Hvordan skal jeg klare dette??

[Anonym bruker]

Min mann (snart x) har så ett ganske ekstremt temperament... Han reagerer kraftig på ting som andre aldri hadde reagert på.Han blir irritert for hver minste ting jeg gjør, og klarer å vri det rundt slik at jeg faktisk selv tror at jeg gjør noe galg. Dette har alltid vært litt vanskelig for meg, men siden vi fikk barn, har dette sinnet vendt seg mot datteren vår i stedet for meg. Hvis hun er trøtt eller sulten, og griner og sutrer, så kan han bare slenge hun fra seg og si at han ikke gidder ha noe med hun å gjøre. Og så fortsetter han med å si at hun alltid er sånn, og at han skulle ønske han hadde en normal unge som kunne holde kjeft osv. (HUN ER 1,5 ÅR!!!!)

Så sist uke når vi var på ferie, så klikket det for han! -Fordi det var varmt der vi var, og jenta vår sutret litt... han ropte til henne at hun måtte holde kjeft, og kjeftet så alle kunne høre. Så bare satte han henne fra seg, og gikk... Jeg var ett stykke unna, så måtte jo bare løpe og ta henne så hun ikke løp av gårde. Kune jo blitt skadet. Deretter presterte han å si at han mente hun med VILJE gjorde alt hun kunne for å irritere han... og at hun var født for å motarbeide han!!!!!????? Og så avsluttet han med å si at jeg hadde oppdratt henne slik at hun skulle irritere vettet av han...

 

Jeg ble så sjokkert at jeg tok med meg jenta vår og gikk...Det var enden på hennes første ferie. koselig...

 

Så over til problemstillingen : Jeg skal forlate han nå.. Men familien min bor laaangt unna her.. Så vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Føler jo ikke han har så lyst å ha noe med henne å gjøre.. Men jeg ønsker jo at de skal ha kontakt. Han er jo faren hennes....

Men jeg kjenner nesten ingen her vi bor.... så vet ikke om jeg klarer å bo her når det nå blir slutt. Blir vanskelig å være alenemor, og ikke ha noen rundt seg...

 

Hva ville dere gjort? Jeg er så langt nede nå at jeg klarer ikke tenke klart....

 

 

[Anonym bruker]

Flyttet hjem til familien Jeg hadde ikke ville ha latt barnet mitt være alene med han

[trollmamma]

Oi, fekk frysninger no.

 

Ta med deg barnet og dra til familien din, og la han aldri være aleine med barnet.

 

Har du vtner eller bevis på oppførselen hans?

[Anonym bruker]

Hvis du har mulighet til å reise hjem til familien din midlertidig og få sortert ut tanker så ville jeg gjort det. Hvis du ikke har jobb og slikt som binder deg mener jeg. Hvis du har det, kan du få en sykemelding i en slik situasjon som du beskriver. Hvis jeg var deg ville jeg altså dratt hjem til familie og søkt råd og hjelp der en stund før du beslutter hva du skal gjøre. Kanskje du og jenta di kan leie dere en liten leilighet i hjembygda mens dere tenker dere om? Hun er så liten enda at ny barnehage og slikt burde gå greit. Dette er en kjempeomveltning uansett..

 

Håper det går fint med dere

[Anonym bruker]

Hvis du har muligheten, så flytt hjem til foreldre eller bare hjemsted. få deg en liten pause til å samle tankene, lettere å ta en god avgjørelse da.

 

Ønsker deg masse lykke til, utrolig trist at jenta di og du måtte oppleve dette.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke så mange vitner på oppførselen hannes.. Han leker jo superpappa når andre er til stede. Men med en gang vi er alene, og hun blir litt krevende, så begynner ropingen og kjeftingen. Jeg sier jo i fra hver gang han begynner sånn..men det gjør jo bare vondt verre. Men har nå fått nok.. Min datter skal ikke vokse opp i ett sånt hjem.

Men han kan jo selvfølgeli være snill hvis han bare vil.. men det skal så lite til før humøret hans er ødelagt..så jeg kan aldri slappe av. Går og er konstant redd for at jeg eller hun skal gjøre noe som skal tippe han over kanten. (Må bare nevne at han ikke slår eller noe sånn.. Men kan være litt brutal når han skal sette fra seg jenta vår når han "har fått nok"..og det er jo selvfølgeli veldig galt.. ikke misforstå.. ville bare nevne at han ikke slår)

 

Jeg vil bare få henne bort fra han. men er så redd hun skal føle jeg gjorde det av egoistiske grunner når hun blir litt eldre.. Jeg tenker jo kun på henne.... Er så trist at hun ikke kan få ha en normal pappa, som ikke krever at hun må være på ett bestemt vis for at han skal være glad i henne...

 

men takk for svar alle som tok seg tid... Jeg skal samle litt krefter nå, og reise hjem til familien min.. så får vi ta det derfra...

[Anonym bruker]

dere skjønner jo det.. men HI som skriver over her

[Anonym bruker]

Bli. jeg dro til familien og har angret hver dag siden. Hun trenger pappan sin like mye som deg. Ikke gjør samme feil som eg og frarøve henne det. Hun er så liten enda

[Anonym bruker]

hm.. hvor mye frarøver jeg henne når 70% av tiden hun har med faren sin ineholder kjefting og irettesettelse? Og hvis hun ikke øppfører seg akkurat slik han vil, til enhver tid, så gidder han ikke bry seg om henne? Han sier til henne at hun er unromal og mindre smart osv.. Greit at hun ikke skjønner alt han sier nå, men hva når hun faktisk gjør det? Ikke noe bra for en liten jente og vokse opp og måtte føle hun må fortjene kjærligheten til faren sin..

 

Jeg vil jo gjøre alt jeg kan for at de skal se hverandre ofte.. vil jo aldri ta fra henne pappaen sin.

Hadde jeg hatt noe familie her, så hadde det vært mye lettere for meg å blitt.. Men ser ikke for meg at jeg skal bo her og mistrives bare fordi hun skal få vært med faren sin som ikke gidder bry seg? !

 

 

HI

 

 

 

 

 

[Gjest Antarctica]

Beklager, mannen din er enten psykisk syk eller han har alvorlige problemer med empati. Sannsynligvis har han en paranoid tilstand eller en alvorlig depresjon - da er det vanlig å finne feil hos alle andre, og forestille seg at verden snurrer rundt en selv ( f eks "barna plager meg med vilje" "Det er han som FÅR meg til å gjøre ditt og datt" eller den du nevnte "født for å motarbeide meg" - dvs de leser negative intensjoner mot dem selv inn i andres atferd.)

 

Har vært sammen med en sånn - som i badeland truet med å skjære sund badedyret til toåringen fordi hun var sutrete - vi hadde nådd fram til den tiden da hun skulle ha formiddagsblund og ville ikke uti vannet.... En lege sa til ham at når han alltid anså andres tilnærminger som negative og leste inn aggresjon mot seg selv hos andre, kan det kalles paranoid. Men hun ville ikke gå så langt som til å stille den diagnosen, fordi hun ikke kjente ham godt nok.

 

Men du kan ikke leve med dette, du er jo i praksis enslig mor allerede. Tenk deg om: kan du f eks dra bort en helg mens han passer ettåringen...?

 

Han trenger hjelp, du trenger hjelp. Men din forpliktelse nå er først og fremst å beholde helsa til dere andre i familien, så du må nok ikke nøle. Se for deg at barnet er 4-5 år og skjønner mer av hv ahan sier når han avviser henne og brøler at han ikke gidder ha mer med henne å gjøre osv. Unner du henne å bli sjelelig skadet av sin egen far?

 

I mitt tilfelle prøvde vi familievernkontoret og terapi. Det ble bare verre og verre, fordi paranoiaen hans fikk vann på mølla av å være "i retten" eller "hos bøddelen" som han kalte det. Alle mine forslag var bare ment for å "ta ham" i følge ham selv, f eks ville jeg dra på ferie med ham og ungene var det bare for å plage ham med å gjenta den fæle ferien fra i fjor, var jeg svekka av situasjonen og ble sykmeldt, så simulerte jeg for å manipulere ham osv.

 

Den eneste fordelen med fam.vernkontoret var at en del av de tingene jeg sa til ham hjemme ble bekreftet der; f eks "der er IKKE ok å brøle skjellsord som psyko til en niåring"; og en del realitetsorientering fikk han kanskje med seg selv om han benyttet møtene til å rase, rope, sjikanere meg og sette merkelapper på meg nesten hver gang.

 

Jeg har vondt av deg og barnet ditt, og tror egentlig du skal flytte - helt akutt - eller be ham flytte; og si at det er uholdbart å leve med ham inntil han tar ansvaret for sin psykiske helse.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Ikke hør på hun forrige. Stikk hjem til familien din. Barn flest er nok tjent med å ha en far til stede, men ikke når han er såpass ustabil som han virker.

Da tror jeg hun har det bedre uten den helt hyppige kontakten.

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp med en far som hadde liknende temperament. Nå er jeg snart 40 - og fortsatt redd ham. Jeg takler ikke at folk hever stemmen, og jeg har blitt helt ekstremt konfliktsky. Gjør datteren din en tjeneste og flytt. Det skulle jeg ønske min mor hadde gjort.

[Anonym bruker]

Ja det er akkurat slik det er! Han tror ALT jeg og datteren min sier og gjør er for å såre eller irritere han. Jeg har foreslått parterapi, men han mener at jeg bare vil ha han med dit for at jeg skal få rådgiverne på min side, mot han..

Han analyserer alle sms jeg sender og alt jeg sier, og klarer å snu alt til noe vondt mot han. Er slitsomt og leve med noen som tror og gir uttrykk for at man er den verste personen i verden... Og unnskyldningene hannes er alltid :" Det er du som har gjort meg sånn..Det er din feil at jeg er som jeg er blitt..."

 

Jeg har ikke sett på det sånn før, at han kanskje er deprimert. Jeg skal flytte ut uansett. har levd med dette i en del år.. og føler det har ødelagt en stor del av meg. Sliter med angst, og er langt fra den sprudlende og sosiale jenta jeg var før jeg møtte han.

 

Jeg skal hvertfall gi han e sjangse til å a fatt i det selv, før jeg flytter langt vekk... om han skaffer seg hjelp, og er villig til å forandre seg, så blir jo saken en annen...

 

 

tusen takk for svar..

[PAVEEL]

HA DEG OG DATRA DI UNNA HAN TVERT!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Dette er det verste jeg noen gang har lest på DIB.

Flytt dit du kommer fra, nær familie, denne mannen er ikke frisk.

 

Håper virkelig du tar et fornuftig valg her, og at du gir oss referat om hva du gjør. Dette var grusom lesning:(

[Anonym bruker]

 

Basert på det du forteller kan han jo faktisk eskalere når du flytter. Kanskje du skulle tatt kontakt med et krisesenter og snakket med noen der ? De har erfaring med det jeg vil kalle psykopater, og vil uansett forsøke å hjelpe deg (og barnet) på best mulig måte.

 

Her er en oversikt over kontakt:

 

http://www.krisesenter.com/medlemssentre/medlemssentre.html

 

 

[Anonym bruker]

Du sier at han var slik før dere fikk barn, også. Tror ikke det er depresjon, tror heller at det er et problem med personligheten hans. For meg høres han nokså paranoid/narcisisstisk ut. Gi han gjerne en sjanse, men da må du være tøff i forhold til hva du aksepterer/ikke aksepterer. Ærlig talt tror jeg ikke du skal ha store forhåpninger. Beskytt barnet ditt, du, reis vekk. Det er svært graverende det du beskriver. Vær klar over at han har rett til samvær med barnet uansett hvor langt vekk du flytter. Hvis du ikke er trygg på ham i fht det, må du skaffe bevis for hvorfor du ikke er det. Skittent, men dessverre en realitet. Dessuten er han kanskje troende til å forsøke å sverte deg? Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg skal reise hjem om ett par dager.. enveisbilletter er nå bestillt. Så får vi bli der nå i sommer, og så eventuelt ordne flytting og sånn etter det. Vet det blir slitsomt med samvær osv.. men jeg gjør alt for den lille jenta mi! Om han kan skaffe seg hjelp, så skal jeg reise med henne til hjembyen hans, slik at hun får vært med han..

 

jeg vil jo selvfølgelig ikke risikere at hun får varige skader av oppførselen hans, som noen skrev over her... Er jo derfor jeg nå vil\skal flytte..

 

HI

[Gjest Antarctica]

Kanskje hun ikke skal ha noe særlig samvær med han (uten tilsyn) før mannen din blir frisk? Veit jeg banner i kirka nå, men det erikke bra å knekke selvfølelsen til et menneske...

 

Ja, jeg kjenner igjen den holdningen til familievernkontoret - det er jo typisk, og sammenfaller med det paranoide verdensbildet - og vet du hva min eks presterte å si? Jeg var nemlig veldig plaget av tvil omkring forholdet da jeg gikk med vårt første fellesbarn, så jeg var hos psykiater. (Ja, jeg trodde noe var feil eller "sykt" med meg selv som ikke greide å lene meg tilbake og glede meg til babyen... Jeg nærmest krangla meg til henvisning fra fastlegen, fordi jeg ville ha noen utenfra til å høre på meg...)

 

Så gikk jeg til psykiater 2-3 ganger, beskrev min uro, han sa bare at den er ikke irrasjonell, du reagerer på konkrete ting, og det er et sunnhetstegn. Da jeg refererte til eksen min at det ikke er MEG det er noe galt med selv om jeg blir satt ut når han er slem mot ungene, sa han bare "Ja, du klarer jo å snakke dem rundt, selv fagfolkene, tenker jeg!"

[Anonym bruker]

Ja.. Er sånn det er her og! Jeg gikk og til psykiater, og hun sa at jeg ikke måtte tro at det var min feil at han oppførte seg sånn.. og hun gav meg en del tips om hvordan jeg skulle prate til han, og hva jeg kunne si for at ting skulle bli bedre. Men da jeg nevnte alt dette, bare fnyste han av meg, og mente psykiateren var ute etter å ødelegge mellom oss.

 

Og i går sa jeg til han at vi kom til å reise til familien min, og at jeg kom til å flytte ut når jeg kommer tilbake. Så forklarte jeg at jeg ikke ville at jenta vår skulle vokse opp med en som behandler henne som han gjør! Han svarte bare at han ikke ville miste oss, men om det virkelig var det jeg ville, så skulle han ikke stoppe meg.

 

Selv om jeg vet at jeg ikke vil være sammen med han mer, så er det skummelt å skulle være alene med datteren min. Tenker ofte at jeg kanskje er så ødelagt at ingen noen gang vil kunne være sammen med meg... eller at jeg etter det jeg har gått gjennom i dette forholdet kanskje får for høye krav til en eventuelt ny partner...

 

Er skummelt å måtte starte på nytt.. Har ikke så mange venner her jeg bor heller, så jeg kan prate med, så var godt å få svar her

 

takk Pashla, for at du ville dele din historie med meg

 

[Anonym bruker]

HI her igjen!

 

Nå har vi tilbrakt hele sommeren hos familien min. Noe som var utrolig godt! Men nå har jeg rotet meg opp i noe helt idiotisk...

 

Min mann (x) og jeg ble enige om å ta en pause slik at ting fikk roet seg. Jeg var egentlig helt klar på at det ikke var noe mer mellom oss å redde, men gikk med på pausen etter mye om og men. I hele sommer har han fortalt meg at han savner oss, og at han skal gjøre alt for å forandre seg. Han vil bli tålmodig og snill, og alt som er. Har hatt veldig vanskelig for å tro på han, men sa tilslutt at jeg skulle komme hjem, så vi fikk pratet ordentlig i det minste.

 

Men ila denne ferien min har jeg fått kontakt igjen med en gammel flamme.. og vi har flørtet en del, og vært mye sammen. Vi har vært gode venner i mange år, og jeg har virkelig kost meg sammen med han. Det var godt å bli behandlet med respekt, og å ha noen å prate med. Etter noen uker hjemme, så fikk jeg litt følelser for denne gamle flammen...

jeg vet ikke om det bare er et resultat av sånn ting har vært med meg og bf..eller om det er noe som kan bli noe. men har uansett ingen planer om å finne ut av det heller.

 

Jeg føler ikke jeg har vært utro.. har ikke dårlig samvittighet i det hele tatt.. men føler meg slem!!

 

men nå sitter jeg her igjen da... mannen min (x) har vært snill og god de få dagene vi har vært hjemme. Men jeg klarer ikke få noen følelser for han.. og jeg går nesten å håper på at han skal gjøre noe så jeg har en god grunn til å gå fra han Men samtidig så vil jeg at ting skal ordne seg for datteren vår sin del...

 

 

Det her ble veldig surrete, men .. Hvordan skal jeg finne styrken til å gå? Jeg har fått kjent at jeg kan ha det bedre med noen andre.. og jeg klarer ikke kvitte meg med disse følelsene jeg har fått for den andre mannen..

 

hva må til for at jeg skal innse at ting er dødt? hvordan skal jeg bli tøff nok til å gjøre det som er best for meg?

 

Helt vrak jeg nå...

 

 

 

[Anonym bruker]

Oddsen for at han glir tilbake til vante fakter er diger. Den er ENORM. Si det til han slik som det er, at han har ødelagt for mye, og at du ikke har de rette følelsene for han lengre...

(Ikke nevn ny flamme)

Ikke fall for fristelsen og utsett dere for overgrepene hans på ny.

 

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Jeg synes du burde gi mannen din en sjanse til å vise at han har forandret seg. Folk kan forandre seg, men dersom han vender tilbake til gamle vaner så flytter du fortere enn svint! Han har ikke rett til å oppføre seg slik han gjorde tidligere. Slik oppførsel støtter jeg ikke.

 

Men hvis du forlater han nå, bare fordi du har følelser for en annen, så synes jeg det er urettferdig ovenfor mannen din. Du har sagt at du vil gi han en sjanse, og da må han få lov til å vise at det går an å forandre seg. La han starte med blanke ark, og prøv å få frem kjærligheten igjen. Det er tross alt pappaen til din datter.

 

På en annen side, så skal du ikke leve i et forhold der du ikke har følelser for mannen du bor med, så hvis du ikke får følelser for han igjen, eller han begynner å behandle dere dårlig, så flytter du hjem til din familie. Da har han ødelagt den sjansen du gav ham. Ikke bare vent på at han skal gjøre en feil, men tro at han kan forandre seg. Men som sagt, flytt med én gang han viser tendenser til å falle tilbake til gamle vaner.

 

Lykke til!