Har angst for at det ikke skal holde helt til mål...

[-S-]

Vi hadde slitt med å bli gravid i 4 år, da jeg endelig oppdaget at jeg var det, i januar. Da var vi kommet så langt at vi hadde begynt å jobbe med oss selv, og innstille oss på at vi ikke kan få barn i lag.

Jubelen var enorm da flere tester var positive nå i januar. De første 3 mnd ble likevel ganske tøffe, da jeg slet med angst for at det skulle gå galt, for jeg klarte ikke å tro at vi virkelig skulle få oppleve dette. Tror jeg var så redd for å bli skuffet, at jeg nesten innstilte meg på at det kom til å gå galt.

 

2.trimester var fyllt av glede og forventninger. Formen var fin, og vi begynte å planlegge livet i forhold til at vi skal bli en til.

 

Nå er det 7 uker igjen, og jeg kjenner angsten kommer snikende. Har hørt flere episoder i det siste om noen som har mistet like før eller under fødselen.

Nå føles det uutholdelig å skulle gå så lenge ennå, og være livredd for at vi aldri skal få møte dette lille, etterlengta nurket vårt likevel..som vi allerede er blitt så glade i.

 

Flere som har kjent redselen for dette mot slutten? Skal til jordmor i neste uke, tenkte å ta det opp da. Føler virkelig ikke at jeg har krefter til å ha det som jeg har det nå..

 

 

[My99]

Jeg ble gravid uten å prøve, det gikk veldig lett kan du si men likevel kjenner jeg meg igjen i det du skriver, og jeg tror mannen min også er innom de samme tankene. Er det ikke litt lenge siden vi merket liv der inne nå? Hva hvis noe går galt under fødselen? Hvordan vet vi at ungen er frisk? Og så videre. Jeg tror bekymringen starter fra man blir gravid, og at den nok dessverre ikke går bort igjen. Tenk bare når man kommer hjem fra sykehuset og skal la dem ligge og sove helt alene uten å være der hele tiden for å sjekke at de puster. Og første gang man har barnevakt. Eller skrekk, når de må i barnehagen

 

Jeg sier ikke dette for å bagatellisere uroen din, for jeg skjønner deg kjempegodt. Men kanskje er det en liten trøst at du ikke er unormal og at dette nok er noe de fleste kjenner på.

 

Men ville absolutt ha snakket med jordmor om det. Kanskje dere kan finne en strategi sammen for at du skal bekymre deg litt mindre, som tettere oppfølging eller en plan om igangsetting skulle du gå over termin...

 

Håper du får noen fine uker nå mot slutten og ønsker deg alt det beste! Husk at sjansen for at dette går godt er enormt stor, og for hver morgen blir den enda større!

[vbu]

Den kjenner jeg meg veldig godt i. Har spesielt nå den siste uken hatt voldsom angst at noe går galt (er 36 uker på vei). Har ikke prøvd like lenge som du men dette er min femte graviditet og trodde egentlig at det ville aldrig funke. For å beskytte meg sjøl så var jeg innstilt halve svangerskapet at det kunne gå galt. Men så klarte jeg endelig å slappe av og tro at det ville skje. Til nå hvor jeg har rett og slett fått angst. Hjelper heller ikke at jeg har hatt det veldig vondt i mange måneder av bekkenløsning og kynnere og tanken på et svangerskap til er ikke akkurat fristende i tillegg til tvilen at jeg noensinde kan få en unge til. Og så har jeg begynt å like det lille sparkedyret mitt så godt!

 

Har desverre ikke noen gode råd. Hva har hjulpet meg er å fokusere på spark og at det er mye liv der. Ikke lese for mye på nett. Prøve å ha nok å gjøre som styrer tankene unna. Det er veldig sjelden noe skjer så sent men selvfølgelig hvis det skjer så hører vi om det. Det betyr ikke at det er vanlig, de nyhetene er rett og slett overrepresentert.

 

Håper du finner roen! Og hvis jordmor har noen gode råd så gjerne post dem her på forum!

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

Jeg fikk også denne angsten sist gang jeg gikk gravid, selvom vi ble gravide på 1.forsøk og således ikke har noe problemer m å bli gravide.. Var nesten helt sikker på at noe kom til å gå galt, siden det hadde gått så glatt fram til da, og det i kombinasjon med at jeg kjente svært lite liv gjorde de siste ukene fram mot fødsel ganske så kjipe igrunn. Var innom på sykehuset flere ganger for sparketest/ UL, og det beroliget meg noe, men ikke allverdens.

 

Tror slike følelser er helt normale, og en del av det å bli mor. Som en over her sier; bekymringer om barnet sitt vil man alltid ha, og tenk hvor mye tryggere barnet ditt er nå, inni magen din- beskyttet mot sykdommer og skader, mye tryggere der inne enn det noen gang vil være utenfor! DET lovet jeg ihvertfall meg selv å tenke på denne gangen, og prøve å ikke la de negative tankene ødelegge siste innspurt av svangerskapet- babyen har det så trygt og godt inni livmoren din, og sjansen for at noe skal gå galt sånn helt på slutten er tross alt minimal, virkelig bittebitteliten!!

 

Dette hjelper ihvertfall meg å tenke på, og selv om jeg er evig pessimist og gruer meg for hva som kan skje med barnet under fødselen, så klarer jeg ihvertfall å slappe av og nyte siste del av svangerskapet myye mer denne gangen enn forrige, og det er deilig det=) Fødselen må man bare ta som den kommer, men også der har vi oddsene med oss; det er svært, svært sjelden at noe går alvorlig galt under fødsler ved norske sykehus i dag, vi er i de beste hender og er kjempeheldige som får føde i et land med såpass gode fødselsstatistikker som Norge!

[noepågang FØDT]

aille kjenner vell litt på den angsten på slutten.. Ingen vil jo gå igjennom en hel graviditet som ender tragisk. men oddsen e jo på våres sia! d e heldigvis en veldig lav statisikk på dødfødtsler i Norge.

 

Følg med på bevegelsan i magen. d e trangt på slutten men babyen skal bevege se hver dag (ofte til de samme tida på døgne og etter måltid) Og er ting ikkje som de pleier, ring føden! ikkje spør på BIM først !!! e d lenge sia du la merke tel spark, drikk et stort glass iskaldt vann og kjenn etter...

 

lykke tel! d går så bra så skal du se!

 

[Gjest]

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Første tri. var full av bekymringer, 2.tri skikkelig dårlig form og nå har jeg 6 uker igjen og kjenner på redselen for at noe skal gå galt nå som vi er SÅ nærme målstreken...

 

Men hva kan en gjøre med det? Må bare prøve å få tankene over på noe annet, kose meg med spark og bevegelser og kjenne på spenningen og gleden over at han snart er her <3

 

Som de andre skriver her så er sjansene minimale for at det skal gå galt nå...

[Corneliuss]

Hei kjære du!

 

Som flere andre skriver her så har nok alle følt litt på dette. Jeg har begynt å tenke en god del på det selv og er nå rett før fødsel (under to uker igjen... hjelp). Etter sønnen min ble født så sto jeg opp mange ganger på natten bare for å sjekke at han pustet. Ble så redd for krybbedød selv om sjansen for det er veldig liten. Det betyr at det er normalt å bekymre seg for sånne ting, men graden av hvor mye man tenker på det og hvor redd man blir kan jo variere.

 

Det er jo ingen av oss som vet akkurat hvordan det er å være deg. Hvis det tar helt overhånd så kan du få mer hjelp gjennom helsestasjonen. Mange steder har de egen psykolog - og du kan også be om å få snakke med GAIA jordmor på Ullevål om du skal føde der. Det finnes sikkert lignende ordninger på andre sykehus så du kan jo forhøre deg litt. Gaia snakker gjennom hva du opplever som spesielt vanskelig dersom du har helt angst for at det skal gå galt under fødselen. De skriver et referat som legges i din journal.

 

Lykke til! Håper du klarer å legge litt av bekymringene bort sånn at du nyter tiden mest mulig (enten om du klarer det alene eller om du får litt hjelp på veien). Klem

[snart5barn]

Kjære deg , denne angsten din er ikke bra for deg. Jeg skjønner godt at angsten din er der. Selv om det er vanskelig, så prøv og tenk possitivt. Dere slet med og få barn og nå er du gravid ;)

Du har til og med kommet så langt at det kunn er 7 uker i gjen ????

GRATULERER. Det der med at du har hørt om at det er mange som har mista barnet osv, er for oss som er gravide SKREKK HISTORIER.

Dette barnet skal du og din kjære ha. Kos dere i tiden fremover.

Men ta det opp med jordmor eller lege.

Lykke til og nyt de siste ukene.

 

( jeg har ca 6 uker igjen)

 

PS: Jeg har mine bekymringer om at alt skal gå bra jeg og. men jeg lar ikke bekymringen ta overhånd.

[-S-]

Det kjennes godt at jeg ikke er alene om å bekymre meg for det! Sjønner at det nok er normalt. Lillegutten vår sjønner nok også det, for han er virkelig aktiv, og prøver liksom å fortelle at dette går bra;)

 

Noen ganger tar bekymringene veldig overhånd, og det er utrolig slitsomt, både for meg og mannen(er jo han som må høre på alle mine bekymringer). Men klarer også å legge det vekk av og til.

 

Måtte inn å google om dødfødsler i dag, og ser jo at det skjer egentlig ikke ofte. Så får prøve å tenke det når det blir som verst. Skal uansett snakke med JM om det på neste kontroll.

Kjenner at det hjelper litt å skrive her også, og få så mange fine tilbakemeldinger. Tusen takk!

 

Klem til dere