Bekymret for stesønn

[desemberbebi]

Håper noen kan hjelpe meg her inne.

Har en stesønn på 3 1/2 år som jeg er litt bekymret for. Har prøvd å snakke med mannen min og hans foreldre om dette uten hell.

 

Gutten er veldig stille når vi henter han hos moren, han sier ikke hei og snur seg vekk når vi prøver å klemme han å si hei. Han sitter i bilen med et tomt blikk og når vi prøver å prate med han svarer han aldri. Når vi kommer til huset går han bare rett inn uten å si hei til andre mennesker som eventuelt måtte være der selv om de hilser på han, tar ca 1 times tid før han tør opp litt og prater litt (prater da veldig uforståelig vi kan bare tyde enkelte ord innimellom)

 

Han virker ikke så veldig innteresert i lekene sine, han har fått togsett av pappaen som han leker litt med men bare kjører toget rundt og rundt på skinnene eller så hopper han på det og prøver å ødelegge.

Han lyder heller aldri navnet sitt, pappaen prøver å prate å spørre hvordan det går i barnehagen men aldri noe kontakt å få.

Han har også drevet med pottetrening siden påske og tisser fortsatt i buksa, sier aldri ifra. Vi kan spørre om han må på do men sier nei, to sekunder etterpå kan han sette seg ned å tisse eller bæsje i buksa men dette er vel kanskje normalt?

 

Må legge til at han har vært slik så lenge jeg har kjent han siden han var 1 år. Mannen min og eksen skilte lag da gutten var 5 mndr han sier han aldri opplevde ungen smile eller le mens de bodde sammen.

Han ler aldri nå heller, har aldri hørt han le hjertelig sånn som barn gjør. Smiler nesten aldri.

Han leker ikke med andre barn heller, de gangene har vært med oss til venner med barn tar han ikke kontakt men noen.

 

Jeg syns fryktelig synd i ungen, bekymret for hvordan han skal bli når han blir eldre. Men virker som det bare er meg som bekymrer meg over han. Foreldrene til mannen min sier det bare er en fase...men den har isåfall vart siden han var et år.

Jeg har sittet mye på nettet, prøvd å finne ut om han kan ha autisme eller noe, men det er liksom så alvorlug ting å si til mannen min at jeg tror han har det....uff ikke lett når det ikke er egne barn.

 

Ble langt dette men håper noen her har noen synspunkter

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg synes du skal ta en prat med mamma'n til gutten jeg. (Om dere prater sammen da) Prøv og finn ut av hva som kan ligge bak oppførselen til stesønnen din.

 

Er det stor forskjell på rutiner hos dere og hos mor, kan være lurt og samkjøre regler og rutiner. Se om det hjelper f.eks. Det kan være lurt om pappa ringer gutten tidligere på dagen / dagen før og sier etter på / i morgen kommer jeg og henter deg. Så gjentar mor det når hente tiden nærmer seg. "nå kommer straks pappa og henter deg".

Gi han beskjed i god tid om at etterpå så skal vi ......, når vi kommer hjem så er ..... på besøk hos oss.

 

Jeg er stemamma på hel tid (bor hos oss) til en gutt som trenger forutsigbarhet og faste rutiner. Vi forteller han i god tid at til helga skal du til mamma. Så på morgenen sier vi "i dag er det mamma som henter deg i barnehagen", de voksne i barnehagen sa også i fra til han i løpet av dagen.

 

Dette med bleie slutt er ikke så lett. Men i stede for og spørre om han må tisse kan det være lurt og si "kom så går vi på do". Det gjore vi med stesønnen min, fungerte mye bedre.

 

Men som jeg skrev på toppen, prat med mor. Opplever hun det samme, eller er det bare sånn hos dere?

 

Hilsen en mamma og stemamma på heltid..

 

 

[Anonym bruker]

Hei, takk for svar.

Jeg snakker dessverre ikke med moren til gutten. Jeg har ikke prøvd å kontakte henne hun vil ikke ha kontakt med min mann så da vil hun sikkert ikke snakke med meg. Vi henter gutten hos hennes foreldre for hun blir deprimert av å se min mann sier hun så takler ikke å se han.

 

Foreldrene hennes nevnte forleden at han aldri pratet eller var blid når han var hos de og det er et sted han er veldig ofte. Han sier aldri hei når han kommer "hjem" dit heller. Vi leverer han og han bare går inn i huset uten å registrere besteforreldrene.

 

Men jeg skal få til det du sa om å ringe på forhånd å få pappaen til å si at vi kommer senere å henter deg. Han har prøvd å ringe han flere ganger på bursdag osv , han sier ingenting i andre enden men han får vel kanske med seg budskapet fordet. Er ihvertfall værdt å prøve, stakkar liten.

Hadde han i helgen da var det tre gutter som dyttet han over ende på lekeplassen, han bare reiste seg uten å si noe. de dyttet han igjen og han bare ble sittende til vi kom til unnsetning.

uff syns dette er vondt for han jeg

[Anonym bruker]

Vet ikke om det har noe med saken å gjøre, men jeg leste nettopp i ei bok om psykisk mishandling. Der stod det om en gutt som ble sendt til behandling, og alle der trodde han var lam etter en trafikkulykke. Men egentlig skyldtes det avvisning fra familien.

 

Gutten du snakker om virker bunn ulykkelig. Eller, kan det som du sier være autisme eller lignende?

[Anonym bruker]

Første jeg tenkte på første gangen jeg møtte han var, gurimalla så trist han virker. Faren hans gir han masse kjærlighet når han er hos oss, prøver å klemme han masse men han viker vekk hver gang.

 

Det har hendt ved et par annledninger at vi har måttet spørre om å bytte samværshelg og da har hun gått helt av skaftet. Sier hun ikke tar fem øre for å fortelle gutten hvor lite faren bryr seg om han.

Håper ikke hun gjør det og dette er grunnen til hans oppførsel.....uansett har han hatt denne oppførselen siden han var baby og for liten til å forstå hva hun eventuelt skulle si om oss skulle jeg tro.

 

Når jeg ser på baby bilder av han har han et så rart drag over ansiktet. Ikke et eneste smilebilde.

 

Jeg kan dog ikke helt forstå hvordan en mor kan se sitt barn i øynene å si at din far bryr seg ikke om deg. Tror jeg skulle hatt en ganske så stor terskel for å klare det.

[Anonym bruker]

Hei igjen. Trist og høre at forholdet mellom dere er så anstrengt.

 

Jeg vill tippe at litt av problemet er at dere som omsorgspersoner ikke snakker sammen. Barn får med seg det mest utrolige og de kan misforstå. Gutten er nok frustrert og lei seg pga forholdet mellom mamma og pappa.

 

Vi har heller ikke det beste forholdet med mor og hennes nye familie, men vi snakker sammen. Vi MÅ jo det, siden det er til det beste for barnet.

 

Som hun over skriver, gutten virker jo rett og slett ulykkelig.

Snakk med barnehagen. Har dere mulighet en gang hent han der og snakk med de. Hvordan opplever de gutten? Få barnehagen til å henvise dere til PPT. Ta eventuelt kontakt med fastlegen til gutten.

 

Ikke gi deg før noen hører på dine bekymringer. Jeg er den som fikk min stesønn utredet hos ppt. Du er også en viktig del av guttens liv. Din bekymring bør tas på alvor. Jeg tviler på at dette bare er en fase.

 

Håper virkelig at dere finner ut av dette.

 

Hilsen Mamma og stemamma på heltid.

 

 

[Anonym bruker]

For en situasjon, så frustrerende å sitte å se på

Det viktigste er jo at når han er hos dere gir dere han masse kjærlighet, klare grenser, kos og klem på hans premisser. Går han i barnehage og har de merket noe?

Slik som at han ikke sier hei og sånt er jo noe man kan snakke om til han, kanskje moren hans ikke har lært han hvordan man skal forholde seg til andre eller kanskje han bare er veldig sjenert?

Uansett er det flott at du engasjerer deg i ham. Dere burde kanskje tenke på hvilket steg dere kan ta neste, familiekontor eller lignende? Men skjønner jo det er veldig vanskelig om mor ikke samarbeider.

Uansett så ønsker jeg dere masse lykke til.

[Anonym bruker]

Er denne gutten i barnehage? Jeg tenker som deg, autisme når jeg leser det du skriver. Auttisme er som alle vet en alvorlig tilstand som krever oppfølging og trening.

[Cat.68]

Dette høres ikke noe særlig ut (.

Det viktigste her vil nok i første hånd være å finne ut hvis han er slik hjemme også, og hvordan han er på andre arenaer. Du sier at morens foreldre oppfatter noe av det samme som du, og da synes jeg faktisk det er grunn til bekymring.

 

Det trenger jo ikke å være noe galt, men autisme streifer også tankene mine. Vanskelig situasjon hvis hverken far eller mor vil gjøre noe med dette. Men kanskje far kan ta han med til lege for en vurdering?? Er jo ikke bare mor som kan starte utredning ved bekymringer. Lykke til og oppdatere gjerne.

[desemberbebi]

Hei igjen alle sammen,

tusen takk for alle innlegg og råd godt å få litt synspunkter på ting.

Har vurdert lenge om jeg skulle sendt moren en mail. Bare sånn for å inntrodusere meg og strekke ut en hånd. Vi kommer nok aldri til å bli bestevenner for å si det sånn men snakke sammen må vi jo kunne gjøre. Vi har en gutt på snart 8 mndr sammen så disse to guttene er jo søsken.

Er bare redd hun vil bli så sint som hun alltid blir og starter masse bråk.

at det skal være så vanskelig....

 

Det med at han ikke sier hei- jeg pleier ikke å gi meg når jeg møter han. Jeg bøyer meg alltid ned for å gi klem sier hei, smiler og tar hånden hans- han bare kikker vekk- jeg sier hei igjen og prøver å få øyekontakt men han er alltid helt lukket.

Har nå vært i guttens liv i 2 1/2 år men har aldri fått noe forhold til han. Han enser meg ikke. Har prøvd å tegne med han, lese bok men nei. En gang jeg tok hånden hans for å få han til å sitte med meg på sofaen bet han meg.

 

Nei, er nødt for å ta en alvorsprat med mann min ser jeg, dette er jo en gutt som bare blir eldre og eldre og sånn som det ser ut kan han bli meget vanskelig i tenårene.