Svigermor-innlegg; Gi beskjed eller begrave irritasjonen?

[Gjest]

Jeg er da blant dem som forstår godt at "svigermor" har blitt et begrep for så mange... Jeg skal ikke legge ut i det vide og det brede om hvordan min er eller hva som irriterer meg, men det begynner å bli slitsomt å bli frustrert og rasende hver gang vi sees. Nå har jeg irritert meg grønn spesielt når hun er sammen med mitt første barn og nå har jeg en ny en på vei. Regner med ting ikke blir bedre fremover akkurat.

 

Jeg har prøvd å ta meg sammen for husfreden / kjæresten min (og barnet mitt) sin skyld, men det er vanskelig å late som ingenting over tid. Kanskje vanskelig å svare på, men skal jeg gi beskjed til svigermor når jeg synes hun går over grensene mine? Ikke minst; skal jeg være åpen over for barnefar om hvordan jeg føler det? Jeg har hintet frempå tidligere og da har det blitt litt dårlig stemning. Kanskje fordi det er vanskelig å sette fingeren på hva hun "gjør galt" og jeg fr dårlig samvittighet hver gang vi har tilbrakt tid sammen pga at jeg reagerer sånn på henne. Noen som har det liknende eller som har noen gode råd?

 

 

Vi sees ikke så voldsomt ofte, men når vi først gjør det har det en tendens til å bli kvantitet istedenfor kvalitet ...

 

[Cmoi]

Hei

 

Jeg kom i tottene på min sv mor for 3mnd siden, og det fordi jeg sa i fra om ting hun gjorde som jeg ikke likte.

Jeg akter ikke å be henne om unskyldning, fordi jeg mener det var hun som tråkket meg på tærne.

Min mann vet om situasjonen, skjønner min reaksjon, men håper vi kan komme på talefot igjen og håper hans mor kan komme til oss å unskylde seg.

Blir ikke det gjort, ja da får jeg bare være uten den kontakten.

Min mann får være den som holder kontakt og sørger for at vår lille datter får ha kontakt med dem.

Er nok litt stolt, men det har vært noen år med komentarer fra sv mor som ikke jeg likte, og nok er nok etter min mening.

 

 

Vet ikke om du ble noe klokere av dette, men vi trenger ikke finne oss i alt mener jeg.

 

Lykke til

 

 

 

[tingeling78]

Kjenner meg veldig godt igjen. Men har ingen god løsning. Jeg velger å holde meg litt unna og lukke ørene for ting og håper sambo tar litt grep (som han sier han gjør) så ungene har det bra når de er der. Jeg har vært kjempe sint og det har vært mange krangler. Men sier jeg noe, om så forsiktig, blir det bare snørr og dramatårer. Svigemor mener liksom at alt er greit fordi hun er bestemor, og respekterer ikke valgene vi gjør for våre barn.

[Snøugle]

Jeg har svigers på samme tun, så det kan bli endel irritasjon og konflikt, selv om vi har gått oss til som familie etter 7 år...

 

Jeg vil begynne med å besvare ditt spørsmål med et motspørsmål: Er det et reelt alternativ å begrave irritasjonen, eller vil den da bare bygge seg mer og mer opp over tid, og føre til at du misliker svigers og ikke ønsker et forhold til dem? Mange små irritasjoner som ikke tas opp underveis, har en tendens til å bli en sky av misnøye der du ikke lenger klarer å trekke ut hva problemet egentlig er, men ender opp med å være litt kronisk irritert... Da er det bedre å si fra underveis i hvert enkelt tilfelle, når du synes det er nødvendig.

 

Min erfaring:

CHOOSE YOUR BATTLES: si bare i fra om du er villig til å stå løpet ut og ta konsekvensene - det er ikke sikkert de takker deg for å si fra, særlig ikke som umiddelbar reaksjon.

Hva skal man si i fra om: Dealbreakers - det som virkelig betyr noe og som må være luftet ut for at dere skal kunne ha et ok forhold

 

NÅR DU SIER I FRA:

- VÆR KONKRET, BRUK EKSEMPLER.

du sier det er vanskelig å sette fingeren på hva hun gjør galt, da er det vanskelig for deg å gjøre deg forstått på hva du vil ha annerledes, og vanskelig for henne å gjøre endringer. når det smeller her på gården er det gjerne summen av alt som gjør utslaget. da tvinger jeg meg selv og mannen til å skrive ned i en punktliste hva problemet er og hvordan vi vil ha det. listen gir vi ikke videre, men det hjelper oss å sortere egne tanker og hvordan vi skal presentere saken.

 

- SØK RÅD HOS JESPER JUEL

Trikset med å anerkjenne behovet, og deretter likevel si et helhjertet nei, funker like bra på voksne som på barn, etter min erfaring. Feks. "Jeg skjønner at dere vil at barna ikke skal få gå fra bordet før alle er ferdig med å spise, men vi opplever at det ikke fungerer, fordi barna blir rastløse og det skaper dårlig stemning rundt bordet med mye mas. Vi vil derfor at de skal få gå fra bordet når de er ferdig å spise, også når vi er hos dere..." "Jeg skjønner at dere ønsker å hjelpe med å bryte inn når barna slår seg vrang, men jeg opplever at det gjør det vanskeligere for oss foreldre å takle situasjonen, og vil derfor heller få løse dette selv".

 

- SKILL SAK OG PERSON

Jo mer saklig og konkret du er i hva du ønsker endret, jo mindre rom gir det for at svigers kan gå i usaklig fornærmet forsvar.

 

Dette er min erfaring så langt - ingen fasit, men er det som har funket best for oss.

 

Lykke til!

[Gjest]

Takk for svar! Nei, det er det samme her. Hun overtar fullstendig og trakker langt over mine grenser. Men siden hun ikke er slem eller sier stygge ting eller noe slikt, så er det vanskelig å gjøre noe med eller si ifra synes jeg.

 

Hadde vært enklere om samboeren min hadde visst nøyaktig hva jeg mente, men prøver jo at ta litt hensyn og. Det er jo tross alt moren hans det er snakk om og sånne ting er jo såre ...Og jeg er litt redd for hva som vil skje om jeg sier noe til noen av dem. Svigermor tror jeg ikke skjønner noe uansett, så ville vel bare endt opp med at hun overdrev at hun skulle holde seg unna eller noe. Men kanskje jeg burde si noe til samboeren min på en fin måte - om det finnes. Argh! Hvorfor må man bli sammen med en hel familie?? Jeg har jo valgt sønnen, ikke morra;)

[tingeling78]

Som jeg sa til min svigermor; vær så snill og ikke syng henne i søvn. Vi har endelig fått henne til å sovne uten sang. Og svaret jeg fikk var; hun er hos bestemor nå og jeg synger så mye jeg vil. Det er klart hun skal synges i søvn når hun er her.

 

Da visste hun at vi hadde gått fra 1 sang til 1,5 timer med sang og gråt og trass. Vi bestemte oss for å synge ved nattstell også rett i seng. Og etter noen dager fungerte det så bra. Hun sovnet uten mas. Men 1 natt med barnevakt, så var det på'n igjen. Takk for den...

 

Veldig fin liste snøugle. Håper den hjelper HI, for klar tale har ikke fungert her.

[Gjest]

Fantastisk svar, Snøugle! Takk:)

 

For å besvare motspørsmålet først: Nei, det er vel ikke reelt å begrave irritasjonen, da hadde jeg vel gjort det for en god stund siden. Nå er jeg kommet dit at jeg er kronisk irritert på dama og gruer meg til å være med henne hver eneste gang vi skal møtes. Det er en del konkrete eksempler jeg kunne tatt av, f eks:

 

Om gutten min spiser for mye sjokolade, reagerer han på det og får utslett osv. Jeg har bedt svigermor la være å gi ham det når de er sammen på grunn av dette, men likevel gjør hun det - enten når jeg er til stedet (bare "i smug") eller når de har dratt på kafé e.l. Da jeg påpekte sist at sjokoladeis og noen biter smil faktisk er sjokolade (dah), parerte hun med å si at "åja, jeg visste ikke at det var all sjokolade og at han ikke skulle få noe som helst". Noe som er bullshit. Enten ignorerer hun det eller så er hun jo mindre intelligent. Uansett: Irritasjonsmoment som går utover sønnen min, som klør og gråter hele natten.

 

Går også mye på at hun overtar alt med gutten min når hun er her eller vi er hos dem. Om han gråter er det hun som baner seg forbi meg og skal trøste, om jeg vil ha litt alenetid med ham, løper hun etter og lurer på hvorfor jeg "stjeler" ham med meg og hvor vi skal. Er så mange sånne småhistorier, poenget er bare at hun legger seg opp i alt og på en måte overtar morsrollen slik at jeg blir helt tilsidesatt i forhold til mitt eget barn.

 

Nå skal det sies at hun (etter min mening) trakker over grenser med egne barn også. Hun har f eks en datter på 11 år som akkurat har fått litt pupper og mensen. Svigermor går fortsatt på badet med henne om kvelden og skal "legge" henne, både hjemme og når de er på besøk her. Hun er med på badet når datteren skal dusje - og skifte bind. Dette er ikke min sak, men likevel synes jeg at hun ikke gir datteren noe privatliv overhode. Jeg synes hun er altfor gammel til at moren skal blande seg opp i hva hun gjør på badet osv.

 

 

Jeg tror jeg må være flinkere å si ifra når situasjonen utarter seg, ikke irritere meg grønn i etterkant og la være å si noe. Men det er jo vanskelig også. Men en ting er jeg sikker på og det er at når en person kan få meg til å reagere så kraftig som jeg gjør, da er det noe der. Det er ikke bare jeg som overreagerer eller noe.

 

 

 

 

 

[Gjest]

Herregud, jeg glemte jo å si det viktigste: Hver gang gutte min har vært med svigermor alene, så blir han veldig aggressiv mot meg og vil bare være med bestemoren. Han slår seg fullstendig vrang og nærmest "straffer" meg for alt mellom himmel og jord. Dette synes jeg er en veldig merkelig reaksjon, men det betyr jo at han reagerer på et eller annet ved henne han også. Det gjør det ekstra slitsomt å være i nærheten av svigermor ettersom jeg må innarbeide meg hos gutten min etterpå.

 

Synes det er det rareste ved hele greia. Jeg vet hun er snill mot ham og han er i gode hender føler jeg, men likevel må jo hun gjøre eller si noe som trigger en sånn reaksjon? Ikke vet jeg ... Gutten min har også alltid vært veldig grensesettende og sier klart i fra om noen trakker over hans grenser (det har han gitt uttrykk for siden han nærmest var baby. Nå er han snart fire). Og jeg har jo sett at hun "tvinger" ham til å kose osv selv om han overhodet ikke vil. Kanskje han overfører sinnet til meg? Ugh, skulle gjerne blitt klok på dette ..

[tingeling78]

Kan levende forestille meg hvordan du har det. Men jeg tror du må finne en løsning med sambo. Som du forklarer forholdet hun har med sin datter, så vil hun mest sannsynlig ikke se hva galt hun gjør i forhold til din sønn. Det jeg mener er at dere er så ulike med tanke på barn/oppvekst at dere vanskelig finner ting dere kan enes om. Din samboer har jo vokst opp med henne og kan kanskje hjelpe. Kanskje han på en måte kan snakke lettere med henne, på en måte hun forstår?

Jeg har selv hatt mange runder hvor han har følt at jeg har tråkket både han og mor på tærne; Vi har da overlevd der vi også, som han sier. Men etter noen runder har jeg og han klart å se litt mer likt på ting, så jeg lar han ta seg av svigers. Men tema som er gjentatte problem her er mat og søvn. Og selv når sambo har forsøkt å si noe har de ikke gitt seg. Og ungene har til og med kastet opp mat uten at de så at det de gjorde var feil.

 

Men jeg ville nå uansett prøvd å få napp hos sambo først.

Lykke til!

[Gjest]

Hjelpe meg ... Som jeg sa innledningsvis; det er en grunn at svigermor har blitt et begrep.

 

Takk for alle svar, jeg tror kanskje samboeren er veien å gå som du sier:) Vi skal jo liksom være sammen om dette, og jeg tror det kan gjøre ting lettere for meg om han vet litt mer hva det går i. Så gjenstår det bare å formulere seg riktig ...

 

[mammaløve]

Jeg vil bare gi dere ros for at dere tar det opp her på et forum på en saklig og reflektiv måte! Tror det er bra å få andres syn på saken før men reagerer, for kjenner følelsen av når "alt" begynner å irritere en ved en person. Da er det veldig lett å overreagere, eller rett og slett reagere på "feil" ting. Kjenner meg nok igjen i mye av det dere beskriver, også fra bekjentes forhold til foreldre og svigerforeldre. Det tar virkelig tid å gå seg til som familie, og i noen tilfeller vil det aldri fungere uansett. Da må man bare inngå kompromisser, og forhåpentligvis er svigersene såpass oppegående at de også skjønner det. Mitt råd er vel litt som nevnt over; Noen kameler må man svelge, men pass på å velge de små kamelene. Pass på å ikke la noen tråkke på de viktige prinsippene man har, for da vil det bare ende i en eksplosjon av undertrykt sinne til sist. Og da er det slett ikke sikkert man får en lykkelig slutt på historien...

[Gjest]

Ja, helt enig. Er litt derfor jeg skriver inn her for råd også, er redd jeg skal eksplodere nå som hormonene ikke helt er under kontroll, hehe:)

[mayflower]

Veldig bra svart.

[mayflower]

Dette var til det snøugla sa. Trodde det ville legge seg rett under.

[Snøugle]

Noen ganger må man bare sette grensene også med klar tale. Kanskje greit med noen grunnregler som alle blir klar over?

 

Eks:

- Leggerutine: Bla bla... vil du synge, gjør det ved stellebordet.

- Mat: Barna skal ikke få sjokolade.

 

Det finnes mange ulike måter å oppdra barn på og skape sin familie på, uten at den ene eller andre er riktig eller gal. MEN det er opp til foreldrene å bestemme hvordan deres familie skal være, og hvordan deres barn skal oppdras.

"Dette er sånn vi vil ha det for våre barn, og disse reglene gjeder for våre barn, uavhengig av hvem de er hos. Jeg skjønner at du har gjort det annerledes med dine barn og at det fungerte for deg, jeg skønner at du er uenig, og det er helt greit. Du trenger ikke være enig, du trenger ikke like det, men du må faktisk forholde deg til det, for det er ikke opp til deg å overprøve oss som foreldre." (Med mindre de mener det dreier seg om omsorgssvikt - der er vi kanskje for sene med å gripe inn som medmennesker, men det er en helt annen debatt...)

 

De store kampene er det kanskje best å ta sammen? Jeg som ser svigers hver dag må kunne ta de små kampene (og egentlig alle) selv, for jeg kan ikke løpe til mannen min hver gang det skulle være noe de neste 40 eller så årene. Men om man ikke ser svigers så ofte, kan det være lettere om mannen tar tak i mor selv ja... Særlig første gangen når dere skal etablere grunnreglene. Men hos noen er det ikke slik - det kan være vanskelig for ham også å si i fra, på bakgrunn av deres lange historie og mønster. Han har hvertfall et ansvar for at noe blir gjort, og det er en selvfølge at man kan snakke sammen med partneren sin om hvordan det oppleves.

 

Jeg ble ikke takket når jeg begynte å røske løs i mønstrene som ikke fungerte og skapte konflikt, men det måtte til, og det har hjulpet oss å komme til et helt annet sted i dag. Utrolig kjekt å kunne gå inn til svigermor på en kaffekopp og spørre om noe jeg lurer på med graviditeten, når min egen mor er litt langt unna.

 

Håper vi husker dette når vi selv blir svigermonstre...