Dere alenemødre som har funnet ny mann:

[Anonym bruker]

Hvor sakte tok dere det? Hvor lang tid tok det før han fikk møte barna, og hvor lang tid tok det før dere flyttet sammen? Hvordan treffes man egentlig når man er alenemor - hvem passer barna?

 

Blir glad for svar

[Anonym bruker]

4mnd nå, ikke møtt hverandres barn

er sammen den uke det ikke er barn

tar det veldig rolig...

[Anonym bruker]

Hun var 10 mnd når vi var på første date, søstra mi passa litt i begynnelsa, men så ble det til at vi tok en del dates hjemme hos meg etterhvert. Vi flytta sammen etter 1,5 år, og han traff vel henne omtrent etter en måned.

Det er jo ikke like vanskelig når de er så små, så jeg aner ikke hvordan jeg ville gjort det med større barn. Venta med møte til jeg hadde vært noenlunde sikker på at han kommer til å bli iallefall, kommer jo litt an på mennene og det da, hvor lenge det tar, mener jeg

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen siden oktober. Ungene fikk møte ham etter jul en gang, men vi bor ikke sammen, og ser ennå for oss at det skal vente litt til. De ser på ham som en hvilken som helst hyggelig gjest, ber om en klem når han skal gå, og fireåringen proklamerte "Han er vennen min!"

Kjæresten min sover i gjestesenga hvis han av og til overnatter. Jeg vil ikke at en av de små (Jeg har 2 i barnehagealder, en i skolealder) skal finne en mann i senga til mamma hvis de våkner om natta og tasler inn til meg.

Skolegutten er med dit hjem til ham av og til, men småungene mine har ikke vært med dit. Har latt det gå noen måneder fordi jeg syns barnas far gikk så fort fram med alt - jeg ønsker at forandringer skal skje smått og gradvis.

 

Nå i sommerferien skal vi være en del sammen, bl a en uke i et sommerhus, med min kjæreste og meg, og alle hans og mine barn.

[Dodraugen]

Jeg er selv alenemamma, og har ikke funnet noen ny mann. Dessverre. Men jeg må si jeg unner alle alenemammaer en mann, uansett om barnefar er en del av livet til barna eller ikke.

 

Det at mange påstår at det er få menn som vil ha alenemammaer er helt feil.

 

Forresten vil jeg si at en vellykket alenemamma som klarer seg selv, med jobb og alt i opp med barn kun gir et godt inntrykk. Selvstendighet! Det er selvfølgelig negative sider med å date en alenemamma og, men hei og hvor gode koner vi kan bli for den rette mann!

 

Hever et glass cola høyt opp for alle alenemammaer!

[Anonym bruker]

Vi møtes på facebook og etter 2 uker kom han på besøk til meg, jeg hadde med jentungen da vi hentet ham på togstasjonen. Hun forelsket seg i ham med en gang. De helgene jeg var hos ham, og han hos meg var jentungen der også. Etter 3 mnd flyttet vi til ham på andre siden av landet Og her har jeg vært i halvannet år nå

[Anonym bruker]

Det tok bare noen uker fra meg og min mann ble sammen til ungene våre møttes. Vi var på besøk hos noen felles venner av oss, og vi gjorde ikke noe kjæreste greier. Vi ville bare at ungene skulle omgå hverandre, uten at de viste noe. Og det passer jo supert at vi hadde felles venner. Men ungene maset om at vi skulle treffes igjen når vi kom hjem, for alle ungene fant tonen sammen. Så da krøp vi til korset og sa vi var kjærester. det ble jubel i begge leire.

 

Vi hadde felles ferie 3 mnd etter.

Vi flyttet inn hos han ett år etter, men vi var hos han så mye vi kunne før det. Jeg jobbet i en annen by, så det ble helgene jeg hadde fri og kunne.

 

Besteforeldre og barnefaren passet ungene når jeg var hos kjæresten min i begynnelsen. Men det var jo ikke så lenge, planen vår om å vente lenge med å si vi var kjærester gikk jo fort i grus, noe jeg er litt glad for. Ungene har storkost seg i hverandre selskap fra første stund, og jeg tror ikke det hadde blitt noe bedre av å vente.

vi har vært sammen i endel år nå og har det kjempe bra sammen. Ungene krangler som søsken gjør, de er glade i hverandre som søsken er, de plager hverandre, passer på hverandre. Vi er igrunn som en helt vanlig familie med felles barn.