frustrert

[Anonym bruker]

Vet ikke helt hvorfor jeg skriver innlegg her. Er bare frustrert og ambivalent i forhold til alt som skjer for tiden.

Vi driver for tiden og skal overta gården min mann har vokst opp på. Det er et nydelig sted, men jeg er svært ambivalent i forhold til hele pakka. Økonomisk gjør det vondt å ta opp så mye i lån når jeg vet at vi må legge ned så utrulig mye arbeid og penger ned i opppussing (det er svært nedslitt). Ikke morro å bruke så mye penger på noe som ikke er fint... (huset altså, stedet og uthus er veldig bra!)

Vi kommer til å bo tett på naboer som jeg ikke ønsker all verdens kontakt med, og jeg er veldig lei for at vi ikke kommer til å bo i nærheten av min familie (som bor flere timer unna).

Svigermor er også mye på besøk for tiden. Det er mildt sagt slitsomt. Hun er ekstremt intens og vi har ingen felles interesser. Det hindrer ikke henne i å snakke kontinuerlig, for å si det sånn. Det verste er at jeg aldri vet når hun kommer hvor lenge hun blir (hun overnatter av og til).

Vi har sagt at vi ønsker å avtalt tid, men hun forholder seg ikke til slike ønsker, "for det er jo så hyggelig å bare ta det som det kommer" (for henne). Det må vel også sies at alt hun gjør og sier som kan taes opp i verste mening, tar jeg opp i verste mening. Hun har gjort noen overtramp noen ganger som jeg ikke greier å legge bak meg. Jeg har bre alle pigger ut mot den dama.

Jeg er rett og slett bare veldig lei meg. Mest fordi jeg forstår at jeg for lvor må ta forvell med stedet jeg vokste opp, for å bli her som min mann er fra. Vi har bodd her i mange år, men etter at barnet vårt kom for to år siden har livet forandret seg så mye at jeg plutselig ønsker forandringer. Jeg savner familie og venner og synes det er vanskelig å innfinne meg med livet her.

[Anonym bruker]

Du må bare AVfinne deg med det!

[Anonym bruker]

Sånn er det å bli voksen.