Akk....Den kjærligheten...

[Anonym bruker]

Kort fortalt;

Jeg møtte en herlig mann for snart tolv år siden. Etter seks år sammen ble jeg gravid. Mye tidligere enn vi hadde sett for oss. Han fikk angst til de høyeste grader og håndterte der overhodet ikke. Han ble rett og slett litt grusom. Vi gikk fra hverandre. Han krabbet og krøp for å få meg tilbake, men jeg var fast bestemt på at sånt noe ikke skulle være en del av mitt og min datters liv. Han har hatt utvidet samvær hele tiden og er en flott pappa. Vi har kranglet så busta føyk og blitt venner igjen... En stund etter bruddet møtte jeg en ny mann. Kjekk, snill, herlig med min datter og jeg følte at jeg virkelig kunne stole på han. Vi flyttet sammen og begynte etterhvert å få lyst på vårt eget barn - sammen. Han og jeg. Vi kjøpte leilighet og jeg ble gravid. Fint og flott. Fem måneder på vei fant jeg ut at han hadde hatt et forhold til vaskedama på jobben i et halvt år... Jeg satt der med magen og hadde null valg følte jeg. Jeg prøvde å tilgi og klarte det egentlig også. Men en slik tilgivelse henger så altfor mye i hva partneren gir av seg selv. Vi klarte det en stund, sønnen vår ble født og alt var bra. Helt til han kom og fortalte at han ikke visste helt hvilken legning han har.... Bombe fra klar himmel. Familieterapi med en seksualrådgiver neste.. Han ga ingen gode svar, ville ikke snakke om det, ville ikke håndtere det. Greit...prøve litt til. Helt til vi plutselig en dag får brev fra namsmannen. Leiligheten skulle tvangsselges hvis ikke vi betalte 25 000 kr umiddelbart. Hvorfor? Fordi han IKKE hadde betalt regninger han sa han hadde betalt. Så da; økonomisk rådgivning. Han forstod ikke alvoret her heller...Ville ikke håndtere det og ville ikke snakke om det. Vi betalte selvsagt og leiligheten ble ikke solgt. Men min tillit til han var totalt vekk. Jeg prøvde litt til...Men som fra lyn fra klar himmel kom følelsene til min eks tilbake. Faren til datteren min. Vi har nå brukt tre mnd på å snakke oss igjennom ting, finne gnisten igjen og vi er forelsket. Jeg og nummer to er i ferd med å gå fra hverandre nå.

Og jeg håper livet retter seg opp. Jeg håper det blir godt og trygt igjen....

[Anonym bruker]

Håper det ordner seg for deg. Ser av slike historier at jeg har en enkelt liv uten store bekymringer...

[Anonym bruker]

Kanskje du skulle finne litt trygghet i deg selv og bli voksen, istedenfor å vakle mellom halvgale mannfolk med ungene på slep?!

[Anonym bruker]

Godt å høre at det finnes flere der ute som har en litt kronglete livshistorie. Man har jo drømmen om et A4-liv med samme mann og kunne feire både sølv- og gullbryllup. But life happens...

Synes nå det høres ut som du har vært mer enn tålmodig med nr 2 iallefall. Har vært borte i typen, trenger ikke å være noe ondt i dem, noen er bare perfekte rotehuer. Er man det på det økonomiske området, så viser det seg ikke skjelden at man er det på det forholdsmessige også - har en tendens til å henge sammen.

Ønsker deg lykke til med barnefar en. Befinner meg faktisk i en litt lignende situasjon etter myyyye rot.

[PAVEEL]

Hei. Jeg har en lignende historie. Jeg er nå sammen igjen og skal flytte sammen med faren til mine to førstefødte. Jeg har også fått et barn i etterkant med en annen mann.

Rar situasjon, men man ikke hvilke veier livet tar alltid.

Send meg gjerne en pm om du vil prate:)