Et fosterbarn krever veldig mye!

[Anonym bruker]

Mens vi er inne på fosterbarn må jeg skrive et lite innlegg om min erfaring med fosterbarn.

 

Jeg er fostermor, har biologiske barn og fosterbarn. Vi bestemte oss for at vi ville hjelpe et barn som hadde behov for et trygt og godt hjem for vi hadde overskudd og ressurser til det. Det har vist seg i ettertid å ha vært det tøffeste valget vi noen gang har gjort. Hele livet har blitt snudd på hodet. I begynnelsen fikk vi beskjed fra barnevernet at barnet var litt utrygt derfor fikk jeg 1 års permisjon til å være hjemme med barnet og opparbeide god tilknytning. Nå har det gått mange, mange år og jeg går fortsatt hjemme 100%, jeg vil ikke kunne komme tilbake i jobb før fosterbarnet blir voksent og flytter i døgnbemannet bolig. Barnet vårt har en sykdom som gjør at det stille store krav til oppfølging, både i barnehagen, med barnevernet, PPT, spesialpedagoger, legen og ikke minst hjemme i hverdagen. Jeg er nå "ansatt" fulltid på barnet vårt for å følge han opp. Dette preger hverdagen veldig.

 

Jeg vil bare si at dette var et lite barn når h*n kom til oss og ikke en utagerende ungdom, men det krever sitt likevell. Alle kan få et barn med spesielle behov og som krever at omtrent 1 voksen er på barnet døgnet rundt...det vet man ikke når man er gravid heller. Vi er kjempeglade for å ha fått dette skjønne barnet inn i familien vår, men det har til tider vært kjempetøft og gått utover egne barn.

 

Jeg mener at til syvende og sist vil vi alle komme styrket gjennom det og våre barn får sett mange sider av livet og lærer mange gode ting opp gjennom årene, vi har fått åpnet øynene vår for en verden med fantastiske mennesker vi ikke visste fantes, og ikke minst fosterbarnet vårt har fått vokse opp i et hjem med en familie som har hatt tid og krefter til å følge opp.

 

Det å ofre jobben for et barn i omtrent 2 tiår har vært tungt å svelge, men etterhvert som tiden har gått og jeg ser hvor bra det er for barnet og for familien så er jeg ikke i tvil om at det er det rette.

Det er ikke alltid ting går som planlagt...noen ganger får man mer ut av livet enn mann trodde var mulig!

[Anonym bruker]

Du er flink. Barnevernet har vel en logikk som sier at funksjonshemmede barn ofte kan følges opp bedre i fosterhjem. Men som du skriver her krever det til tider svært mye av fosterhjemmet, mye mer enn dere ble forespeilet.

Barnevernet er jo ikke leger, så av og til kan bedømmelsen bli litt feil?

[Anonym bruker]

All ære til dere som har overskudd og orker det.

Jeg hadde ikke kunnet gjort det.

 

 

[Anonym bruker]

Det trodde ikke jeg heller at jeg hadde, men man kan ikke gi opp når et barn er innvolvert....man kan ikke være familie nummer 2 som ikke kan ha barnet.....

 

Når du står på utsiden kjenner du ikke barnet, kjærligheten eller morsfølelsen...da er det lett å tenke praktisk ;-) Men når du kjenner et barn og vet følgene vil det aldri bli et valg å gi opp.

[Anonym bruker]

Jeg beundrer fosterforeldre så mange millioner ganger mer enn idrettshelter, politikere, hot shots ledere osv. Dere gjør en helt fantastisk jobb!!!

[Anonym bruker]

Det er nok en god del som ville tenkt: "Det er oss eller barnet", og droppet ansvaret for barnet.

Du har virkelig stor ansvarsfølelse.

[Anonym bruker]

Ingen visste om denne sykdommen når barnet ble plassert i fosterhjemmet, dette er noe som har kommet frem mens h*n har bodd her. Barnevernet har vært åpne med oss hele tiden og de stiller opp når vi trenger dem, men de krever også sitt når de trenger det ;-) Det går begge veier.

[Anonym bruker]

Det er det mange tenker ja (jeg gjorde det før), men når du står oppi det og kjenner dette barnet så slår morsinnstinktet inn og valget er lett.

 

HI