Hater å krangle med mannen min!

[lengter daler ned i skjul...]

Vi krangler aldri om penger, hvem som rydder minst osv, det eneste vi krangler om er humøret hans.

 

Han jobber 5 nattevakter i uka (ja jeg vet det er mye, noe han har sagt ja til for en periode) og det gjør han helt utslitt. Han er så sykt trøtt at han møter veggen snart.

 

Han får ikke henta seg inn i helgen, føler seg ikke noe uthvilt når han våkner på ettermiddagen.

 

Han sover mye på sofaen. gjør minimalt hjemme.

Kjefter mye på unga, og jeg synes han snakker stygt til dem.

 

Idag var han helt utslitt, duppa på sofaen. Vi pleier å legge barna sammen, de er 3 og snart 2 år, vi bærer en hver ned til rommet dems, de liker å sitte på ryggen.

 

Eldste pleier å bli bært av pappa, men idag sa mannen min nei, han mente at 3 åringen (blir 3 om 2 uker) kan gå ned selv mens jeg bærer minste, at han var for stor til å bli bært. jeg var ikke enig og mente at det er kos før 3 åringen og at han godt kunne gjøre det. Mannen roper ååå litt høyt og blir irritert men reiser seg og bærer ned gutten i sinne, jeg hakker nok litt på han fordi jeg synes det er unødvendig å holde på sånn, og han kaller meg faens kjerring mens unga hører, noe han ALDRI har gjort før.

 

Jeg gikk ut med en gang vi hadde lagt unga, satt hos en venninne, måtte bare ut.

Når jeg kom hjem dro han på nattevakt, han sa hadet, men ingen nuss sånn som vi pleier.

 

og her sitter jeg og griner, redd for at han skal gå fra meg (selv om jeg ikke tror det, er bare så redd for å miste han), lei meg fordi det er dårlig stemning.

 

vet ikke hva jeg vil med dette, godt å få det ut bare.

 

til helgen har jeg bestilt båt tur til kiel som en overraskelse, håper stemningen er bedre til da.

 

Huff, vet ikke hva jeg skal gjøre, han har vært sånn lenge nå. Er jeg masete og urimelig?

 

jeg skjønner jo at han bare er dønn sliten, men det går ut over alle.

[Tøysetipp]

Jeg forstår at det føltes urimelig ifht. deg og ungene. Jeg kan jo fortelle litt om hvordan vi har det. Samboeren min jobber som terapaut i medleverturnus. Når hun kommer hjem er hun så sliten i hodet at hun trenger å hvile hele dagen. Da har jeg tatt meg av husholdet, hagen og arvingen i alle de dagene. Vi har et hus på over 500 kvm og en gedigen hage som trenger mye stell i løpet av en dag. Når hun kommer hjem ønsker jeg selvsagt både nærhet og at hun kan overta skuta for en stund. Men, jeg har funnet ut at i lengden så tjener vi mer på at jeg viser forståelse for hennes situasjon. Så får hun være sliten et par dager og jeg gi henne rom til det. Jeg må sette meg selv litt til siden og være en partner som kan gi henne det hun trenger. De andre dagene deltar hun like mye som meg, og hun gir meg også rom når jeg har behov for det. Gi og ta.

 

Når dere nå er inni dette, som bare for en periode, så kan du jo prøve å vise han medfølelse. Snakk med ham, at dette ikke skal gå utover deres barn. At dere skal klare dette sammen. Så er det kanskje du som må jenke deg denne gangen, så vil det kanskje bli din tur en annen gang, som trenger ekstra tid til hvile.

 

Jeg synes ikke at du er urimelig, men du bør kanskje endre tankemøsnteret ditt? Stå ved hans side når han trenger det og er sliten. Da tror jeg det vil fungere mye bedre. Når han føler seg sett og hørt og at det ikke ender opp i en trøttsom krangling stadig vekk, for at du føler deg neglisjert.

 

Lykke til:-)