Uenighet om antall barn

[Anonym bruker]

Jeg og mannen er uenige om hvor mange barn vi skal ha. Vi har 1 biologisk og 1 adoptivbarn fra før, han vil ikke ha flere. Så viser det seg at moren til adoptivbarnet snart skal ha ett til barn og vi ble spurt om vi var interessert i adopsjon for søskenet, de ville gjerne at barna skulle få vokse opp sammen. Vi fikk til helgen å bestemme oss og nå har vi diskusjoner hver dag med hver våre gode argumenter.

Jeg har ikke ord på hvor mye jeg ønsker et barn til og ikke minst det at søskenene skal få vokse opp sammen, han argumenterer med at vi kun har 3 soverom og det blir vanskelig med 3 barn og vanlig stasjonsvogn. Slik holder vi det gående og vi blir nok ikke enige til helgen så da må jeg gi meg for jeg kan selvfølgelig ikke tvinge han til et barn til :-( Måtte bare lufte tankene mine litt for dette er utrolig vanskelig.

 

 

[Anonym bruker]

Dette er supervanskelig.

 

Her har vi ikke adopsjonsproblematikken, men følgende:

Vi har to- jeg ville ha flere.

Han ville først ikke - så godtok han å tenke på det.

Så blir jeg uplanlagt gravid. Mens jeg gråt av fortvilelse - ble han glad.

Så nå venter vi nr 3...

 

Det er viktig at dere sier det som det er.

 

Tre soverom er ikke noe problem, mener jeg. Barna kan dele rom. Vanlig stasjonsvogn er helt ok med 3.

 

Kan du gi ham mer tid? trenger dere en proff samtalepartner?

Fam.vern kontoret kan være en slik (og nei - det trenger ikke å være krise for å kontakte dem!)

[Anonym bruker]

Har ingen råd eller noe å komme med i en slik situasjon, klarer ikke engang forestille meg å være i en slik situasjon selv. Kan dere ikke spørre om litt mer tid å snakke om det på? Veldig viktig at dere begge blir enig her, og ikke den ene må "gi seg" pga. tid.

 

Kan også si at jeg delte rom med min lillesøster når jeg var liten, og det gikk helt greit Ble jo litt krangling, men det hadde det nok blitt uansett, kranglet minst like mye med min eldre søster som jeg ikke bodde på rom med. Har alltid hatt ett veldig godt forhold til min lillesøster, og er glad for at vi bodde på rom sammen

I tillegg så vet dere jo aldri hvordan ting blir, det er ikke sikkert dere blir til å bo en plass med bare tre soverom resten av livet heller

 

Uansett, lykke til!

[Anonym bruker]

Det er jo planen at vi skal kjøpe større hus om noen år, men det er minst 5 år frem i tid. Når det gjelder fristen så var de ganske strenge på det siden de må finne et annet par hvis vi ikke ønsker å adoptere.

Huff, føler jeg stresse mye med dette for tiden og føler jeg presser mannen min. Vi må jo bli enige, men jeg klarer ikke slippe helt taket på at dette nok er siste sjanse til å få et barn til og det hadde passet veldig bra da det blir 2 år mellom de to yngste barna.

[Anonym bruker]

Jeg ville først og fremst tenkt på adoptivbarnet dere har. Tenk hvis hun/han får vite at dere har sagt NEI til å ta imot hennes/hans biologiske søsken?? Hva tror du og mannen din at adoptivbarnet ville følg i forhold til det?

 

Jeg synes din manns argumenter er bare tåpelige. Dette er ting som faktisk kan løses. Hovedargumentet bør vel være om dere har tid/krefter/ønske om å ta vare på ett barn til.

[Anonym bruker]

Enig med anonym 21.35.

 

 

Jeg lurer på hvilke folk dette er som først adopterer bort en unge for så igjen kort tid etterpå bærer frem enda en unge de ikke vil ha?

[Anonym bruker]

Huff, får vondt av søskena som kanskje ikkje får vekse opp i lag. Dei argumenta til mannen din må jo vere vikarierande, dette er ikkje gode grunnar for å seie nei til eit barn. Det er jo ikkje krise at syskjen deler rom. Brødrene mine delte rom i heile oppveksten. Ein nevø og niese delte rom til minste var 6. Dei fekk etter kvart eit rom til, men ville heller bu i lag :-)

Nokon stasjonsvogner går bra med tre barnesete, andre vert veldig trange. Men synes det er ille at eit slikt triviellt problem skal skilje eit syskjenpar.

Ei anna vurdering er jo om ein meiner ein har tid, energi og økonomi til eit barn til.

Kom spørsmålet brått på han? kanskje han ser litt lysare på det om han får tid til å tenkje seg om å venje seg til tanken, i staden for daglege diskusjonar.

Skjønar godt at du synes dette er utruleg vanskeleg!

 

[Anonym bruker]

Ja, spørsmålet kom veldig brått på og vi har kun 4 dager å bestemme oss på, må ha bestemt oss til fredag. Liker ikke dette tidspresset i det hele tatt, er så redd for å ta feil avgjørelse.

 

Argumentene til mannen min går selvfølgelig på at det blir veldig travelt og det vet jeg jo. Vi ender opp med 3 barn i barnehagealder (0, 2, 5) og det vil vi jo merke. Jeg kjenner at alle mine følelser for dette barnet allerede og har så lyst. Hadde bare min mann følt det samme, er så redd for å presse for mye så ender det med at jeg hele tiden får skylden hvis det blir for travelt og ting ikke går så godt.

 

Det skal ikke alltid være lette valg vi får i livet og nå står jeg ovenfor ett av de vanskeligste til nå.

[Anonym bruker]

Blir de to barna helsøsken eller halvsøsken? Sannsynligvis blir de vel halvsøsken hvis mora ikke har det så lett...

 

Eller er det et ektepar som gir bort barna sine pga sykdom? Sjelden barn adopteres bort i Norge nå, det dreier seg helst om fosterhjem.

[Anonym bruker]

Hallo, 3 barn er vanskelig når man bare har stasjonsvogn???

Jeg har 3 barn og vanlig småbil...

Det mannen din kommer med, kalles for "vikarierende motiver" og kan lett kalles noe annet. F eks "unnskyldninger" eller "bløff" eller rett og slett "løgn".

 

For han vil ikke ha flere akkurat nå, men det er nå det brenner i buksa. Så han dikter opp noen grunner for å slippe å ta stilling til mer enn det han alt har gjort.

 

Jeg ville ha hatt det som du, jeg har alltid ønsket meg stor familie, og dersom adoptivbarn nr 2 hadde en link til nr 1 ville jeg ha syntes det var et poeng at de to fikk hverandre, i alle fall. Sine biologiske foreldre vil de jo aldri få.

[Anonym bruker]

Og i tillegg til bare å ha småbil, så har jeg de to minste ungene sovende på samme rom, tenk det Hedda! Det går faktisk an!

 

0217

[Anonym bruker]

Vi er ikke informerte om de blir halvsøsken eller helsøsken, men for meg spiller det ingen rolle.

Det stemmer det at de fleste barn i Norge kommer i fosterhjem. Vi var beredskapshjem først i cirka 6 mnd for barnet vi har adoptert.

[trollmamma]

Enig i at hans argumenter er heilt på jordet.

 

Men synst og at argumentet med at barnet må få vokse opp med søskenet sitt også er litt "feil." Kva viss dama får 3 barn til, skal de overta dei også?

 

Ellers er eg einig med deg ;o)

[Anonym bruker]

Selv VIL jeg ikke ha fler enn to. SÅ skjønner din mann..Men om våre barn hadde vært adoptert, og et nytt søsken var aktuelt- så hadde jeg nok, uten tvil, sagt ja til dette også...

 

Men så dukker problemet opp igjen, er det noe garanti for at denne moren nå IKKE får flere barn? Man steriliserer jo ikke folk her til lands lenger.........Hva skal man gjøre om det om 2,3 eller 4 år viser seg og komme ENDA et søsken til verden??????

 

Jeg ville hatt en "garanti" for at det ikke skjer...Jada, er helt for sterilisering av "Uegnede" foreldre, og kastrering av folk med seksuelle preferanser som har gjort at de har/kommer til skadet andre mennesker eller dyr...... Og mener at iallefall bør man kunne sterilisere folk som FLERE gang har vist seg som "farlig" og/eller ekstremt uegnede som foreldre..Vi må tenke på BARNA, tross alt.....

 

Har man mislykkes osm forelder EN gang, så mener jeg man ikke fortjener flere sjanser...Det finnes ikke unnskylding for helt, delvis elelr NESTEN (altså at bare flaks har reddet barnet ut av hjemmet) ha ødelagt et barna liv.

 

Jeg håper du "vinner":..Lykke til:o)

[Anonym bruker]

Argumentene hans er ikke holdbare.... sorry. Kan skjønne hvorfor noen ikke vil ha flere enn to barn, for jeg vil ikke har flere selv, men tror alvorlig talt at om det hadde kommet et slikt spørsmål til meg, så hadde jeg iallefall gått inn for å vurdere det. Særlig siden det er søsken. Men det nytter ikke å skylde på hus og stasjonsvogn. Jeg vokste opp med seks søsken og to foreldre på tre soverom. Der det er hjerterom, er det husrom. Men igjen, jeg kan forstå at han ikke vil ha flere. Trenger bare litt bedre argumenter enn det.

[Anonym bruker]

En av dere vil jo gå hjemme i permisjon første året, så når yngste begynner i barnehage så er jo eldste 6 og skal begynne på skolen?

 

Jeg har selv hatt 3 barn i barnehage og JA det er veldig stritt. Men det er jo en liten periode og plutselig er de store:) Vil dere vilkelig sitte igjen om et par år å ha dårlig samvittighet for at dere sa nei til å huse deres barns søsken?

 

Vi hadde ikke planlagt nr 2, men plutselig var jeg gravid og vi fikk 3 tette. Vi diskuterte vel i omtrent 5 minutter før vi begge varenige om at vi ikke hadde noen gode argumenter for å si nei til dette barnet. Nå har det gått noen år, og selvfølgelig har det vært slitsomt. Men når jeg ser tilbake i dag kan jeg ike fatte hvilke vonde følelser ejg ville sittet med dersom vi hadde sagt nei.... Å vite at man har valgt bort et barn uten vektige grunner ville for meg være veldig vondt!

[Anonym bruker]

Hvis dere nå tar imot dette nye adoptivbarnet, vil vel det føre til at deres biologiske barn ikke får egne søsken.

Altså, det at adoptivbarnet får vokse opp med halvsøsken går på bekostning av at det biologiske barnet deres får en søster/bror?

[Anonym bruker]

Vi kan ikke få flere biologiske barn.

 

Det er jo det som er diskusjonen her med mannen min også, at biologisk mor fint kan ende opp med både 3, 4, 5 eller flere barn. Vi har jo ikke annledning til å ta imot et nytt barn hvert 2. år det ser jo jeg også. Vi kan aldri få en garanti for at biologisk mor ikke får flere barn, som sagt av andre her så er det ikke lov med tvangsterilisering i Norge. Det vi kan gjøre, er å reservere oss fra å bli kontaktet hvis det skulle komme flere barn. Vi vil da aldri vite hvor mange biologiske søsken eller halvsøsken barna vår har.

 

Man kan ikke sammenligne dette med å bli "uheldig" gravid selv, det er en helt annen prosess og en helt annen setting å adoptere. Vi tenker jo også på alle de barnløse som står i kø for å adoptere i Norge som vi på en måte stiller lengre bak i køen, det er nok av mennesker til å adoptere et etterlengtet barn. Men jeg kjenner at jeg er litt egoistisk oppi det hele og vil gjerne ha dette barnet og har jo det gode argumentet for at barnet vil da vokse opp sammen med biologisk søsken.