Skal man holde ut kun pga barna?

[Anonym bruker]

Jeg plages med et spørsmål om dagen. Og jeg har vært av den oppfattelse at barna sikkert ikke har det noe bra hvis foreldre holder ut kun pga barna. Men nå er jeg i en situasjon der jeg er usikker på fremtiden til meg og min mann. Og jeg tar meg selv i å tenke at jeg har satt meg selv i denne situasjonen, da må jeg tåle å holde ut siden vi har barn sammen. Jeg er ikke direkte ulykkelig, men samtidig føler jeg at livet er for kort til bare holde ut..... Men så må man bli da man har barn sammen og for å gi de en trygg og stabil oppvekst... Hva tenker dere?

[Anonym bruker]

Nei, hvis man vil ut av forholdet og selv mener og tror man får det bedre da så skal man heller skille lag enn å holde sammen bare pga barna.

 

Har selv slitt i forholdet tidligere, men på tross av tøffe perioder så har vi også elsket hverandre og had det å jobbe med, ikke bare at vi er foreldre i lag. Så nå fungerer det godt og vi har det bedre enn noen gang.

Man kan gi barn en trygg og stabil oppvekst uten å holde sammen.

[valkyrien]

Jeg er selv skilsmissebarn, selv om foreldrene mine prøvde å holde sammen for min del i en del år...

 

Ville mye heller hatt TO lykkelige hjem enn ETT ulykkelig jeg da. Man får ikke nødvendigvis en tryggere oppvekst av å ha begge foreldrene under samme tak.

[Anonym bruker]

barn merker det når gnisten er borte.

Så å holde sammen for barna blir for meg likestilt med å ære brna med å ta til takke med noe halveis

[Anonym bruker]

Hvorfor ikke prøve å gjøre det livet du har nå bedre i stedet for å lete etter noe annet? Alt blir hverdager til slutt uansett, så det er hvordan man tar hverdagene og hva man gjør ut av dem som teller når alt kommer til alt.

[Anonym bruker]

HI

Jeg har lovet meg selv og la lykken gå foran ekteskapet fordi jeg har sett min mor ulykkelig siden jeg var liten. Og jeg håpet de skulle skille seg. Men de holdt sammen, så derfor har jeg ikke erfaring som skilsmissebarn.

 

Men allikevel synes jeg det er vanskelig å tenke på å bryte opp en familie, og tenker at det er egoistisk og uansvarlig å sette seg selv foran familien (selv om jeg vet at det sikkert kan være det beste).

[Anonym bruker]

Tror du for alvor at barna bryr seg om "gnisten" så lenge de har det godt? Barn er faktisk ganske enkle vesner. Så lenge mor og far er hos dem og ikke krangler hele tiden og virker helt vanlige så tenker ikke ungene over om foreldrene er "sprutlykkelige" faktisk.

 

Det med at barn kun er lykkelige om foreldrene er lykkelige er den moderne tids største bløff for å gi foreldre bedre samvittighet når de er egoistiske og bryter ut av familien fordi de ikke er "helt lykkelige".

[Anonym bruker]

HI

Det er det jeg jobber med nå. Men det ble åpnet en "skuff" med grums for ikke så lenge siden og nå er jeg i den situasjonen at jeg er usikker på om JEG klarer å finne tilbake til den gamle følelsen igjen. Jeg kommer jo helt klart til å jobbe for det, men hvis man kjenner at man ikke klarer det så må man ta et valg. Og jeg er ikke på jakt etter grønnere gress, men heller det å være ærlige mot hverandre. Min mann fortjener en kone som elsker han for den han er. Men samtidig vet jeg at jeg hadde klart å holde ut, men mitt liv hadde blitt litt mer grått.

[Anonym bruker]

Det kommer an på graden av konfliktnivå. Barn skal ikke utsettes for å se og høre foreldre i stadig krangel og uenighet.

 

Utover det er det bare du som vet hva som er riktig for deg og din familie. Det som er viktig er at du ikke bryter opp familien før du vet at det er siste og eneste utvei, slik at du ikke ser tilbake på oppløsningen av familien og angrer i ettertid.

[Anonym bruker]

Her kan du lese om den store lykke som venter barn og voksne etter at familien er brutt opp............... http://www.dinbaby.com/forum/messagelist/1360 .................frister det, mer enn å fikse det en har?

[Anonym bruker]

HI

Den linken sier det meste..... Ja, her må man gjøre valget med hodet på rett plass. Og jeg kommer aldri til å hoppe ut i et brudd uten at vi har prøvd det meste. Livet er kanskje best når det er litt kjedelig men trygt og enkelt?

[Anonym bruker]

Jeg kommer aldri til å forstå de som synes "litt kjedelig" er nok til å bryte opp en familie. Livet i seg selv er stort sett "litt kjedelig" hvis man velger å sed det på den måten. Velger man derimot å hele tiden glede seg over de små tingene og jobbe aktivt for stadig å forbedre og endre det man er misfornøyd med, blir livet aldri kjedelig uansett.

[Anonym bruker]

HI

Ordla meg litt feil, mente ikke kjedelig i den forstand. Men der man føler at det er noe som mangler i et forhold (kommunikasjon, følelser, samhold). Og jeg kommer aldri til å gi opp før jeg er 100 % sikker. Og hvem vet, håper jo at vi skal finne tilbake til hverandre Og jeg har troen på det! Men i en slik prosess tenker man veldig mye frem og tilbake og på konsekvenser osv. Så er dette forumet et fint sted å diskutere. Det er ikke alt som passer seg å ta opp hjemme, for det kan gjøre ting mer anspent mellom oss.....