Når graviditet ikke bare er lykke...

[Anonym bruker]

Jeg har den siste måneden av svangerskapet kjent at jeg har blitt mer og mer nedstemt. Fra å ha et relativt stabilt følelsesliv, har humøret gått jevnt nedover. Nå kjennes det ut som jeg stort sett er på gråten hele tiden, og synes alt er tungt og mørkt. En liten hendelse, eller at jeg blir litt sliten får meg til å føle meg fullstendig nedstemt i flere dager. Jeg begynner å stille spørsmål om jeg kommer til å fungere som mor, og om jeg kommer til å fikse den nye tilværelsen. Jeg er i tillegg redd for at noe skal gå galt. Får rett og slett lyst til å bare flykte fra hele opplegget.

 

Har snakket med jordmor om dette, og hun sier det er en ganske normal reaksjon på hormoner og det som er nært forestående. Men jeg har ikke hørt om så mange som har hatt det sånn før. Folk er stort sett bare lykkelig og glad og lei av å være gravide. Jeg derimot kjenner at jeg aldri vil at fødselen skal komme, fordi jeg ikke tror jeg kommer til å takle å få barn. Er det noen som opplever dette? Eller har hørt om noen som har hatt det sånn?

[iok med sønn <3]

Kjære du <3

 

Off... ja, det er vel ikke alltid en dans på røde roser for alle... og slik vet man vel ikke at man vil reagere før man er oppi det? Jeg har ikke opplevd det selv, men jeg huska jeg var veldig redd for å få depresjon, spesielt etter fødselen... Husk at det er normalt, og det fins flere enn deg der ute. Det er nok ikke lett å komme frem med slike følelser, siden man kanskje føler at "alle andre" gleder seg over graviditeten og fødselen.

 

Håper du har noen å snakke med om dette. Uten at jeg kjenner deg, så vil jeg tro at morinstinket kommer Du blir nok en god mor, fordi du er allerede bekymret for situasjonen. Du tenker på det, og du tenker på barnet ditt, men på en litt annen måte bare. Håper det er noen andre som kanskje har erfaring eller råd til deg.

 

Lykke til!

 

Gode klemmer

[doble<3<3]

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har hatt en lang periode hvor jeg hadde det slik.. "Hvordan skal jeg takle dette?" var et spørsmål jeg stilte ofte.. Ville bare stoppe tiden og ikke føde, var livredd for at jeg ikke skulle klare det og at jeg skulle miste guttene på noe vis.. Har hatt depresjon før og vet litt hvordan jeg blir.. I tillegg til alle tankene så blir jeg fryktelig slapp og har bare lyst til å være hjemme under dyna.. Etter en stund med disse tankene snakket jeg med min mann, det hjalp jo litt..

 

Men jeg vil anbefale deg om du virkelig sliter med å mase mer på legen din.. Hvis du har behov for psykolog ol kan det ta tid å komme inn, og legen kan begynne prosessen relativt raskt slik at du har et støtteapparat når du har født.. Jeg tror det er vanlig å ha noen slike tanker, men det skal ikke være altoppslukende.. Derfor er det viktig at de rundt deg vet at du sliter med slike tanker.. Det er ofte mannen eller andre du har nær kontakt med som oppdager en svangerskaps- eller fødselsdepresjon først.. I ditt tilfelle har du oppdaget det, da bør det stå i dine papirer slik at de kan reagere raskt på sykehuset og hjelpe deg..

 

Ellers er jeg sikker på at siden du har disse bekymringene så blir du en god mor.. Du bruker tid til å tenke over og evaluere hva som skal til for å bli en god mor, og det vil jeg mene er en del av forberedelsene..

 

Ønsker deg masse lykke til

[NK]

Kjære deg!

Jeg er så veldig enig i det de to andre sier!

Bare det at du annerkjenner det selv er et godt tegn! Dette kommer du til å klare skal du se!

Jeg tror nok det er "mange" som føler det slik, noen i perioder og andre mer, men det er liksom litt tabubelagt..... du SKAL liksom glede deg over alt og vise en enorm takknemlighet og alt det der;) men det er jo ikke alltid det er sånn at man instinktivt gjør det. Og det er greit! Det mener jeg!

Og det er derfor du ikke har hørt så mye om det.

Vi tenker alle vårt når vi er alene vet du, om det ene og det andre!

Ta skikkelig tak i det nå, i samarbeid med jordmor eller en lege du stoler på, så det er et nettverk der for å hjelpe deg gjennom barseltiden, HVIS du trenger det. For muligheten er absolutt at du mister alle disse tankene i det barnet er født, og tenker om en stund at "herregud, hva var det jeg tenkte med?"

Ønsker deg uansett masse lykke til!

Og, så du vet det, at du har disse tankene nå, gjør deg ikke til en dårlig mor, snarere tvert imot!

God klem til deg!

[Anonym bruker]

Akkurat slik har jeg d også! Har nå ca 2 uker igjen til termin og lurer på hvordan i alle dager jeg skal ha krefter til å ta meg av den lille når h*n kommer.. Jeg gråter hele tiden, føler meg deprimert, og klarer rett og slett ikke se noen lysning der fremme.. Klarer ikke glede meg til den lille kommer heller, for jeg ser som sagt ikke for meg at jeg skal klare å ta meg av ham/henne. Når jeg legger meg om kveldene er d sånn at jeg håper natta aldri skal ta slutt for jeg har bare lyst til å sove og sove.. Nå skal d sies at jeg har hatt et tøft svangerskap fysisk, og at jeg også har slitt med depresjon før. Men du er ihvertfall ikke alene!! Ikke vær redd for å søke hjelp. Man skal ikke behøve å ha d slik. Stor klem fra meg

[Corneliuss]

Uff, så vond følelse. Jeg har aldri hatt fødselsdepresjon, men tror alle (!) er inne på tanken om at det er et stort ansvar å bære og om man blir en god mor for sine barn. Jeg mener å ha lest at så mange som 70% har fødselsdepresjoner av ulik art etter babyen kommer (noen i mild form mens andre av alvorlig art). Av min familie og venniner så vet jeg ikke om så høyt prosenttall, men ganske mange har vært lei seg og stresset (flere såpass alvorlig at de har fått lykkepiller en periode). Det betyr at dere definitivt ikke er alene.

 

Jeg hadde en veldig klok jordmor sist og på siste time før termin så sa hun til meg "at jeg måtte gi morsrollen litt tid og ikke stresse med å skulle være så glad i barnet med en gang". Hun sa det liksom uoppfordret og jeg tenkte at det var en rar ting å si. Men noterte det bak øret allikevel. Etter fødselen (som jeg opplevde som ganske traumatisk) så var jeg bare opptatt av å ha blitt ferdig med smertene

og følte derfor ikke så stor morsfølelse for det lille barnet med en gang. Jeg tenker i ettertid at det er noe jeg kunne ha fått veldig dårlig samvittighet for og som kunne ha utviklet seg i veldig negativ retning om ikke jm hadde sagt det hun gjorde. Prøv å ikke legge så mange forventninger på dere selv. Alle gjør sitt beste og det er mye hormoner i kroppene våre nå + at dere kanskje er utslitt fysisk. Håper dere er flinke til å snakke med de dere kan om dette så det blir bedre og ikke værre; mannen, venniner og helsepersonell. Det kommer til å gå helt strålende! Bare ta tiden til hjelp og ikke tenk at alt skal være så perfekt hele tiden (tanker, følelser og handlingr). Ingen er det!