Har meldt en slektning til barnevernet, jeg...

[Blubblubb]

Jeg har en slektning som i utgangspunktet har mer enn nok med å ta vare på seg selv og som har gifta seg med en i noenlunde samme situasjon. Så fikk de et barn som etterhvert har vist seg å ha store adferdsproblemer.

 

I mange år har familien sittet på gjerdet og sukket og bekymra seg og egentlig håpet at dette barnet skulle komme i fosterhjem. Man har tenkt at før eller senere må da helsesøster/skole/PPD eller noen andre ta ansvar og se at dette bare blir verre. Men ingen har gjort noe. Barnevernet har vært inne i bildet i forbindelse med PMTO program, men det har hatt liten effekt siden det krever en viss kapasitet hos foreldrene...

 

De har valgt å ikke medisinere barnet, noe som forsåvidt er et valg man skal respektere (selv om begrunnelsen deres var en smule original). Problemet er at de heller ikke følger noen av de alternative behandlingsmetodene, og resultatet er et svært urolig og utagerende barn som slår, dytter og raser, og verken har venner eller greier å lære noe på skolen.

 

Nå i sommer har den ene parten bestemt at de skal skilles og bestemt at de skal ha delt omsorg. Barnet har stort behov for forutsigelige og klare rammer, noe det ikke hadde fra før, og som blir enda verre nå. Nå har far kasta mor ut av deres felles bolig, selv om hun ikke har funnet seg noe annet sted å bo, fordi han skal ha fest. Hun har tatt med seg barnet, og akkurat nå vet ingen helt hvor de er.

 

Så idag ringte jeg til barnevernet i kommunen og gjorde dem oppmerksom på situasjonen. Jeg vet ikke hva de allerede vet eller hva de gjør med saken videre. Og nå sitter jeg her og vet innerst inne at jeg har gjort det riktige og at noen skulle ha gjort det for lenge siden, men samtidig føler jeg at jeg har overdrevet, sladra og blanda meg.

 

Man SKAL bry seg når man vet at et barn ikke har det bra og akutt får det enda verre... Skal man ikke?

[millie+2klumper]

Du skriver jo veldig lite om hva de gjør som er så feil med barnet da.. De kan da ikke hjelpe for at barnet har adhd? Og melder du til barnevernet fordi faren har kastet moren ut? Jeg forsto lite av alt dette.. Men du vet vel hva du driver med håper jeg..

[Miss Snow]

Er man bekymra, så tar man kontakt med barnevernet. Du har handla helt rett! Det er ikke en rettssak det er snakk om, du må ikke sitte på vanntette bevis og ha en tale klar. Det heter bekymringsmelding nettopp fordi det er det det handler om - at man er bekymra! Så er det opp til barnevernet å undersøke denne bekymringsmeldingen videre og se om de er enige i den.

 

ALT FOR FÅ mennesker tar seg bryet med å melde ifra til barnevernet fordi de tenker at det sikkert er noen som har sett noe på skolen, i barnehagen eller andre steder, om det faktisk er noe reelt. Når alle tenker sånn ender vi opp med en haug med unger som ikke får den oppfølginga de trenger fra kyndige mennesker.

 

Supert at du turte å ta den telefonen, det står det respekt av

[Gjest grønn paprika]

Synes du har gjort helt riktig jeg. Du må følge magefølelsen din, det er viktig. Når en familie nesten ønsker å få bortplassert barnet sitt i fosterhjem, så er jo det i seg selv tegn nok på at noe er galt. Det er desverre ikke alle som burde ha barn, sånn er det bare.

[Blubblubb]

Nei, jeg hadde ikke lyst til å legge ut så mye detaljert info, selv om det hele ble litt vagt da... :-P

 

Selvfølgelig er det ikke foreldrenes feil at barnet har adhd (det sa jeg vel ikke, men det er antakelig riktig). Dette er snakk om svært ressurssvake personer som i utgangspunktet ikke burde hatt barn, men som kanskje hadde klart å ta sånn noenlunde vare på et friskt og robust barn. Nå har de imidlertid et veldig ressurskrevende barn som de på ingen måter har forutsetninger for å mestre.

 

At far kaster ut mor er en akutt forverring i situasjonen for et barn som absolutt ikke tåler forandring og uforutsette ting. Derfor valgte jeg å gjøre barnevernet oppmerksom på dette.

[Blubblubb]

Til dere andre - takk for støtten!

Jeg har nå snakket med noen av de andre i familien som tidligere ikke har villet blande seg, og fått full støtte og trampeklapp. Det er også litt lettere for meg å melde fra siden jeg ikke bor i nærheten, selv om det føles vanskelig.

 

Nå gjenstår det å se om det fører til noe. Forhåpentligvis til det beste for barnet og så snart som mulig...