Er å skuffet over mine foreldre og deres besteforeldreinnsats....

[Elskeråværemamma]

Jeg er nr 2 i en søskenflokk på 4. Jeg har 2 barn på 2 år og en på 9 mnd. min eldre søster har to store barn på snart 9 og 14 år. Mine yngre søsken er barnløse forløpig, men sambore. Det som plager meg er at mine foreldre så utrolig sjelden kommer på besøk. og hvis de kommer, så går de etter en halvtime. Det går gjerne 3-4 uker el mer mellom hver gang. Og når jeg drar dit føler jeg meg ikke så velkommen pga av barna kan rive ned (noe som aldri har skjedd forøvrig) diverse nips/pynteting, slå med glassdøra, spille høylytt på piano mm osv... Slik er det bedre at de kommer til oss... Men de treffer min yngre søster 4-7 ganger i uka osv. de bruker all sin tid på henne... Jeg føler også at jeg trenger en mor som er nysgjerrig på mitt liv og som ønsker å delta i sine små barnebarns liv.... Men hva kan en gjøre... Hvis jeg blir sur og sier ifra, så vildet jo alltid være kunnstig etterpå.... Men det sårer veldig å se feks mine søskenbarn og den oppfølgingen de får - spesielt når de får små. Nå er permisjonen min akkurat slutt m sistemann - ikke en trilletur har mine foreldre vært med på - ikke en shoppingtur på kjøpesenter osv... Mens jeg ser andre får så tett oppfølging som bare det... Så kjiiiipt. Og min mann har ingen familie, så vi har kun dem. Skulle ønske en kunne få reservebesteforeldre - hihi...

 

Noen som har råd - tips....

[Grip noen i å gjøre noe godt]

Godta at det er slik det er,ikke ønsk deg noe du tydeligvis ikke får!Da slipper du frustrasjon og vonde følelser.Du må nok selv gjøre noe med denne situasjonen..

 

Det besteforeldrene gir/ikke gir slår kun tilbake på dem selv over tid.

Reservebesteforeldre må man vel kunne få ordnet seg,tror du ikke?Kjenner du ingen eldre som kunne tenkt seg barnebarn,men ikke har selv?Dere kunne vært til gjensidig nytte for hverandre:D.

 

Lykke til!

 

Mvh

[nelliik m/blå & rosa]

Jeg selv føler det også bittelitt slik som du med mine.. Eller, vi har et veldig godt forhold jeg og min mamma. Vi prater omtrent daglig på tlf, og hun spør mens jeg prater og forteller. Hun ønsker mms-bilder og mail, og vi ler sammen av dagens "gode gjerninger" fra lille blå Hun føler med i utviklingen og slikt, sier at hun "ser seg selv i meg som småbarnsmamma og syns det er herlig og følge med". Hun sier hun er stolt. Og når hun er her har hun som regel alltid med seg noe han trenger av klær, sko, yttertøy eller bare en liten leke, pusslespill, bok og andre oppmerksomheter... Men hun tar skjelden intiativ selv til å finne på noe med han, det er kansje max 2-3 ganger hun har tatt han med seg på tur eller lekeplassen. Det er vi som må spørre for å få litt avlastning eller hjelp, og nesten hver eneste gang sier hun nei. Hun jobber, nylig tatt master så hun har gått på skole utenombys.. De har stort hus, en stor hage, en stor båt som må vedlikeholdes og som de drar på tur med, de har hytte.... Hun har venninner og fest som hun "setter foran". Jeg skjønner jo at det er vårt barn, og at hun ikke skal sitte og holde han i handa eller være der for han hele tida - men gutten vår kjenner sin farmor bedre enn sin mormor, og det kjenner jeg tærer litt. For svigermor kommer ofte å henter han selv, har han hjemme hos seg mens hun lager middag og inviterer oss. Hun sitter barnevakt på kveldene avogtil, og hun sier nesten aldri nei om vi spør selv. Hun strikker ullgensre og ullbukser. Hun ser ikke på oss som en "belastning", men heller kos. Tror ikke mamma heller ser oss slik, som en "belstning", men skulle bare ønske at hun sa ja litt oftere og tok noe intiativ på egenhånd - at hun ser våre behov avogtil, som svigermor gjør. De begge er jo selvfølgelig unike på hver deres måte.. Og jeg er veldig fornøyd med så flott bestemødre/foreldre. Men ja, må nok si at jeg er _litt_ skuffet over min mammas bestemorinnsatsa jeg også....

 

Forøvrig, så tenker jeg å prate med henne. Vi har alltid kunnet prate om alt tidligere - både gode & dårlige ting, derfor ser jeg ingen problemer ved det... Kommunikasjon er viktig. Så jeg må bare finne en fin måte og fremlegge det på. Det har allerede vært nevnt en gang, sånn litt. Så vi er forberedt. Tenker å spørre om hun ville komme hit en kveld til popcorn og TV, så kan vi prate sammen. Og det vil jeg råde deg også til Prøv å finne anledning til å fortelle dine foreldre hvordan du føler det. Ikke sikkert de ser på det sånn som du, kansje ser de ikke ditt/deres behov - det var nemlig det mamma nevnte første gang vi snakket litt om det.. Så ja, det trenger absolutt ikke å bli kunstig fremover. Men lykke til med det uansett, eventuelt!

[Gjest]

Er det forskjell på deg og din eldre søster, da? En kan jo ikke forvente at alle eeeeelsker å være besteforeldre. Så lenge de like "kjipe" med din søsters familie, så må dere jo bare finne dere i at deres ikke er superglad i å være med barnebarna sine.

[♡ A & E ♡]

Kanskje yngstesøsteren din er flinkere til å be om hjelp og si at hun gjerne vil ha dem der?

Kanskje de føler at du har alt under kontroll og ikke vil trenge seg på?

Du burde snakke med henne, er jo din mor. Om det er slik de vil ha det så er jo det selvfølgelig trist når dine forventninger er noe annet men kanskje det kan komme noe godt ut av litt kommunikasjon

[♥En søt og ny søtnos i magen♥]

Så "godt" å lese om noen i samme situasjon som jeg selv er i. I tillegg har vi en måned gammel baby, og jeg er overrasket over at interessen fortsatt er like laber. Trenger jeg si at jeg er skuffa og lei meg?

[Elskeråværemamma]

Godt å lese at andre også opplever det litt likt meg, selv om jeg unner dere alle å ha flotte besteforeldre til barna deres!! Men det er såå utrolig sårt!! Og jeg synes det er så trist for toåringen at hun kun har ett sett besteforeldre som hun nesten aldri ser... Har rpøvd å nevne det litt vagt for dem at de nesten aldri treffer oss, men de sier bare at de har det så travelt. Men vet jo at de har det travelt fordi de inviterer mine to yngre søsken hjem til seg i ett sett på middag mm. Min mann og jeg har kun tilfeldigvis fått pizza en gang vi komuanmeldt på besøk. Det som sårer er at jeg var li8ke tett med mine foreldre FØR jeg fikk barn, men nå ringer mamma meg aldri lenger. Og når jeg ringer for å prate virker hun overrasket ut og hun spør lite om barna synes jeg... Ååååååååå - er så utrolig såret idag igjen. Den lille jenta inni meg har lyst til å flytte langt vekk kun for å såre dem - hihi... Men da mister vi jo gode venner i tillegg. Har bestemt meg for å ikke invitere mor, far, lillesøster og lillebror på julemiddag slik vi pleier, håper da de skjønner hintet. Litt trist for lillejenta vår, men vi skal lage en superkjekk julaften til henne og veslegutt likevel - da blir de iallefall totalt midtpunkt hele den dagen!!

Forresten -tipper at hvis lillesøster får barn om et år el to, så vil min mor være hos henne omtrent 24-7... Og det gjør det ikke enklere. Min eldre søsters barn har nok fått hakket mer oppmerksomhet enn mine barn fra sine foreldre, men de har i tillegg farmor of farfar + en onkel og tante på min svogers side som sloss om deres oppmerksomhet.

Huff - det ble mye klaging her fra meg - men det har bygget seg opp såååå lenge. Vet at det absolutt er opp til hver enkelt hvor mye tid de vil bruke på sine små barnebarn - men trodde de kom til å være flinkere. Både mannen og jeg har hatt såå stor glede av våre egne besteforeldre, mens mine barn kommer aldri til å oppleve det. Ikke en gang har de bedt om å passe lillejenta på dagtid - ta henne med på noe. Noe HUN hadde elsket.... Mem men...

Takk for trøstende ord og gode råd! Men må nok baare innfinne meg med at dette er situasjonen for alltid. Frister egentlig å kutte dem ut totalt - virker kanskje drastisk - men jeg er faktisk såå såret over det manglende engasjementet. Mine to søte små - de fortjener noen som virkelig er interressert!!

 

[mai mammaen til to]

huff det der høres ikke noe kjekt ut. jeg er heldig og har en veldig engasjert mor og far. de forguder ungene over alt og hadde gledlig passet dem en mnd om jeg hadde spurt...

 

jeg har en venninne som har en lite engasjert far ( og moren er død), og svigerforeldrene som er egnasjerte bor på andre siden av landet. de har ingen familie som besøker dem i helgene, (bortsett fra svigerfamilien som kommer noen ganger i året). de har derfor benyttet seg av venner. de inviterer ofte venner på middagsbesøk på søndager, passer barna til vennene slik at de gjør gjengjeld når de trenger barnevakt osv. de lider ingen nød..... så anbefaler deg å benytte deg av det.

 

kanskje du kan være med eldste søsteren din?la barna dine knytte seg til henne?

[Gjest Sekretøsa]

Hvis det er noe trøst, så har jeg det likedan med min pappa. Han har vært på besøk her 1 gang på 6 mnd (etter at vi flytta i nytt hus) fordi han ble bedt i bursdagen min. Han er ikke opptatt av ungene mine, bare sine egne (mine mye yngre søsken) Han ringer aldri for å spørre hvordan det går med oss, ringer bare når han skal be oss i bursdag til mine søsken.

 

Etter jeg fikk barn kan jeg telle på 2 hender hvor ofte vi har sett han. Og overvekten ligger på at VI har reist på besøk til han, han renner ikke akkurat ned dørene!

 

Han bor 40 minutter unna. Svigers som bor 70 mil unna er her oftere....

 

MEN, nå har jeg kommet til et punkt hvor jeg gir faen. Jeg har prøvd i 25 år å få kontakt, opprettholde kontakt, osv osv... men nei. Det er ikke interessant. Ungene kjenner han ikke, han kjenner ikke dem. Hadde du spurt hva slags farge de har på øynene, hva barnehagen heter, om de har noe sykdommer, osv osv... han hadde ikke hatt den fjerneste anelse....

 

Hans tap, ikke mitt!

[Gjest datatyven]

Jeg ville bare stukket innom når det måtte passe, ringt å spurt om barnepass, invitert dem på middag, som om det var den største selvfølge. Jeg ville ikke tatt det opp som et problem før de sa at det var et problem. Kanskje de tror at dere klarer dere selv, ikke vil balnde seg eller andre slike ting. Kanskje de bare har det så travelt at de ikke har tenkt på det som et problem.