Inspirert: Å bli annmeldt til barnevernet pga psykiske problemer...

[Anonym bruker]

Jeg leser med med hjertet litt i halsen i en annen tråd her, om flere som har blitt meldt til barnevernet pga tidligere depresjoner.

 

Her er saken min:

I mitt forrige svangerskap hadde jeg det veldig vanskelig pga noe jeg tror selv var svangerskapsdepresjon. Det var ingen andre som visste hvordan jeg egentlig hadde det, bortsett fra samboeren min. Jeg turte ikke å fortelle noen om hvordan jeg egentlig hadde det, for det ble forventa av alle rundt meg at dette var kun en gledelig begivenhet. På sv.skapskontrollene klistra jeg på meg et smil og sa jeg hadde det bra. Det var samboeren min som måtte løfte meg psykisk gjennom hele det svangerskapet.

Vil også legge til at jeg ikke har hatt depresjoner før eller siden.

 

Nå planlegger vi nr 2. Jeg har sagt til meg selv at hvis det blir like tøft denne gangen, vil jeg be helsepersonell om hjelp. En henvisning til psykolog eller noe, tror jeg hadde hjulpet mye.

Men, så leser jeg her inne med skrekk og gru da, og ser for meg at hvis jeg ber om hjelp, så må jeg i tillegg bruke mye tid på å bevise at jeg er en egnet mor.

Er det virkelig sånn det fungerer?

Noen som jobber i helsesektoren eller barnevernet, eller noen med erfaringer, som vil bekrefte eller avkrefte dette?

[Anonym bruker]

Jeg er HI i tråden du ble skremt av :-p

Generelt teller det mye hvis man kommer og ber om behandling. Da vil de bli mindre bekymret, for målet deres er å "utrede" deprimerte og få dem til behandling (har jeg skjønt i ettertid).

Det har også mye å si hvem du treffer på. Alle melder ikke til Barnevernet når de er i tvil, mens en del er nokså raske på labben til å sende bekymringsmeldinger.

 

Jeg mener ikke at man alltid skal skjule sine plager, er det alvorlig må man stå fram. Problemet er hvis noen som er blitt friske meldes til Barnevernet og må gå gjennom en stressende undersøkelse.

Mener for eksempel at i de tilfeller der mor er schizofren, bør saken meldes til BV. Iallfall hvis hun nekter å ta imot behandling. Også hvis det kommer en gravid til helsestasjonen og hun ikke vil slutte med rus, bør det vel sendes en bekymringsmelding. Eller hvis mor ikke har fast bopel, kanskje?

[Anonym bruker]

I de aller fleste sakene, og regner med du tenker på den ene tråden som er her ikveld, så ligger det mer bak enn det de forteller selv.

Psykiske problemer får de fleste en eller annen gang i løpet av livet, og om alle som slet litt hadde blitt under barnevernets oppsyn, hadde så og si alle vært det.

 

Om du føler at du hadde hatt hjelp av en psykolog, så ville jeg ikke vært redd for å be om det.

Da viser du ansvar, både for deg selv om familien din.

Når man er så oppegående at man skjønner at man trenger hjelp, så er man ikke gal

 

Jeg har nettopp hatt min første time hos psykolog, for 2 uker siden, der jeg blant annet fortalte at jeg er livredd for å plutselig bli gal uten å vite det selv, og at jeg er redd for bl.a og gå i søvne og skade ungene eller mannen.

Men nå har det seg sånn at jeg er en oppegående mor og kvinne, så psykologen hadde ingen problemer med å forstå frykten og redselen min, og jeg har enda ikke blitt meldt til barnevernet.

Som sagt, mange,mange,mange sliter psykisk en eller annen gang i løpet av livet, og da er man mye tøffere om man ber om hjelp, enn å gå å ha det vondt inni seg, og smile og le til omverdenen.

 

Jeg ønsker deg masse lykke til, og er ganske sikker på at du ikke blir meldt til barnevernet på grunn av depresjoner

[Anonym bruker]

Nei, jeg tror ikke det er sånn det fungerer i de fleste tilfeller. I de fleste tilfeller vil du kun ha kontakt med helsestasjonen og det de har av tilbud der, evnt noe psykiatritjeneste i kommunen. Det er først hvis helsestasjonen blir bekymret for om du, og mannen din, greier omsorgen for barna, at de vil vurdere om dere trenger hjelp fra barneverntjenesten.

 

Dersom du er så syk at det går sterkt ut over omsorgen du gir barna og barnefar ikke kan "demme opp" for din manglende evne, ja da kommer du jo i en situasjon hvor omsorgen ikke er bra nok, og det er jo noe annet. Og hvis dere er i grenseland, så vil dere måtte forklare og bevise at dere klarer det.

 

Når det er sagt, så kan det jo være enkeltmennesker innenfor Helsest og barnevern som ikke er så flinke til å se ressurser, men som ser mest problemer. Jeg mener det er sjeldent, men faren er jo det. Så vil sikkert noen her inne mene at det er regelen snarere enn unntaket. Det er forbundet med stor skam å ikke klare ta vare på barna sine og ingen vil vel innrømme uten kamp at de ikke får til. Du vet jo også noe om evnen til å se ting utenfra og se andres behov når du selv er veldig syk. Jeg blir i alle fall veldig egosentrisk i min fødselsdepresjon (som er årsaken til at jeg er oppe nå...).

 

Ikke la skremselspropaganda hindre deg i å få hjelp! Du trenger nok først og fremst hjelp fra andre deler av hjelpeapparatet enn barneverntjenesten, så hold deg til helsestasjonen. Kanskje får du ikke depresjon likevel!?

[Anonym bruker]

Tusen takk for fine svar begge to!

Jeg vil nok ta sjansen å be om hjelp hvis det skulle bli sånn denne gangen.

Det må jo gå an å få hjelp uten å få masse problemer i ettertid. Og sånn er det sikker i de fleste tilfeller håper -og velger jeg- å tro!

[Anonym bruker]

I tråden du leste ligger det mye mer bak bekymringene enn det hovedinnlegger nevner, saken har vært diskutert her inne flere ganger tidligere.

 

Svangerskapsdepresjon / fødselsdepresjon er svært vanlig, og ikke noe som automatisk genererer en bekymringsmelding til barnevernet. Så lenge barnet får alle sine behov dekket, vil ikke barnevernet eller andre offentlige personer ha noe å utsette på dere som foreldre. Jeg vil anbefale deg å ta en samtale med legen din, slik at dere kan legge en slagplan for hvordan du skal komme igjennom svangerskapsdepresjonen dersom den skulle komme tilbake ved neste graviditet.

 

Hilsen barnevernspedagog

[Anonym bruker]

Takk for kloke ord!

Jeg er veldig enig i det du sier om at men blir egosentrisk i en fødselsdepresjon.

Et eksempel på det er at jeg fikk mannen (og meg selv) til å føle at han var mye av grunnen til at jeg hadde det som jeg hadde det, så vi gikk til par-terapi.

Jeg ser jo i ettertid at det kun var jeg som hadde (og var) problemer. Stakkars mannen..

'og det er jo sant at det ikke er sikkert at jeg får depresjon.

 

HI

[Anonym bruker]

Så fint med svar fra en fagperson også.

Det var lurt å lage en slagplan med legen.

Det skal jeg gjøre så fort jeg finner ut at jeg blir gravid, sånn at ting kan tas tak i med en gang!

Tusen takk for nyttig svar!

 

HI