Aleine i et forhold...

[Anonym bruker]

Jeg er så lei av å bli sett dumt på, tilogmed kjefta på om jeg forsøker å snakke om følelser som ikke er positive. Jeg er så lei av å gjøre tilnærmelser som han later som han ikke forstår. Lei av å sitte i en ende av sofaen med mannen jeg er gift med i den andre. Ingen (annet enn barna mine) har tatt i meg på nesten ett år. Han fikk panikk når jeg så på leiligheter alene...Han SIER at han elsker meg, men det har ikke føltes sånn på noen år. Men hverdagen fungerer, vi snakker sammen om det praktiske og krangler ikke. Ungene er lykkelige. Faen, jeg er så deprimert..

[Anonym bruker]

Si at nå får han skjerpe seg eller så tar du ungene, røkla di og stikker.

[Anonym bruker]

Ta ungene ut av livet, hjemmet og alt de har kjent hele livet når de faktisk har det bra? Tenk at det er så lett for enkelte....

 

HI

[Anonym bruker]

Ungene har det heller ikke bra når mora ikke har det bra...

[Anonym bruker]

familieterapi

[Anonym bruker]

JA, så lett er det , når man faktisk er så oppegående at man har skjønt at barna ikke har det bra når ikke foreldrene har det bra

[Anonym bruker]

Skjønner godt hva du mener! jeg har det så og si på samme måten. Vi snakker bare om ungene, men lite om våres egne "visjoner" kan man si. Men jeg tror ikke det hjelper å "bare" flytte ut heller. Du har som du sier ungene å tenke på. Har selv tenkt på, og foreslått litt parterapi. Min samboer er ening i det, men vi har visst ikke klart å kommer oss på dette enda. Kanskje det er noe for dere. Det er så altfor lett å falle inn i en hverdagslig rutine og det er ikke lett å komme seg ut av.

[Anonym bruker]

Jo, jeg har vært inne på tanken, men kvier meg litt til å foreslå det for mannen. Ikke bare har han så lite tid (ser seg selv litt som et tidsklemmeoffer med jobb, trening, tilmålt tid til ungene og faste rutiner som han MÅ holde fast ved) men tror aldri i verden han kommer til å være helt ærlig med en fremmed, siden det er vanskelig nok med meg som han har kjent i mange år..Hvordan legger du det frem?