Så skuffet over meg selv...:(

[Fru_Pigalopp]

 

I føler jeg meg bare som verdens værste mamma

Størstemann har tydeligvis hatt en kjip dag på barnehagen i dag og var skikkelig på tuppa når vi kom hjem i dag. Jeg og hans lillesøster fikk gjennomgå for det....Masse terging og fantestreker som endte med kjefting og roping. Jeg syns det er helt forferdelig når jeg blir en sånn "rope-mamma". Men når ingenting virker av hverken tilsnakk trygling eller trusler, så blir jeg høylytt. Etterpå ser jeg jo at situasjonen kunne fått et mye bedre utfall hvis jeg bare hadde taklet det annerledes fra begynnelsen. Men i stedenfor å være i forkant så er jeg så dum at jeg får rett i skyttergrava og kaster ut kommandoer og kraftsalver Klarer liksom ikke å hente meg inn heller...

Nå sitter jeg her da, med klump i magen og følelsen av å være verdens værste mamma. Jeg ser til min fortvilelse at jeg er lik min mor sånn jeg husker henne når jeg var liten. Jeg føler meg helt utilstrekkelig og fortvilet....har ikke lyst å være sånn i det hele tatt.

 

Er det noen som vet om det finnes noe ala Nanny 911 i Norge? Altså noen som kan gi konkrete råd i hvordan jeg bedre kan takle vansklige situasjoner med barna? Jeg ser jo at det ikke hjelper det spøtt å rope, men noen ganger så renner det bare over for en stakkar.....

 

Det er ikke sånn at vi roper å kjefte hele tiden altså, ikke hver dag en gang, men i dag ble bare e skikkelig dritt dag og jeg føler meg som en liten fis

[ellen-propellen]

Kjære Fru_Pigalopp

 

Jeg forstår deg så utrolig godt. Jeg kjeftet fra kl 14 til kl 19.30. Ustanselig følest det som.

Skal gjøre alt godt igjen i morgen.... Ny dag og nye muligheter da:)

 

Ps,jeg pleier ikke å kjefte.Men i dag var det bare en dårlig match.Sliten mor,sutrete baby og piksete/masete/gnålete 6 åring.

[trollmamma]

Stor klem til deg.

Kjenner meg igjen ;o)

[Fru_Pigalopp]

Ja, det er heldigvis en ny dag i morgen Vi klemte og koste og ba hverandre omunnskyldning før leggetid, men klumpen i magen sitter hardt. Det er så vondt når man får tanker om man i det heletatt er egnet til å ha barn.... Jeg vet jo at jeg er det, men noen ganger føles det bare håpløst.....

De er jo mine fineste skatter og jeg elsker dem jo høyere enn himmelen. Det er vel derfor det er så vondt å bli så sint på dem også..