Hvorfor er mammaen min slik? (pappa har jeg gitt opp)

[Anonym bruker]

Har aldri sagt "Glad i deg" til hverandre, så jeg fant ut for noen år siden, at jeg skulle begynne å si det sånn innimellom, når det passet seg. Håpet på at hun ville si det tilbake (jeg vet jo at hun er glad i meg da, men koselig å høre det inimellom) men hun er så dårlig på å si det tilbake. Trodde det var slik i begynnelsen fordi hun ikke var vandt til å høre det, men hun sa det et par ganger til meg, men når jeg sier det nå, bare overser hun det. Syntes det er så rart at hun ikke kan bare si det? Jeg vil ikke at hun skal si det for at jeg ber om det, men vil at hun skal si det fordi hun mener det.

 

Vi har hatt en vanskelig oppvekst sammen, vil jeg si. Hun var meeeget ung da hun fikk meg, og taklet meg ikke i tenårene. Hun valgte isteden å bare overse meg, og kaste meg ut. (15år gammel)

 

Etter mange år, har vi blitt veldig glad i hverandres selskap, og tar gjerne en liten fest sammen, eller reiser avgårde sammen. Ikke som venninner, men som en mor og datter med et godt forhold.

 

Derfor skjønner jeg ikke hvorfor hun ikke bare kan si det, innimellom??!!

 

Blir litt lei meg egentlig...

 

Uff, jeg høres sikkert barnslig ut, men....Skylder på hormonene...

[Anonym bruker]

Det er vel ubehagelig og unaturlig for henne å si, men det betyr ikke hun ikke er glad i deg. Handling sier mer enn ord!

[:::) Frøken Velferdsrett]

sånn er det her også. de sier aldri sånt til meg, og før gikk jeg og ventet på det og spurte dem hvorfor de aldri sa det.

 

men det er ikke noe vits i å vente på noe som ikke kommer til å skje. det er nok bare ikke naturlig for dem å si slikt. så det føles kleint og rart.

 

alt vi kan gjøre er å passe på å si det til våre egene barn så de slipper å gå slik og lure

[Anonym bruker]

Ja, men spørsmålet mitt er hvorfor det er så ubehagelig og unaturlig for henne å si slike ting til sitt eget barn? Det burde jo ligge i hene å ville fortelle meg at hun er glad i meg? Det kunne ikke falt meg inn å unngå å si "glad i deg" til barna mine resten av livet. Det er en ting jeg virkelig vil at de skal vite og huske for alltid, til og med når jeg har gått bort.

 

Hvorfor er det unaturlig å si slikt til hennes barn?

[Anonym bruker]

Du har nok rett, lammekjøtt-mannen. Syntes det bare er veeeldig rart. Kunne ikke falt meg inn å ikke si det til mine barn. Og jeg sier det av hele mitt hjerte, og vil at min mamma skal si det av hele hennes hjerte også....Men jeg kan vel bare drømme videre. Skal iallefall slutte å drite meg ut, å si det først til henne. Gidder ikke bruke mer energi på det.....

[Anonym bruker]

Det føles sikkert rart fordi de har aldri eller sjelden har sagt det før, og ikke fordi de ikke er glad i deg. Jeg og min mor har det også slik. Vi sier aldri sånt til hverandre, jeg hadde følt meg så ubekvem ved å si noe slikt til henne, men jeg vet at jeg er glad i henne og hun er glad i meg.

Jeg begynte å skrive det på morsdag og bursdagskort til henne, det var lettere å uttrykke det skriftlig. Plutselig begynte hun også å skrive det på mine bursdagskort. Men vi sier det fortsatt aldri muntlig.

 

Jeg kommer til å bli veldig påpasselig til å si det til mine barn, men de må jo samtidig også føle seg elsket. Det nytter ikke bare å si det. Jeg håper mine handlinger gjør at mine barn føler seg elsket, i tillegg til at jeg blir å fortelle dem det jevnlig.

[:::) Frøken Velferdsrett]

du kan enten snakke med henne ordentlig om det og få "lettet hjertet" og kanskje hun har noen bra svar.

 

eller bare gi det opp.

 

å gå og håpe tror jeg bare vil føre deg inn i flere skuffelser.

 

jeg må si at jeg er glad i og elsker småen hele tiden selv også. men det kan jo hende at vi føler så sterkt behov for å si det fordi vi ikke vil at dem skal være i tvil?

 

jeg vet ikke. og jeg vet ikke hvorfor det er sånn. så jeg kan ikke gi det noen bra svar desverre

[Anonym bruker]

Så bra skrevet 23:58

 

Jeg skal prøve din metode med kortet (min mamma har burdag i neste uke, og jeg har bursdag neste uke der igjen) så får vi se. Kanskje hun klarer å uttrykke seg skrivende? Hun har skrevet det en gang på sms, og den har jeg spart på! Husker til og med datoen!

 

HI

[Sweet Amber]

Men er det ikke egentlig handling som betyr noe, ikke ord? Moren og faren min har aldri sagt at de er glad i meg, men de har vist meg det gjennom hele livet mitt. Selv da jeg var en umulig tenåring som drev dem til vanvidd. Jeg var også rett ved å bli "kastet ut" (dog på en ryddig måte; de ville ha hjulpet meg til å finne leilighet og å betale husleien. Det ble ikke noe av, da) Holder det ikke at dere har et godt forhold nå? Jeg synes det virker som du har "hengt deg litt opp" i akkurat disse korte, tomme ordene og rent glemmer at dere har et godt forhold nå. Hvis man aldri har sagt det til noen, og ingen har sagt det til dem er det ikke rart at det blir unaturlig og rart for moren din nå. Hun tenker sikkert at hun kan komme utenom det ved å vise deg at hun er glad i deg i stedet.

[Anonym bruker]

Noen ganger syntes jeg virkelig det hadde vært deilig å høre disse ordene fra munnen til mammaen min. Iallefall når jeg skriver det til henne på msn, eller sier det i forbifarten rett før hun skal inn å ta en livstruende operasjon, eller når jeg fødte sønnen min, og var så stolt som et uvær, eller to dager senere, da hun kom på sykehuset for å fortelle meg at onkelen min var død. Det er litt ekstra å få høre dette når man er litt langt nede, eller høyt oppe. Er det virkelig mye å be om? Bare å si disse ordene?

[Anonym bruker]

Mine foreldre har aldri fortalt megmed ord, at de er glad i meg. Dette viser de med handlinger i hverdagen.

En god klem, oppmuntrende ord, ærlighet, lytter til meg, jeg vet at jeg kan komme til dem med ALT!

 

Det var en periode at jeg savnet det, men som min mor sa så er ikke dette naturlig for henne. "For meg er det å kalle deg vennen min, gi deg en klem etc bevis til deg, på at jeg er glad i deg. Ord er bare ord for meg". Egentlig er jeg enig med henne.