bare ett par år senere, da angrer du på tidspunktet.

 

 

Jeg har en mor som fikk sin første da hun var 17. Hun sier at skulle hun valgt igjen ville hun ventet noen år, men hun ville aldri vært min søster foruten.

Det er ikke farlig å si. For da angrer man ikke på barnet, men på tidspunktet.

 

Håper du skjønner hva jeg mener )

[Anonym bruker]

bekymringene er like store om man er 18 når man fåt første eller om man er 30. forøvrig så er 27 ikke tidlig å få første barn.

[Anonym bruker]

Jeg er motsatt jeg, nå angrer jeg på at jeg ventet så lenge (30 år) med å få barn. For nå strever vi med å få nr 2, og jeg ønsker meg 3 barn, men vet ikke om vi får det til..

[Anonym bruker]

Jeg angrer ikke på at jeg fikk barn, men tenkter til tider om atte, viss atte.... Jeg fikk barn som 19åring, ikke planlagt for å si det slik. Både jeg og min lege fikk ett sjokk da jeg fant ut jeg var gravid, jeg kunne ikke bli gravid fikk jeg vite noen år tidligere pga endel ting.

 

Jeg har to av verdens søteste og snilleste barn som jeg setter høyest her i verden, de angrer jeg ikke på. Men jeg angrer litt mer på hvem jeg fikk de barna med, mine barn har hatt det tøft pga han og kommer til å ha tøffe perioder senere i livet pga han. Jeg svelger mange kameler, har mang en kamp med han og har måtte kjempe meg gjennom helsenorges kronglete veier for å få hjelpen de fortjener, og kommer nok til å ha noen kamper der også, men nå har jeg kommet så langt inn at skulle det skje noe nå så er mine barn i systemet og da blir det enklere om det blir mer krise.

Også har de nå en fantastisk stefar, så totaltsett så har vi det kjempe innenfor husets fire vegger her.

 

Jeg er glad for at jeg fikk barn tidlig, for det spørs om jeg hadde vært like tøff og sterk til å ta opp kampen mot min ex. Ta kampen for å få hjelpen til barna som de trengte. Etter 5 år kan jeg endelig begynne å virkelig nyte mamma rollen, og se ungene virkelig kvikne til og nyte livet.

Også er jeg fornøyd med å kunne si jeg er 28år, og ferdig med å få barn. Veldig få som tror meg når jeg sier jeg ikke skal ha flere barn, for jeg er vist for ung til å slutte å tenke på flere barn. Men jeg ser frem til dagen jeg blir "bestemor", ikke så mange årene til vil jeg tro, det har sine fordeler å finne seg en eldre mann med eldre barn.

[Anonym bruker]

Du ser frem til å bli bestemor når du er 28 år gammel? Jaja, godt vi er forskjellige.

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg forstår deg. Man angrer ikke, men det gjør så inderlig vondt at man ikke fikk det til med faren (som er ansvarløs) og har dårlig samvittighet og er sliten. Og når barna er i tenårene og slenger med leppen og du er så utrolig sliten for du prøver å være både mor og far (gjelder følelsesmessig, oppfølgingsmessig og økonomisk), men får bare kjeft og sure kommentarer… Jeg forstår deg, men dette er ikke å angre men faktisk å ta sin rolle på alvor og å være oppriktig glad i dem. Når en er dødens sliten med to tenåringer (døtre rundt 17 år og mor 40), da er det lett å glemme et øyeblikk at de er bare en hormonell vanskelig alder og det går over. De er jo verdens beste unger, synd at jeg ikke fikk til med faren og kunne spart dem (evig dårlig samvittighet for noe som er ikke sin egen feil). Kanskje man kunne spart dem, hvis man ikke fikk dem… Eller noe slik??

[Anonym bruker]

Jeg angrer på at jeg ikke utdannet meg først, på at jeg ikke tok lappen først og på at jeg fikk barn med den mannen jeg fikk barn med. Jeg elsker trollene mine altså, men skulle gjerne vært litt eldre og kjent mannen litt bedre. Hadde jeg blitt kjent med ham først (vi var sammen i halvannet år først og trodde vi kjente hverandre), så hadde jeg aldri fått barn med ham.

[Anonym bruker]

Jeg angrer også iblant. På tidspunktet. Jeg er nå 27 år og fikk min første da jeg var 20 år. Nå har jeg to barn, varav et er krevende med spesielle behov. Dter bare så forbasket slitsomt iblant og jeg har maaaaange ganger de siste årene angret ja.

[Anonym bruker]

Jeg var redd for at jeg skulle angre, og er nå såkalt "gammel mor". Men det kjekkeste for barn generelt er nok å vite at de har en ung mor. Livet er bare ikke så lett alltid.