Dere som er enebarn selv, og har fått mer enn ett barn:

[Anonym bruker]

Tenker dere at deres barn har en bedre/morsommere/mer givende og kjærlighetsfyllt barndom enn dere selv hadde, fordi de ikke vokser opp "alene" ???

[Anonym bruker]

I grunn ikke. Men jeg tenker at de blir flinkere til å dele, ta hensyn til andre og ikke minst være vant til at det er litt mer lyd rundt seg. Alt det der lærte mamma meg, men fant ut når jeg var voksen at jeg kanskje var litt vel selvsentrert:) Det gikk seg til da. Men ingen har hatt en mer kjærlighetsfylt oppvekst enn meg. De eneste gangene jeg savnet søsken var når det var ferie og alle var bortreist.

[Anonym bruker]

Mine foreldre ga meg en fantastisk barndom, kjærlighetsfulle, oppmerksomme og fulgte meg godt opp, og jeg ble aldri bortskjemt/egosentrisk.

 

Men jeg har alltid visst at jeg skulle ha mer enn ett barn, at barnet skulle ha søsken. Så nå har jeg to, og ønsker en til.

 

Det var tungt da min mor ble syk, og til slutt døde, og min far er gammel. Jeg er alene om alt, ingen søsken å dele med. Ingen å mimre over hvor god mamma vi hadde. Har mange søskenbarn om mange venner, men det blir aldri det samme.

 

 

[Anonym bruker]

Vokste opp i et dysfunksjonelt hjem og det gjør ikke ungene mine. Det har ingen sammenheng med hvor mange unger det er, men med foreldreegenskapene. Jeg mener bestemt at unger har godt av søsken under forutsetning av at foreldrene har kapasitet til alle barna.

[Anonym bruker]

Jeg skulle gjerne hatt et søsken og er glad barna våre har hverandre. Som barn savnet jeg ikke det men som voksen gjør jeg det.