Hva er egentlig konsekvensen av at mor blir totalt utmattet?

[Med_håp_i_magen]

Dette er sikkert en av disse ubegrunnede bekymringene førstegangsgravide egentlig bare kan glemme, men jeg klarer ikke helt å legge tankene vekk....

 

Hvem har ikke hørt/lest helsepersonell si at det er viktig at gravide får nok hvile og ikke sliter seg ut? Vel, jeg har ikke sjans - jeg er er midt i andre trimester, og skulle sånn sett ha noe energi, men den er ikkeeksiterende. Jeg har ganske heftig bekkenløsning (rullestol når jeg må mer enn 300 m) og smertene holder meg våken. I tillegg har jeg fibromyalgi, som riktignok er noe bedre nå som jeg er gravid, men utmattelsen er total!

 

Så det jeg lurer på er: Hva er egentlig konsekvensen av at mor ikke klarer å ta seg inn og blir totalt utmattet - til det punkt at tårene renner når hun prøver å sette seg opp i senga (og ikke p.g.a. hormoner)? Kan dette ha noen uheldig virkning på ungen, eller er det bare at jeg må forberede meg på noen tøffe måneder fremover?

[Jenny251210]

Dette lurer jeg også på! Har og en kronisk sykdom som gjør meg utmatta.

[mamma til 2 vakre stjerner]

Hei:-)

 

Babyen får det den skal ha uansett hvor trett du er. Det som blir et problem er at din livskvalitet blir dårligere. At man er sliten tror jeg ikke har innvirkning på babyen, men om man blir deprimert vil dette kunne påvirke babyen. Så jeg tror at grunnen til at det pressiseres at mor må ha mye hvile er grunnet hennes kropp og ikke nødvendigvis babyen sin helse:-)

 

Lykke til videre:-)

[gakkeliten]

Jeg har vært syk siden gutten min ble født i 2006 - med noe som legen nå holder på å utrede meg for, og kan se ut som å være en grad av ME.

 

Jeg gikk i grus i 2007 - fullstendig knestående, med en ettåring som fortvilet vitne. Det har endt karrierejaget til oss begge, og mens vi nå er under Nav's vinger har vi så klart vært skeptiske til å få et barn til.

Men jeg opplever nå en fullstendig kontroll over humøret mitt - over hormoner og alt.

Ikke i den grad som at jeg klarer å stoppe et raseri eller tåreanfall (det er like lett som å prøve å stoppe å le når man først er i gang.. ) - men hodet klarer å resonere seg fram til at oh - det er hormoner, eller - nå kommer tårene - la dem komme, trekk deg tilbake og få det ut. Så går det over, og jeg kan være meg igjen.

Simon har ikke tatt skade av at jeg har vært psykisk syk (for utmattelse gjør det - det er det som er faren. Du klarer å pushe og pushe og pushe for familiens skyld til hodet sier stopp.) - og er en frisk, sunn og flink 4åring i dag.

Min største anbefaling er: psykolog/psykriater - hva som helst av profesjonell hjelp som kan sette tankene dine i system når det blir tøft. Det virker forebyggende også. Hvis den første du kommer til tar fra deg motet fullstendig (og ikke minst troen på profesjonelle) så bytt og bytt og bytt til du finner en du trives med!

Det kan være lurt å bestille time hos flere samtidig - hvis det er ventetid - og så heller avlyse hvis du finner en du liker.

 

Håper det hjelper! Lykke til! Keep it up, together and smile!

 

Stor klem!

[Med_håp_i_magen]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i dette, jeg slet meg fullstendig ut etter at jeg hadde fått beskjed fra Riksen i 2006 om å gå ned minst 15-20 kg for at de i det hele tatt ville bruke ressurser på å gi med IVF. I tillegg hadde jeg nettopp begynt i ny jobb, og måtte ta et 50% studie for å kvalifisere meg til fast jobb.

 

Etterhvert har jeg lært meg å leve med utmattelsen (og smertene), og i fjor sommer klarte jeg på egen hånd å trene meg opp fra turer på noen hundre meter til 7km! Da tenkte vi at det er nå eller aldri, og tok kontakt med privatklinikk for å få IVF/ICSI - sykdommen hadde gjort at jeg hadde lagt på meg i stedet for å ta av.

 

Jeg har en rimelig god kontroll på humøret, hormonene kan jeg takle så lenge jeg vet at det er det det er. Derfor var det betryggende å høre at det å være sliten i seg selv ikke påvirker ungen Takk for svar alle sammen!