Snakk om å bryte sammen! :(

[Anonym bruker]

(Joda, psykologen min er sikkert på DiB - men I DON'T CARE!)

 

Etter å ha sittet i 45 minutter hos en psykolog jeg liker og har tillit til og hørt om og om igjen om samme greien, knakk jeg bare..

 

Jeg sa ikke mye, men psykologen snakket mye om det at mange ikke har følelser for barnet etter fødselen. Dette gikk over hos alle, uansett hvor hardt det var når det sto på. Det var "vanlig" å ikke vite om følelsene man hadde for barnet - av flere grunner. Jeg har mine grunner, akkurat som alle har sine grunner. Psykologen poengterte vel litt indirekte at dette er i starten, og varer ikke veldig lenge.

 

Joda, jeg satt i 45 minutter og tvang gråten inne!

Jeg gikk ut døren, og knakk helt.

 

Det er 3 år siden jeg fikk fødselsdepresjon.

Og jeg sitter her enda. Ikke noen følelser for barnet annet enn at det er et barn. Det kunne vært et hvilket som helst barn - som jeg bare passer på. Det skulle liksom vært over nå...

 

Kan noen være så snill å si at jeg ikke er unormal?

Har noen hatt det lignende, eller vet om andre?

Jeg føler meg så fæl!

Stakkars, stakkars barnet mitt!

[Anonym bruker]

Ingen som har noe positivt å fortelle?

jeg orker ikke mer av dette om det ikke finnes håp!

[Anonym bruker]

Selvfølgelig finnes det håp!! Jeg vet vel egentlig ikke nok om situasjonen din til å uttale meg, men jeg kan til dels relatere meg til det du sier. Jeg var alene om omsorgen, hadde ikke har noe nettverk rundt meg, hadde ett barn som er spesielt utfordrende og aldri noe avbrekk. Jeg var rett og slett utslitt og fikk aldri tid til å savne barnet mitt. Han sov ikke om netten før han begynte på skolen, var høyt og lavt hele tiden, hadde dårlig impulskontroll osv. I dag vet jeg at det var fordi han har adhd, men diagnosen fikk han ikke før han var 8 år.

 

Vendepunktet kom for meg den dagen jeg kastet inn håndkle (gutten var da 2,5 år) og gikk til barenvernet for hjelp. De ordnet det sånn at gutten min fikk et avlastningshjem som hadde han en helg i mnd. Da fikk jeg endelig kjent på hvordan livet var uten han, hvor tomt det var og hvordan jeg savnet han. Først da forsto jeg hvor glad jeg var i den lille kroppen.

 

Om dette var noe du kan relatere deg til, vet jeg ikke, men er det det, så for guds skyld, be om hjelp! Om du ikke har familie eller andre som kan hjelpe deg, så kan barenvernet det.

 

Masse lykke til og gode tanker

[Anonym bruker]

Jeg burde gjerne sagt at barnevernet hjelper og er godt inne i saken.

Barnet mitt bor hos besteforeldrene, så jeg ser det ikke mye i grunn.

Jeg har aldri kjent på noe savn ovenfor barnet. Jeg er bare like glad hver gang jeg får vært alene.

 

Det er så vondt å skrive dette.

Tårene triller.

Men jeg sier ofte til meg selv at jeg ikke bryr meg om barnet mitt blir sykt eller dør.

Jeg er jo helt grusom!

Hater meg selv pga dette...

[Anonym bruker]

Jeg vil bare si at jeg kjenner ei som ikke fikk morsfølelse før barnet var 4,5 år.

Ho bare følte et veldig ansvar, at ho måtte ta seg av barnet, men aldri gla i det på den måten.

 

[Anonym bruker]

Jeg håper ikke du lurer meg for min egen skyld nå, men TAKK! Det hjelper å bare få vite det. At jeg ikke er eneste i verden liksom..

 

[Anonym bruker]

Du er ikke grusom! Man kan ikke tvinge frem følelser og man kan heller ikke hjelpes for å føle som man gjør. Mulig jeg er helt på viddene her, men utifra det jeg leser, så har du faktisk følelser for dette barnet. Hadde du ikke hatt det, hadde det brydd deg midt i ryggen hva du følte for barnet eller ikke.

 

Er mye jeg skulle ha skrivd her, men nå våkner minste frøkna mi og krever kveldspuppen, så må nesten gi meg.

 

*trøsteklemmer*

[Anonym bruker]

Takk for trøsteklem:)

 

Joda, jeg kan enten ha en smule følelser for barnet, eller er det det at jeg ikke er som alle andre (Alle andre snakker jo om den fantastiske følelsen...) som får meg til å bekymre meg..

 

huff, føler jeg bare fokuserer på det negative nå, og det er noe jeg skal endre på!!