Hvordan kunne du?

[Anonym bruker]

Hvordan kunne du?

 

Som valp underholdt jeg deg med mine narrestreker og fikk deg til å le. Du kalte meg ditt barn, og på tross av en del gjennomtygde sko og et par ødelagte pynteputer ble jeg din beste venn. Når jeg hadde vært ´uartig´ sa du til meg med løftet pekefinger ´hvordan kunne du gjøre det?´, men så lot du deg formilde og klødde meg på magen.

 

Det tok litt lenger tid enn forventet for meg å bli renslig, fordi du hadde det fryktelig travelt, men vi arbeidet sammen på saken. Jeg husker nettene i sengen, hvor jeg trykte nesen min inn mot deg og lyttet til dine betroelser og innerste tanker, og jeg var overbevist om, at livet ikke kunne bli bedre. Vi gikk lange turer og løp i parken, kjørte bil og stoppet for å spise is (jeg fikk kun kjeksen, fordi ´is er dårlig for hunder´, sa du), og jeg tok lange lurer i solen, mens jeg ventet på, at du skulle komme hjem sent på dagen.

 

Litt etter litt begynte du å bruke mer tid på ditt arbeide og din karriere og mer tid på å lete etter en menneskevenn. Jeg ventet tålmodig på deg, trøstet deg i kjærestesorg og skuffelser, skjente deg aldri ut for dårlig dømmekraft, men tumlet meg av glede når du kom hjem, og da du ble forelsket.

 

Hun, som nå er din hustru, er ikke et ´hundemenneske´ - allikevel ba jeg henne velkommen til vårt hjem, prøvde å vise henne hengivenhet og lystret henne. Jeg var lykkelig, fordi du var lykkelig.

 

Så kom menneskebabyene, og jeg delte din begeistring. Jeg var oppslukt av de små lyserøde vesenene og deres lukt, og jeg ville så gjerne også ta meg av dem. Men hun og du var redde for, at jeg kunne komme til at gjøre dem noe, og jeg tilbrakte størstedelen av tiden forvist til et annet værelse eller et hundebur. Åh, hvor jeg allikevel lengtet etter å elske dem, men jeg ble hurtig en ´kjærlighetsslave´.

 

Etterhvert som de vokste opp, ble jeg deres venn. De klamret seg fast i min pels og trakk seg opp på vaklende ben, de stakk fingrene i mine øyne, undersøkte mine ører og kysset meg på nesen. Jeg elsket alt ved dem og deres kjærtegn - for dine kjærtegn var nå så sjeldne - og jeg ville ha forsvart dem med mitt liv om nødvendig. Jeg pleide å liste meg inn i deres seng og lytte til deres bekymringer og innerste tanker, og sammen ventet vi på lyden av din bil i innkjørselen.

 

Det hadde vært en tid, hvor du - hvis noen spurte deg om du hadde hund - tok et bilde av meg ut av lommeboken din og fortalte dem historier om meg. Gjennom de senere år har du bare svart ´ja´ og skiftet emne. Jeg er gått fra å være ´din hund´ til ´bare en hund´, og du brydde deg ikke om å ha utgifter i forbindelse med meg.

 

Nå har du fått et jobbtilbud i en annen by, og du og din familie flytter til en leilighet, hvor det ikke er husdyrtillatelse. Du har truffet den riktige beslutning for din ´familie´, men det var en tid, hvor jeg var det eneste familie du hadde. Jeg var begeistret over kjøreturen, inntil vi ankom til internatet. Det luktet av hunder og katter, av frykt og av håpløshet. Du utfylte papirene og sa ´Jeg vet, du vil finne et godt hjem til henne´. De trakk på skulderen og kikket pinlig berørt på deg. De kjente virkeligheten for en middelaldrende hund, selv en med ´papirer´. Du var nødt til riste din sønns fingre vekk fra mitt halsbånd, mens han skrek ´Nei, pappa! Du må ikke la dem ta min hund!´ Og jeg ble bekymret for ham og for, hva du nettopp hadde lært ham om vennskap og lojalitet, om kjærlighet og ansvar og om respekt for alt levende. Du klappet meg på hodet til farvel, unngikk mine øyne og avslo høflig at ta mitt halsbånd og line med. Du hadde en deadline, du skulle nå, og det har jeg også nå. Da du var gått, sa de to koselige damene, at du sikkert hadde kjent til din forestående flytting måneder i forveien , men ikke hadde gjort noe forsøk på at finne et annet godt hjem til meg. De ristet på hodet og sa ´Hvordan kunne du gjøre det?´

 

De er så oppmerksomme ovenfor for oss her på internatet, som deres travle hverdag tillater. De fôrer oss selvfølgelig, men jeg har mistet appetitten for flere dager siden.

 

I begynnelsen, når noen gikk forbi min løpegård, sprang jeg til forsiden i håpet om, at det var deg - at du hadde skiftet mening - at det hele bare var en vond drøm … eller jeg håpte, at det i det minste ville være noen, som brød som om meg, en eller annen som ville redde meg. Da jeg innså, at jeg ikke kunne konkurrere med de glade hundevalpene, der - uvitende om deres egen skjebne - boltret seg fram for at få oppmerksomhet, trakk jeg meg tilbake til et fjernt hjørne og ventet.

 

Jeg hørte hennes steg, da hun kom etter meg sist på dagen, og jeg trasket etter henne gjennom gangen til et annet rom. Et vel signet stille rom. Hun satte meg på et bord og klødde mine ører og sa, at jeg ikke skulle være redd. Mitt hjerte banket i forventning om det, det som skulle skje, men det var også en følelse av lettelse.

 

Kjærlighetsslavens dager var talte. Som det er min natur, var jeg mer bekymret for henne. Den byrde hun bærer, veier tungt på henne, og det vet jeg på samme måte, som jeg alltid visste, hvordan du hadde det.

 

Forsiktig la hun en årepresse om mitt forben mens en tåre trillet nedover hennes kinn.

 

Jeg slikket henne på hånden på samme måte, som jeg pleide å trøste deg for så mange år siden.

 

Profesjonelt stakk hun nålen inn i min åre.

 

Da jeg merket stikket og den kjølige væsken løpe gjennom min kropp, la jeg meg søvnig ned, kikket henne inn i hennes vennlige øyne og mumlet ´Hvordan kunne du gjøre det?´

 

Kanskje forstod hun mitt hundespråk, for hun sa ´unnskyld´.

 

Hun klemte meg og forklarte fort at det var hennes jobb å sørge for at jeg kom til et bedre sted, hvor jeg ikke ville bli til sidesatt eller mishandlet eller forlatt eller ville skulle klare meg selv - et sted med kjærlighet og lys så meget annerledes enn dette jordiske sted.

 

Med en siste kraftanstrengelse forsøkte jeg med et haledunk å uttrykke, at mitt ´Hvordan kunne du gjøre det?´ ikke var rettet mot henne

 

Det var deg, min elskede herre, jeg tenkte på.

 

Jeg vil tenke på deg og vente på deg for evig. Må alle i ditt liv alltid vise deg så stor lojalitet.

 

 

 

Skrevet av : Jim Willis 2001

[Anonym bruker]

ok

[Anonym bruker]

Folk må slutte å tillegge dyr menneskelige tanker. Ikke rart mange hunder er ulykkelige og vrange. Eierne forstår ikke at de må tenke som en hund og ikke som et menneske når de håndterer dyret sitt.

[Anonym bruker]

Dette er ikke følelser en hund har. Dette er følelser fra et menneske. Hunder tenker ikke. De har ikke slike følelser. skjerp deg.

[Anonym bruker]

Buuuuhhuuuu..

la meg gjette: Dette er skrevet av en amerikaner?

[Anonym bruker]

Ikke mange dyrevennlige mennesker her nei...

Hvordan kan man egentlig vite at dyr ikke føler "slikt som dette"?

Dyr binder seg til sine mennesker, kan lide av separasjonsangst, føler smerte, glede osv.

 

Men poenget er jo langt ifra hva et dyr føler eller ikke, det er om å ta ansvar for sine dyr, når man først har gått til anskaffelse av dem. Dyr er ikke "ting" man bare kan kaste når man finner det for godt til å ta vare på det, selv om mange later til å tro det. Og de som gjør det burde skamme seg. Har man først valgt å ta til seg dyr, så må en være klar over at dette dyret kan leve i ganske så mangen år, og det er forpliktelse en bør holde seg til, så sant det ikke dukker opp veldig gode grunner til at man ikke kan lenger. Og da bør man iallefall jobbe aktivt for å finne et nytt godt hjem til dyret, eller i værste fall avlive det selv og ikke sette ansvaret bort på andre.

 

Selv elsker jeg katten min som om det var barnet mitt, hun er bortskjemt og egen, og ja, det kan være hemmende og ha dyr til tider, man kan ikke bare låse døren og være borte flere dager i strekk, men det er et valg jeg har tatt, og står ved det. Det finnes naboer/venner som kan mate/passe på, eller pensjonater om man behøver det.

Dyr er liv det også, og de er vårt ansvar når vi først har tatt dem til oss, og det gjør utrolig vondt å se/vite at andre mennesker ikke tar ansvar for noe de har valgt selv, eller ikke bryr seg i det hele tatt når det er så mange dyr som lider.

[Anonym bruker]

Anno 20:18 her

 

Jo, jeg er svært glad i dyr, og skjønner jo poenget med innlegget, men blir likevel oppgitt. Dyr har instinkter og de har følelser, men de kan ikke resonnere og tenke slik vi kan. De lever i øyeblikket. Som eier skal man ta vare på dyret sitt, men man har også et ansvar for å forstå dyret sitt slik at det har det godt. Måten HI er skrevet på er helt gal vinkling for meg for å skape medfølelse for et dyr, det skaper bare irritasjon fordi jeg vet at en hun ikke tenker slik. At hunden burde blitt bedre behandlet er en helt annen sak.

[LinnisR83]

Dette var sterk lesing. Slike innlegg gjør en ekstra oppmerksom på dyrene man har. Jeg ga iallefall min søte Luna en kjempe klem.

[Gjest Tale30]

Jeg skjønner også tanken bak denne anekdoten, eller hva man nå skal kalle det. Men det minner meg om det rundskrivet som vandret (på mystisk vis) blant jenter på ungdomsskolen, hvor et foster tenkte tanker dag for dag frem til: "Mamma bestemte seg i dag for å ta livet mitt"

 

Jeg behandler mine dyr med respekt, men jeg orker ikke tanken på at de skal vurdere og tenke som mennesker. Det er i så fall mye sorg hos dem, for de blir jo behandlet som dyr og ikke mennesker. Vi har gått til ekstremer for å beholde dem, som å si fra oss en flott leilighet fordi de ikke kunne være med på flyttelasset, men de må rett og slett sees som dyr altså..

 

Orker ikke lese denne teksten igjen engang, jeg leste den for lenge siden. Jeg blir rett og slett helt ødelagt.

[Villa Perlesukker]

Grunnen til at vi reagerer med avsky er vel fordi teksten er så sterk.

 

Det er jo mange mennesker som gjør dette men som Tale og flere sier hunder må sees som dyr.

 

Uansett er det viktig å behandle dyrene med kjærlighet og omsorg. Man ser jo i alle fall på en hund hvor glad han blir i familien.