Jeg hater å være forelsket.. Hvor unormal er jeg?

[Anonym bruker]

Hei=)

 

Jeg er mellom 20 og 25 år. Jeg er singel, men har som regel alltid en eller annen å kysse litt med. MEN jeg vegrer meg mot å bli forelsket. Har alltid satt opp en mur slik at jeg beskytter meg mot å bli såret. Det jeg også da gjør er at jeg lar ikke meg selv være lykkelig forelsket, og jeg trekker meg litt unna når noen begynner å falle for meg. Jeg får en mild panikk.

Nå har jeg selvfølgelig møtt en fantastisk mann. Jeg begynner å bli forelsket.

Det som plager meg er at når jeg ikke er med dette mennesket, føler jeg meg skikkelig svak og sårbar. Jeg misliker det sterkt. Jeg vil være den uavhengige, sterke, glade jenten med god selvtillit. Det klarer jeg ikke å være når jeg får følelser for noen. Det har ikke med han å gjøre, kun meg selv og mine rare tanker.

 

Jeg er selvfølgelig glad når jeg er med han, men med en gang han er borte, så tenker jeg på han konstant. Hvis jeg ikke får melding, så begynner jeg å tenke negativt, på om han egentlig er så interessert i meg som han gir uttrykk for. Dette går utover humøret mitt, og det vil jeg ikke. Jeg vil legge til at jeg ikke er sjalu, jeg bare mister fullstendig kontrollen over følelsene mine.. Jeg som liksom alltid klarer å holde de i sjakk.

 

Er det fler som meg? Hvordan skal jeg klare å overvinne dette? Jeg vil være i et forhold jeg også, men tør ikke fordi jeg er redd for at det skal knekke meg. Jeg har aldri hatt kjærlighetssorg før, så det er ikke det som plager meg.

[Anonym bruker]

Det er mange som deg.

 

Du trenger å øve på å "gi deg hen". Å ha kontroll er ikke ønskelig i en forelskelse...

[Anonym bruker]

Jeg ønsker ikke å ha kontroll på forholdet. Jeg vil ha noen lunde kontroll på følelsene mine, i den grad at jeg klarer å fungere selvom jeg er forelsket.

Jeg vil være en snill og god kjæreste. Men jeg klarer bare ikke å "gi hjertet mitt hen".. Det er mitt. Jeg vet det høres kjempeteit ut. Og det er jo innlysende at hele greien er håpløs. Jeg er forsåvidt dømt til å være aleine, og ofte trives jeg best med det. Men jeg vil jo selvsagt ha en kjæreste å dele alt med. Bare synd det er så vanskelig.

Godt det er flere som meg da.. Jeg kjenner ingen slike.

 

[Anonym bruker]

Huff, ikke enkelt.. Jeg var også slik, men jeg klarte etter lang tid å åpne meg. Nå har vi vært sammen i 5 år.

Ville bare si lykke til!